Bryte ned og bygge opp

Vi kan ikke lene oss på teknologi og en tro på at fossilkapitalen vil fases ut av seg selv om en får på plass tilstrekkelig grønn infrastruktur og teknologi, skriver artikkelforfatterne. Her fra klima-satiren "Don't look up" hvor vitenskapsmannen Dr. Clayton “Teddy” Oglethrope, spilt av Rob Morgan, venter i forkant av en veldedighetskonsert for planeten. Foto: Niko Tavernise/ Netflix © 2021

I tillegg til planer for fremtidens grønne industrieventyr, haster det at venstresiden mobiliserer for en brå nedleggelse av den grå petroleumsindustrien.

De siste årene har venstresiden utviklet ambisiøse strategier og politikk for å skape en grønn fremtid, men snakket lite om hvordan å fjerne den petroleumsbaserte samtiden. Som vi har skrevet om i de to foregående tekstene i denne artikkelserien, har den norske venstresiden utviklet planer for en grønn ny deal; gjennom industripolitikk som setter staten i førersetet for den økonomiske utviklingen er tanken å skape et økologisk og sosialt bærekraftig norsk industrieventyr.

Mens disse planene sier mye om samarbeidet som skal skapes mellom arbeid og den nye grønne kapitalen, er de imidlertid tause når det kommer til spørsmålet om hvordan vi skal avskaffe fossilkapitalen.

Som samfunnsgeografen Holly Jean Buck påpeker i sin nye bok Ending Fossil Fuels, haster det med å få til en “synkronisert dans” hvor planer for å bygge grønn industri inngår i en koreografi med planer for å rive ned fossilkapitalen. Hvis ikke tiltakene koordineres, risikerer vi at grønn energi og industri simpelthen kommer i tillegg til den fossile økonomien. Ifølge en rekke forskere er det nettopp denne tendensen som gjør seg gjeldende i dag, hvor investeringene i petroleumsutvinning fortsetter parallelt med massiv grønn innovasjon og økt fokus på klimapolitikk.

Som den tyske klimaaktivisten Tadzio Mülller en gang påpekte i en debatt, dagens klimapolitikk er den eneste formen for politikk som ikke har noen effekt på klimaet: For mens nær sagt alle andre politikkfelt har betydning for mengden klimagassutslipp, har klimapolitikken enda ikke lyktes i å reversere utslippsveksten.

Noe han nylig mer eller mindre gjentok i en Tweet med et bilde av en graf som viser at en rekke klimatiltak tilføres parallelt med at klimakrisen forverres. Dette har venstresiden potensiale til å gjøre noe med ved å kombinere reformorienterte strategier for grønn utvikling med direkteaksjonistiske taktikker for grå avvikling.

“Vi vil ha full fart”
Norge er i en klimasammenheng ikke ubetydelig. Mens den norske befolkningen utgjør 0,07 prosent av verdens befolkning, sto Norge i 2019 for om lag to prosent av verdens samlede produksjon av olje og litt over tre prosent av gassproduksjonen. Oljedirektoratet har anslått at å brenne Norges samlede gjenstående olje- og gassressurser vil generere rundt 20 gigatonn CO2.

Ifølge IPCC er det gjenværende globale utslippsbudsjettet på 400 gigatonn CO2 dersom vi skal ha en 67 prosents sjanse for å hindre at oppvarmingen overstiger Parisavtalens mål om 1,5 grader. Norges petroleumsreserver utgjør altså 5 prosent av det gjenværende globale karbonbudsjettet. Spørsmålet om hvorvidt en skal utvikle eller avvikle norsk petroleumsindustri, har med andre ord stor betydning for utsiktene til å hindre et globalt klimasammenbrudd.

Spørsmålet om hvorvidt en skal utvikle eller avvikle norsk petroleumsindustri, har stor betydning for utsiktene til å hindre et globalt klimasammenbrudd.

