NHO mener det haster med statlig støtte i milliardklassen for å hjelpe fram ny industri. Norsk Industri-leder Stein Lier-Hansen advarer mot «hjelpeløs og blodfattig» industripolitikk og sikler etter den amerikanske Biden-regjeringens tusentalls milliarder i støtte «både i investeringsfasen og i deler av driftsfasen» (Klassekampen 28. februar).

Samtidig advarer Civita høylytt mot «å subsidiere frem en grønn industriutvikling». En slik vettløs politikk uten vekt på «lønnsomhet», forklarer Civita-økonom Steinar Juel, er lite mer enn kostbare sugerør i felleskassa som vil gå hardt ut over «skattepengene og pensjonsfondet til hardtarbeidende sykepleiere, industriarbeidere og butikkansatte» (DN 7. juli).

Civita og NHO er begge talerør for kapitaleierne. NHO er den desidert største eieren til Civita AS. Og Stein Lier-Hansens Norsk Industri er den største landsforeningen i NHO. Så hva er det som foregår? Hvorfor skulle kapitaleierne fore et tohodet troll som krangler med seg selv?

La oss svinge innom USA. Dette er arnestedet for den ideologiske forestillingen om staten som en sløsaktig og økonomisk inkompetent aktør som må holdes lengst mulig unna næringsutvikling. Samtidig nyter den amerikanske investorklassen godt av et mildt sagt omfattende offentlig støtteapparat.

Én ting er den forsvarsrelaterte forskningen til Defence Advanced Research Project Agency (Darpa), med små innovasjoner som PC-en, internettet og GPS på merittlisten. Darpas 40 milliarder kroner i årsbudsjett blir likevel småtterier sammenlignet med statlige Small Business Administration (SBA) sine subsidier av teknologisk innovasjon i privat sektor: Godt over 2000 milliarder kroner i året. Bevilgningene fra de to store SBA-fondene utgjorde over 206 milliarder dollar i 2019, under Donald «Drain the Swamp» Trump. De finansierer flere nye oppstartsselskaper – i USA! – enn privat venture -kapital gjør.

På toppen av dette solide fundamentet kommer nå Biden-regjeringens tre massive satsinger vedtatt i 2021 og 2022: Inflation Reduction Act, Bipartisan Infrastructure Law og Chips & Science Act. Til sammen utgjør disse enorme tiltakspakkene – de utløser statlige utgifter i størrelsesorden 20.000 milliarder kroner over ti år – USAs mest omfattende statlige investeringer i innovasjon, infrastruktur og produksjonskapasitet siden andre verdenskrig.

Denne politikken har støtte blant tunge aktører i kapitaleierklassen. Ellers hadde den ikke gått gjennom i Kongressen. Samtidig fortsetter mange av de samme kapitaleierne sin støtte til Det republikanske partiet, og dermed en politisk retorikk der den inkompetente statens viktigste oppgaver er å minimere egne budsjetter og holde seg lengst mulig unna alt som minner om næringsliv.

Politisk selvmotsigende. Og ideologisk rasjonelt, ifølge en artikkel av de amerikanske samfunnsforskerne Fred Block og Matthew R. Keller i tidsskriftet Catalyst (nr. 1, 2023). Kapitaleierne ser nemlig gjerne at folk flest «tror at profitten deres ene og alene er resultatet av entreprenørenes risikovilje og skaperkraft». Hvis befolkninga innså hvor avhengig kapitalistene er av fellesskapet, kunne det gi politisk drahjelp til ideer om at staten er fullt i stand til å regulere og disiplinere kapitalistenes aksjonsradius og makt.

Den endeløse strømmen av anti-statretorikk bidrar til at den amerikanske investeringsstaten – som massivt subsidierer de private eierne og har gjort det i mange tiår – forblir «hidden in plain sight» (skjult i fullt dagslys).

Tilbake til det blå trollet: NHOs ønske om statlige industrisubsidier og NHO-eide Civitas fordømmelse av det samme svarer til to atskilte punkter langs forretningsdriftens tidslinje. I den risikable investeringsfasen må gjerne subsidiene være høyest mulig. I den lukrative profittfasen bør skatten være lavest mulig.

Mer marxistisk uttrykt, kunne vi sagt at trollets to hoder uttrykker hvert sitt moment i den kapitalistiske økonomiens uløselige motsetning: Mens produksjonslivet er fellesskapelig (alle er avhengige av alle andre), forblir tilegnelsen av profitten privat.

Når Juel fornekter det fellesskapelige momentet, som Lier-Hansen i praksis må innrømme, er det i et forsøk på å forsvare det private, altså profitten, mot skatt og det som verre er. Milliardærenes moralske forsvarsverk står jo unektelig litt svakere når vi innser at produksjonslivet, fra A til Å, er et fellesskapelig foretagende. Enn så lenge ser det likevel ut til at eierklassen fortsatt vil få som så ofte før: i pose og sekk.

Denne kronikken ble publisert i Klassekampen 18.juli.