– Så vidt jeg har registrert er det ingen av dem som er mot overutdanning som anbefaler sine egne barn å ikke ta utdanning. Det betyr ikke at problemstillingen er uinteressant, men at det er problematisk å argumentere langs disse linjene, sier Gudmund Hernes.
Som utdanningsminister på 90-tallet var Hernes ansvarlig for å innføre den nå omstridte Reform 94, som er blitt beskyldt for å teoretisere yrkesfagene i hjel. Hernes skal få forsvare sin reform. Men først vil han gå i rette med dem som mener vi kan gå for lenge på skole i Norge, slik Manifest Tidsskrift og Klassekampen har spurt norsk utdanningsministere om i en serie intervjuer de siste ukene.
– Tanken om overutdanning forutsetter at utdanning utelukkende handler om forberedelser til arbeidslivet. Men det handler også om muligheten til et mer interessant liv med flere ferdigheter og interesser. Det gjør det enklere til å erverve seg kunnskap og i og for seg også opplevelser, sier Hernes.
Men også på arbeidsmarkedet er høyt utdanningsnivå en fordel, skal vi tro Fafo-forskeren.
– Vi skolerer for omskolering. Det er vanskelig å vite hva arbeidslivet om 20-30 år krever, men det er all grunn til å tro det er helt andre ferdigheter enn i dag. Gjennom utdanning lærer vi folk å omstille seg, sier han.
Hernes, som også er professor II ved Handelshøyskolen BI i Oslo, mener Kristin Clemets analyse om at vi står i fare for å overutdanne oss er for «lite marxistisk».
– Hun argumenterer i realiteten for et annet proletariat, der færre har utdanning og færre også har videregående skole. Jeg er ikke enig i noen av delene, sier han.
Vi skolerer for omskolering. Det er vanskelig å vite hva arbeidslivet om 20-30 år krever, men det er all grunn til å tro det er helt andre ferdigheter enn i dag.
Resentralisér universitetene!
Den siste tida har det vært en voksende bekymring over at universitet og høyskoler over det ganske land oppretter for mange like utdanningstilbud. Samtidig frykter næringslivet at ungdom velger feil utdanninger. Det har ledet til krav om strengere styring av universitetene, og sentralisering av en rekke fagtilbud.
Hernes er langt på vei enig, og mener staten kan gjøre mye med tilbudet av studieretninger.
– Hvis alle læresteder får velge fritt hvilke studietilbud de skal etablere, står vi i fare for at tilbudene svekker hverandre. Dersom jeg satt i departementet og fikk bestemme, ville jeg trolig sagt nei til at flere enn Lillehammer skulle få etablere filmutdanning. Vi kan dirigere de offentlige utdanningstilbudene, og storparten av utdanning i Norge er offentlig.
Problemet ligger i dagens finansieringsmodell, der universitet og høyskoler får støtte per student.
– Det er uheldig hvis en rein etterspørselsmodell ligger til grunn for finansieringen av høyere utdanning. Vi får et system med onde sirkler, der det opprettes for mange konkurrerende fagmiljøer i billige, populære fag, og disse gjør hverandre dårligere, sier han.
Først og fremst må vi spesialisere og sentralisere en del utdanninger som i dag er altfor spredt. Det innebærer også at studenter må forberede seg på å flytte i større grad,
Løsningen ligger i retning av det Norsk Studentorganisasjon har foreslått, mener Hernes. Og i retning Norgesnettet for høyere utdanning og forskning som han selv foreslo på starten av 90-tallet.
– Det innebærer at staten bruker sine virkemidler for å styre i hvilken grad ulike utdanninger skal tilbys. Først og fremst må vi spesialisere og sentralisere en del utdanninger som i dag er altfor spredt. Det innebærer også at studenter må forberede seg på å flytte i større grad, sier han.
Erobret av Blindern-veien
Som utdanningsminister var Hernes ansvarlig for å innføre Reform 94. Den førte blant annet med seg en standardisering av yrkesfagsopplæringen, langt færre yrkesfaglige studieretninger og lovfestet rett til videregående skole.
I dag er modellen omstridt, og får skylden for stort frafall særlig på yrkesfaglige retninger. Hernes er uenig.
– Det er to måter å se på Reform 94 på. Enten kan man si at alt var perfekt før reformen kom og ødela, eller så kan man si at reformen forsøkte å løse en del alvorlige problemer i den videregående opplæringen.
Han viser blant annet til at frafallet i videregående, stikk i strid med gjengs oppfatning, gikk kraftig ned etter at reformen trådde i kraft.
– Før Reform 94 hadde vi 109 ulike grunnkurs på yrkesfag. Da måtte de som valgte yrkesopplæring bestemme seg på et veldig tidspunkt for hva de ville bli. Dermed falt mange fra etterhvert, sier Hernes.
– Men forstår du kritikken av at det er blitt for mye teori i yrkesopplæringene?
– Nei, det er ikke for mye teori, men feil teori. Da Reform 94 slo inn fikk Blindern-veien til læring erobre yrkesfagene. Jeg var allerede tidlig på 90-tallet opptatt av å en mer praksisrettet teori. Hva er den beste måten å lære engelsk på for en mekaniker? Det er ikke engelsk litteratur, men engelske bilmanualer.
Samtlige utdanningsministere har anerkjent dette problemet. Likevel skjer det ingenting.
Han kommer selv med to konkrete forslag:
– For det første: Etabler en lærerring med yrkesfagslærere som får ansvar for å lage opplegg som passer de enkelte yrkesfagsprogrammene. Og for det andre: I min tid manglet vi læremidler. I dag finnes det læremidler på internett som er enkle å bruke, blant annet engelske Youtube-videoer som enkelt og lettfattelig demonstrerer hvordan man legger mørtel.
Hernes mener det er et paradoks at ingen gjør noe med teoriopplæringen ved yrkesfagene.
– Samtlige utdanningsministere har anerkjent dette problemet. Likevel skjer det ingenting. I min tid fikk vi kjeft for å gripe for mye inn i detaljer, men dette er ikke en detalj.
Les tidligere intervjuer i samme serie:
Kristin Clemet: – Nordmenn går for lenge på skole
Torbjørn Røe Isaksen: Åpner for å flytte skoleløpet
Bård Vegar Solhjell: – Vi må utdanne oss mer.
Trond Giske: Vil ha flere raskere i jobb.
Kristin Halvorsen: Slår et slag for humanistene.
Øystein Djupedal: Frykter for fagbrevet.