Likevel uttalte Frode Alfheim, leder av LOs fjerde største forbund, Industri Energi, nylig om petroleumsutvinning på norsk sokkel at “Jeg er ekstremt optimistisk for den kommende perioden. Vi vil ha full fart”. På bakgrunn av det politiske klimaet, med blant annet et MDG under sperregrensen, påpekte han: “Jeg tror vi skal produsere olje så lenge vi kan, og det er rom for å gjøre det”.

Det innebærer for ham fortsatt produksjon på norsk sokkel vel ut på 2050-tallet. Med sin felles industripolitiske plattform fra 2021 legger både LO og NHO seg på samme linje, dette i en tid hvor klimavitenskapen entydig krever full fart mot avvikling.

Omstillingens politiske drivende aktør
Betyr dette at vi skal forkaste industriarbeidere som grønne endringsaktører? Internasjonalt går det en debatt mellom det vi kan kalle fagbevegelsesorienterte og klimabevegelsesorienterte tilnærminger til grønn omstilling.[1]

Kort fortalt kjennetegnes førstnevnte av at de setter arbeiderbevegelsen i fremsetet for grønn omstilling. En tydelig stemme i denne leiren er geografen Matt Huber, som argumenterer for at den organiserte arbeiderklassen er den eneste kraften som potensielt kan oppnå makt nok til å utfordre fossilkapitalen.

For at denne kraften skal kunne mobiliseres, hevder Huber i artikkelen “Miljøpolitikk for arbeiderklassen”, er det tvingende nødvendig at omstillingen tar form av et klasseprosjekt som hever arbeiderklassens materielle levestandard gjennom å bygge ut grønn industri og infrastruktur.

For Müller fremstår derfor den siste generasjonen klimaaktivister, som er vokst opp med at fremtiden er blitt avlyst av klimakrisa, som den eneste realistiske endringsaktøren.

Den klimabevegelsesorienterte retningen er på sin side mer orientert mot å sette en stopper for miljø- og klimafiendtlig aktivitet umiddelbart. En viktig tenker på denne fronten er Tadzio Müller, som de siste årene har vært sentral i den direkteaksjonistiske Ende Gëlande-bevegelsen som gjennom masseaksjoner fysisk stenger ned kullgruver i Tyskland.

Basert på sine erfaringer fra tenketanken Rosa Luxemburg Stiftung, hvor han forsøkte å få fagforeninger i den tyske kullindustrien ombord for grønn omstillingspolitikk, har Müller gitt opp håpet om at arbeiderbevegelsen kan bli en grønn endringsaktør. Hans erfaring er at arbeiderbevegelsens umiddelbare materielle interesser er såpass sammenkoblet med fossilkapitalens at organiserte arbeidere ikke bare vegrer seg for å gå imot den, men tvert imot vil gå inn for å forlenge dens levetid så lenge som mulig.

For Müller fremstår derfor den siste generasjonen klimaaktivister, som er vokst opp med at fremtiden er blitt avlyst av klimakrisa, som den eneste realistiske endringsaktøren. Selv om vi synes Müller forhaster seg noe når han fullstendig avskriver fagbevegelsen, deler vi hans skepsis til at den på eget initiativ vil innta en ledende rolle i å avvikle sine egne arbeidsplasser.

En motsetning mellom disse to leirene er på lignende vis synlige også i det norske klimapolitiske landskapet. Det siste året har det fra flere hold blitt påpekt at det skjer en polarisering mellom klimabevegelsen og arbeiderbevegelsen, hvor sistnevnte fremmedgjøres av krav om umiddelbare utslippskutt som vil bygge ned petroleumsnæringen.

I likhet med i debatter internasjonalt, kan vi se at denne polariseringen i stor grad skjer mellom aktører som enten vektlegger behovet for å bygge grønn industri eller nødvendigheten av å bryte ned den bestående fossile infrastrukturen.

Samtidig er det ingen planer for hvordan vi skal bryte med dagens fossile industri.

Grønn ny deal-planene til aktører som Manifest Tankesmie, SV og Rødt er i stor grad fagbevegelsesorienterte. Planene setter arbeiderbevegelsen og oljenæringens kompetanse i sentrum i et prosjekt hvor en ser for seg at en grønn industriføniks skal reise seg ut fra asken av oljenæringen.

