Rekken av suspekte manøvrer fra den sørafrikanske businessmagnaten Elon Musks side ble sist uke forlenget, da The Washington Post avdekket systematisk teknisk sabotasje av nettsider som Twitter-kjøperen Musk ikke setter pris på. Sett at du er inne på Twitter, som nå heter «X», og får øye på en interessant overskrift fra The New York Times. Du klikker på lenka og så … Det går et sekund. Ingenting skjer. To sekunder. Tre sekunder. Fire sekunder. Og så, endelig, etter fem sekunders irriterende ventetid kommer du videre.
Dette rammer bare de nettsidene som oligarken Elon Musk er i konkurranse med, forretningsmessig, eller misliker av (markant høyreorienterte) politiske grunner. Så som konkurrenten Facebook eller den «liberale» avisa The New York Times.
Alle digitale storselskaper vet at fem sekunders forsinkelse er ødeleggende for trafikken inn til din plattform. Elon Musks planlagte forsinkelse blir dermed oppfattet som en fiendtlig handling. Hva skal man si om sånt?
Jeg synes det er bra. Ikke sånn å forstå at den egomaniske Elon Musks bisarre overskridelser er noe å klappe for. Men stopp opp ett øyeblikk og tenk over hva som er det mest fundamentale problemet her: Alt det Trump-aktig og destruktivt egeninteresserte som den underlige personen Elon Musk gjør, eller det faktum at han kan gjøre det ?
Store deler av samfunnet kommuniserer hver dag via digitale «plattformer» som Facebook, Instagram, X (altså Twitter) og så videre. Sammen med digitale redskaper vi bruker konstant, som Google, utgjør disse plattformene et nettverk av digitale motorveier som er like avgjørende for transporten av ideer, fakta og meninger som den asfalterte motorveien er for fysisk varetransport. Den digitale motorveien er den offentlige samtalens infrastruktur.
Som alle vet, behandles den asfalterte motorveien som det den faktisk er: et fellesgode som må være i felles eie fordi hele samfunnet er så avhengig av den. Det er ikke private «veibaroner» som bestemmer hvem som har rett til å bruke veien, etter hvilke regler og til hvilken kostnad, men felles regler, plikter og rettigheter som er faglig fundert og demokratisk vedtatt.
Den digitale motorveien, derimot, er styrt og regulert av et fåtall supermilliardærer som utøver enormt mye makt og minimalt med åpenhet. De står knapt ansvarlige overfor andre enn seg selv. Litt som i middelalderske føydalsamfunn der en privat grunneier etter eget forgodtbefinnende forlanger avgift av den som vil krysse en bro, fordi denne samfunnsmessig helt nødvendige infrastrukturen er den opphøye herremannens «eiendom».
Men disse «plattformene» har ikke samme rolle som veinettet, kan du innvende. Den digitale motorveien utgjøres av fibernett, basestasjoner, satellitter og transatlantiske signalkabler. Facebook er en innholdstjeneste. Mer som en avis eller TV-kanal. Jo, bortsett fra at Facebook ikke er «en avis», som Aftenposten, i konkurranse med alle andre. Tvert imot: Teknologier som Facebook, Google og Twitter ligner mer på en distribusjonskanal enn en redaksjon. De utgjør et oligopol som all verdens redaksjoner og informasjonsaktører har blitt mer og mer avhengige av.
Disse plattformene er i stor grad samfunnsdebattens infrastruktur. Vi kan la den kontrolleres av oligarker med destruktive forretningsmodeller. Da lar vi samtidig fundamentene for en demokratisk offentlighet, som redelighet, åpenhet, faktasjekk og anstendighet, være prisgitt velviljen og dømmekraften til eneveldige typer som Elon Musk. Da risikerer demokratiet en tilværelse som livegen under den amerikanske vestkystens tek-selskaper.
Alt dette har alle som følger litt med vært klar over i minst fem år allerede. Like fullt velger vi fortsatt å la de ansvarsløse tek-oligarkene sitte med ansvaret. Hvorfor? Blant annet fordi det nettopp er «forretningsmodeller» som skaper de demokratisk destruktive virkningene. Dermed sorterer tek-oligarkiene inn under den mentale sfæren «forretninger og økonomi». Der har demokratiet ingen adgang, for det hører til sfæren «politikk og samfunn».
Demokratiet må våkne. Før det er for sent, må vi innse at spillereglene for vår felles offentlighet selvsagt er et førsterangs politisk spørsmål, ikke et forretningsanliggende. Dette illustrerer Twitter-sjefens politisk motiverte maktmisbruk ganske overtydelig. Det er fordelen med Elon Musk.