Sjokk og vantro preger avisene etter at Høyres kulturminister Torild Widvey personlig grep inn for å irettesette museumsdirektør ved Trondheim Kunstmuseum Pontus Kyander. Forbrytelsen? I museets vårprogram kaller Kyander Widveys regjeringspartner Fremskrittspartiet «et farlig nasjonalistparti».
Straffen? Kulturministeren ringer en styreleder (for øvrig bror av statsminister Erna Solbergs statssekretær Julie Brodtkorb) som igjen ringer en direktør som igjen sender en SMS til Kyander der han blir truet med at både «statsministeren og kulturministeren har ringt» og at han får dette på CV-en når han slutter i jobben. Får det følger å ytre seg kritisk mot landets regjering?
Regelen, ikke unntaket
Irettesettelsen av Kyander føyer seg inn i et mønster. Det er ikke første gang Solberg-regjeringens partier bruker sin politiske makt til å irettesette sine kritikere. Noen eksempler:
1. To dager etter valget la Anders Anundsen fra Frp ut et bilde på Facebook der han brenner sine siste utgaver av avisa Tønsberg Blad. Årsak? Mannen som nå er landets justisminister var misfornøyd med avisas valgdekning.
2. Seks dager seinere gikk Frps Christian Tybring-Gjedde ut og ba Universitetet i Bergen irettesette professor Frank Aarebrot. Årsak? Aarebrot hadde kritisert Tybring-Gjedde for å være fremmedfiendtlig.
3. I oktober i fjor var Frps Ib Thomsen var ute og kritiserte Dagsavisen. Avisa burde «skjelve i buksene» når pressestøtten skulle kuttes. Årsak? Avisa har markert seg tydelig på rødgrønn side
Dersom man er vant med å være sjef i privat forretningsliv, er man kanskje vant med å få viljen sin, uansett hva trassige undersåtter måtte mene.
Hva er det vi ser konturene av? Det er kanskje ikke så lett for forretningsfolk å omstille seg til de demokratiske spillereglene i det offentlige. For er det ikke egentlig en bedriftskultur vi ser her? Også i forretningslivet er det delte meninger om en ledelseskultur der eieren slår direkte på tråden til en trassig ansatt. Men dersom man er vant med å være sjef i privat forretningsliv, er man kanskje vant med å få viljen sin, uansett hva trassige undersåtter måtte mene.
Når staten gjør det samme overfor en avis, en kunstner eller en forsker er det noe annet. Kulturlivet jobber ikke for eieren, men for allmennheten og for kulturens idealer.
Autoritær bedriftskultur
Nå gjelder det ikke bare høyresida. Da SINTEF leverte en rapport om norsk sykefravær i 2010 fikk forsker Solveig Osborg Ose en fire sider lang rettelse fra det Ap-styrte Arbeidsdepartementet. Hennes konklusjoner om at det er uklart om Norge har høyere sykefravær enn andre land passet ikke med regjeringens ønsker om å gjennomføre upopulære tiltak for å kutte i sykefraværet.
Men er ikke det vi ser konturene av under regjeringen Solberg mer systematisk? Da Høyres søsterparti Venstre kom til makten i Danmark i 2001 utarbeidet man en liste over 200 «smaksdommere» som skulle legges ned. Det var først og fremst råd, nemnder og organisasjoner som kunne tenkes å ytre seg negativt mot regjeringens politikk.
Kan hende er det den autoritære høyresida som er tilbake. Det er den autoritære impuls som gjør at Widvey griper telefonen og slår på tråden for å irettesette de som ytrer seg kritisk til makta. Slik en bedriftsleder vil irettesette en ansatt som har svekket bedriftens omdømme
Jeg vet ikke nok om forretningslivet til å bedømme om Widveys autoritære metode fungerer der. Men jeg stiller spørsmål ved om den er noen god ledesnor å styre et demokrati etter.