Samtidig er det ingen planer for hvordan vi skal bryte med dagens fossile industri. Snarere tvert imot virker det å ligge til grunn en antagelse om at fossilkapitalen vil fases ut av seg selv om en får på plass tilstrekkelig grønn infrastruktur og teknologi.

I boken Parterapi argumenterer Magnus Marsdal for at en slik utvikling kan virkeliggjøres dersom oljearbeidere i fagbevegelsen tar initiativ til en grønn industripolitisk allianse bestående av fagforeninger, grønn industriell kapital og “en stat som peker med hele armen”.

Slik kan en skape et industrielt klima som sikrer de nødvendige grønne teknologiene. Som han skriver, “mener de fleste at solkraft blir den største kilden til elektrisitet før 2050” fordi “prisen på strøm fra solceller har falt så mye og så raskt at det nå er mye billigere å etablere ny solkraftproduksjon enn å etablere kraftproduksjon basert på kull, olje og gass”.

Mens prisen på produksjon av fornybar energi synker, forblir likevel lønnsomheten i fossilindustrien langt høyere.

Samfunnsgeografen Brett Christophers har i en fagartikkel nylig tatt et oppgjør med denne typen markedsorientert teknologioptimisme. Som Christophers viser, handler diskusjonene om overgangen fra fossil til fornybar energi ofte om pris, og som i tilfellet med Marsdal, er argumentet ofte at kapitalen vil skifte til fornybart etter hvert som det blir billigere å produsere enn fossil energi.

Christophers hevder imidlertid at det ikke er produksjonskostnadene, men avkastningen som styrer stater og selskapers investeringsstrategier. Mens prisen på produksjon av fornybar energi synker, forblir likevel lønnsomheten i fossilindustrien langt høyere.

Normal avkastning på fornybar energi er 5-6 prosent, mens den for fossil energi ligger på 15 prosent, påpeker han. Der fornybare energikilder er konkurransedyktige på pris, er de altså ikke det på avkastning, og vi kan derfor ikke forvente en markedsdrevet og rask overgang fra skitten til ren energi, konkluderer Christophers.

Klimaapokalypsens hester
Å bygge opp en storstilt grønn infrastruktur er altså ikke nok – vi må også aktivt rydde fossilkapitalen av veien. At å bygge opp grønn industri ikke av seg selv går på bekostning av fossilkapitalens ekspansjon, kom tydelig til uttrykk da Norges rikeste mann, Kjell Inge Røkke, nylig gjorde sitt selskap Aker BP til den nest største petroleumsprodusenten på norsk sokkel med et oppkjøp på 125 milliarder kroner.

Aker BP har vært en sentral bidragsyter til Marsdals og Manifests prosjekt for grønn industriomstilling, og har tatt til orde for at staten må bidra med finansiering og attraktive konkurransebetingelser slik at private aktører kan klare det grønne skiftet. Dette hindrer altså ikke selskapet fra å samtidig bygge seg opp som en solid petroleumsprodusent. Ved å bygge opp det grønne uten å aktivt rive ned det grå, legger vi til rette for at kapitalister som Røkke får ri alle profitable hester samtidig.

Mens strategiene for å bygge opp grønn industri i liten grad utfordrer fossilkapitalen, virker det som at temperaturen i miljø- og klimabevegelsen de siste par årene har økt i takt med klimaendringene.

Det siste året har Equinors kontorer på Fornebu blitt okkupert og Stureterminalen, en utskipningshavn for råolje, ble blokkert av Extinction Rebellion, som også har gjennomført en rekke andre sivil ulydighetsaksjoner i Oslo. I tillegg har byggingen av et gruveanlegg i Repparfjorden blitt blokkert av miljøaktivister med lenker.

Dette skjer samtidig med at Gretha Thunberg har blitt en talsperson for en generasjon av unge klimaaktivister som er i ferd med å bli stadig mer utålmodige med politikernes manglende vilje og evne til å foreta seg noe som monner.

Mens strategiene for å bygge opp grønn industri i liten grad utfordrer fossilkapitalen, virker det som at temperaturen i miljø- og klimabevegelsen de siste par årene har økt i takt med klimaendringene.

Denne utålmodigheten er et tegn på en økt radikalisering av klimabevegelsen, som særlig ble tydelig under klimatoppmøtet i Glasgow, COP 26. Da rapporterte NRK at Thunberg ble beskyldt for “antidemokratiske takter” da hun påsto at politikerne bare “later som at de tar vår fremtid på alvor”, og at klimaaktivister må sørge for endring “enten [politikerne] liker det eller ei”.

Dette ble for radikal kost for selv Natur og Ungdoms daværende leder Therese Hugstmyr Woie, som til NRK sa at hun satte kaffen i vrangstrupen da hun hørte Thunberg: “Det er absolutt en ny tone å snakke ned troen på at det er mulig å overbevise politikerne til klimahandling”, og la til: “det er bare motparten vår som tjener på økt polarisering og at klimaaktivister oppfattes som ekstreme”.

Fra polariseringsfrykt til politisk økologi
Som vi tidligere har argumentert, er konflikt og polarisering en forutsetning for reell forandring. I motsetning til hva kritikerne av radikaliseringen av klimabevegelsen antar, vil ikke radikal klimapolitikk gjennomføres med mindre politikere og kapital presses til det.

I kontrast til den liberale antagelsen om at samfunnsutviklingen drives av det beste argument, er det ofte heller de mektigste interessene som får politisk gjennomslag. (Klima)politikk må forstås som et resultat av maktbalansen mellom ulike grupper i samfunnet.

Det finnes flere fremgangsmåter for hvordan venstresiden kan oppnå mer makt. Den politiske filosofen Rodrigo Nunes påpeker i boken Neither Vertical nor Horizontal fra 2021 at det typisk finnes to strategier.

Den ene er å søke taktisk og strategisk enhet blant alle venstresideaktører, den andre å behandle sin egen organisasjon som en autonom og isolert enhet som er uavhengig av den øvrige venstresiden. For begge handler politikk om å komme frem til den ene riktige løsningen.

Som alternativ råder Nunes oss til å heller tenke på politikk som en økologi hvor ulike aktører spiller forskjellige roller i en sammensatt helhet.

I kontrast til den liberale antagelsen om at samfunnsutviklingen drives av det beste argument, er det ofte heller de mektigste interessene som får politisk gjennomslag.

Et eksempel på en velfungerende politisk økologi finner Nunes i borgerrettighetskampen i USA, hvor uttalt pasifistiske og mer militante fraksjoner samspilte med hverandre. William Jackson, en nær medarbeider av Martin Luther King jr., påpekte at selv om han personlig ikke ville stille seg bak vold som politisk virkemiddel, anså han de mer voldelige aktørene som essensielle for sin egen bevegelse.

Nunes siterer Jackson på at han “aldri glapp sjansen til å benytte meg av gateopptøyer når de først skjedde. Jeg er alltid den første til å møte opp ved rådhuset eller til å vitne for kongressen og si ‘Ser dere? Hvis dere hadde hørt på oss, ville aldri dette skjedd.’”. Det militante Black Panther Party var derfor for ham “noe av det beste som noensinne skjedde med borgerrettighetsbevegelsen”.[2]

 Nunes’ argument er at ulike aktører ikke bare påvirker, men skaper hverandre i en politisk økologi som er i stadig forandring. Nunes tar derfor til orde for at venstresiden trenger initiativer som kan innta en avantgarde-funksjon, altså fungere som en radikal fortropp som flytter grensene for resten av venstresidens handlingsrom.

Nunes påpeker at det militære avantgarde-begrepet opprinnelig er et relasjonelt begrep, da fortroppen er til i en begrenset periode før den innhentes av resten av gruppen. I motsetning til å tenke en fortropp som en elite som leder vei, bør man dermed forstå den som en spydspiss som har som mål å avskaffe seg selv.

I motsetning til å tenke en fortropp som en elite som leder vei, bør man dermed forstå den som en spydspiss som har som mål å avskaffe seg selv.

I klimapolitisk sammenheng har Andreas Malm på lignende vis tatt til orde for behovet for radikale flanker. I boken How to Blow up a Pipeline fra 2021 bruker han historiske eksempler for å vise at venstresidens seire ofte har vært betinget av at radikale grupperinger har flyttet grensene for hva mer institusjonelle grupperinger kan foreta seg og kreve.

På denne måten kan maktbalansen i samfunnet flyttes. Han argumenterer for at deler av klimabevegelsen gjennom radikale metoder må påta seg rollen som en investeringsrisiko for fossilkapitalen, og slik tvinge staten til å sette i verk de nødvendige tiltakene for å avskaffe fossilkapitalen.

Slike radikale metoder bør ikke sees i opposisjon til en grønn ny deal, men snarere som en del av Holly Jean Bucks synkroniserte dans mellom å bryte ned og å bygge opp.

At det kreves to for å danse tango betyr imidlertid ikke at everything goes. Blir en taktikk for radikal, kan den fremmedgjøre resten av den politiske økologien og dermed virke mot sin hensikt. Motsatt kan lav toleranse for radikalitet og ulike aktivistiske taktikker virke demotiverende og dermed demobiliserende for bevegelsen.

Hvilke taktikker som til enhver tid er formålstjenlige vil alltid være historisk og geografisk betinget, noe som gjør at en nødvendigvis må ta utgangspunkt i konkrete analyser av den politiske og økologiske konteksten man befinner seg i.

Venstresiden og klimabevegelsen må tørre å ri flere hester
Gitt at størstedelen av menneskehetens karbonutslipp har skjedd etter at ​​klimakonvensjonen og FNs system for å løse klimakrisen ble utviklet i Rio i 1992, er det åpenbart at nye og mer radikale taktikker må settes i sving. I den norske konteksten, hvor sommerens sivil ulydighetsaksjoner for klima og miljø fikk støtte fra den mer institusjonelle delen av venstresiden, synes det å være aksept for mer militante aksjonsformer.

I lys av disse uttalte Rødts nestleder Marie Sneve Martinussen at det er “viktig med et mangfold av stemmer i miljøkampen” med alt fra “folk som skriver høringsuttalelser, til folk som velger mer aktivistiske metoder”. SVs Lars Haltbrekken snakket også varmt om “aksjoner som legger press på politikerne i miljøkampen”.

Desto mer aksjonisme, desto mer radikale høringsuttalelser og mer legitimitet til perspektiver som per i dag oppfattes som for radikale. Vi tror at det er rom for at venstresiden og klimabevegelsen for øvrig, i likhet med Kjell Inge Røkke, rir flere hester samtidig.

I møte med utfordringen klimakrisen representerer, har vi ikke tid til å la Industri Energi diktere premissene for klimapolitikken. Det betyr ikke at vi skal forkaste fagbevegelsen, men at vi bør gi opp håpet om at de mest høylytte forkjemperne for petroleumsindustrien skal avskaffe den, selv om deres rolle i å bygge en grønn fremtid heller ikke kan undervurderes.

Dette er tredje og siste artikkel i en artikkelserie om den norske venstresidens klimastrategier. Serien er støttet av Fritt Ord.

Noter:

[1] Denne todelingen, såvel som referansen til Brett Christophers nedenfor, er basert på Andreas Malms foredrag på Capital Climate, Crisis, den sjette utgaven av den årlige konferansen til Det danske selskab for marxistiske studier, Aalborg universitet den 2. oktober 2021.

[2] Et lignende eksempel fra norsk historie, er hvordan arbeiderbevegelsen på vellykket vis aktivt spilte på borgerskapets revolusjonsfrykt etter den russiske revolusjonen for å få igjennom 8-timersdagen.