Skolen styres både lokalt og nasjonalt ut fra det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet. Dette systemet blir framstilt som det beste styringssystemet det så langt er mulig å oppdrive i utdanningssektoren. I denne teksten argumenterer jeg for at det ikke er tilfelle, og skisserer et bedre egnet tillitsbasert styringssystem som grunnlag for et kvalitetsvurderingssystem. 

Kvalitetsvurderingssystemet ble introdusert i 2004 og utviklet seg gradvis til det det er i dag, et system bestående av resultater fra nasjonale prøver, kartleggingsprøver, eksamener, brukerundersøkelser, internasjonale undersøkelser, forskningsstudier og statlige tilsyn.

De ulike erfaringene som skoleledere og lærere har gjort med styringssystemet siden 2004, har gradvis ført til at flere tar til orde for at dette styringssystemet alene ikke er tilstrekkelig som styringsgrunnlag for kvalitetsutvikling i skolen. Jeg skal fra en rektors ståsted komme inn på fire årsaker til det, og på den bakgrunn skissere hva et bedre egnet tillitsbasert styringssystem bør inneholde.

Useriøs bruk av elevresultater svekker legitimiteten til kvalitetsvurderingssystemet
Elevenes resultater fra nasjonale prøver og kartleggingsprøver brukes ofte feil. Eksempelvis brukes resultater fra obligatoriske kartleggingsprøver som indikatorer på kvalitet i undervisningen. Et eksempel på det er Høyres skolepolitiske talsperson Mathilde Tybring-Gjeddes uttalelse til Dagbladet om at kartleggingsprøvene for Oslo-skolen viser at det går feil vei i Osloskolen (22.10.20). Utdanningsdirektoratet har sett seg nødt til å presisere at kartleggingsprøvene ikke er utviklet for å «… samanlikne skolar eller kommunar. Dei seier ingenting om kvaliteten på ein skole» (Utdanningsdirektoratet). 

I det øyeblikket skoler kvalitetsvurderes og rangeres på grunnlag av elevresultatene mister nasjonale prøver og kartleggingsprøver mye av sin opprinnelige verdi.

Kartleggingsprøver er utviklet for å fange opp elever som trenger ekstra oppfølging på et fagfelt, og nasjonale prøver er utviklet for å avdekke en tilstand på grunnleggende ferdigheter på et gitt tidspunkt. Likevel brukes resultatene til å sammenligne og vurdere kvalitetsforskjeller på skoler og kommuner. 

Både resultater fra nasjonale prøver og kartleggingsprøver har en verdi når de brukes rett. Det kritiske punktet er offentliggjøringen av skolenes elevresultater. I det øyeblikket skoler derimot kvalitetsvurderes og rangeres på grunnlag av elevresultatene mister nasjonale prøver og kartleggingsprøver mye av sin opprinnelige verdi. Elevresultatene blir da egentlig devaluert fra å være hjelpemidler for skolers valg av elevtilpassede oppfølgingsmetoder, til å bli en slags utilstrekkelige kvalitetsindikatorer, og dermed utgjør de også et utilstrekkelig grunnlag for styring. 

Profesjonsidentiteten skvises
Det mål- og resultatorienterte kvalitetsvurderingssystemet har en tendens til å overstyre skoleledernes og lærernes profesjonelle skjønnsutøvelse, handlingsrom og metodeansvar. Da skvises profesjonsidentiteten. Kjell Arne Røvik kaller det for en oversettelse av profesjonsidentitet fra faktisk ulikhet til opplevd likhet.

I skolehverdagen ligger skvisen i at politiske nivåer ser skolen som en organisasjon tilnærmet lik andre virksomheter, mens lærerprofesjonen oppfatter skolen som et lærende fellesskap mellom skolelederne, lærerne og elevene, og oppfattes ganske ulik de fleste andre virksomheter i samfunnet. Skvisen skaper avstand mellom skoleeiers forventninger og lærerprofesjonens praksis.

Kunnskapsgrunnlag fra kvalitetsvurderingssystemet er smalt
Skolens brede samfunnsoppdrag er nedfelt i Overordnet del – verdier og prinsipper for grunnopplæringen, de reviderte læreplanene og Opplæringslovens § 1, formålsparagrafen. Oppdraget strekker seg fra elevenes faglige læring til elevenes demokratiske og sosiale dannelse.

Kvalitetsvurderingssystemet dekker bare et smalt område av dette oppdraget. Likevel erfarer mange at nasjonale og lokale satsinger på kvalitetsutviklingsarbeid i skolen oftere tar utgangspunkt i resultater fra tester, prøver og kartlegginger enn fra skolenes arbeid med hele det brede samfunnsoppdraget. Det utløser interessekonflikter og skaper et asymmetrisk forhold mellom myndighets- og skolenivået. Den sterkt politiserte mål- og resultatstyringen i Osloskolen og Sandefjordskolen er nasjonalt kjente eksempler på det. 

I Oslo sto tidligere direktør i Utdanningsetaten, Astrid Søgnen, for et mål- og resultatstyringsregime som i økende grad møtte motstand i lærerprofesjon. Motstanden kulminerte med Malkenes-saken. Simon Malkenes jobbet som lektor på Ulsrud videregående skole i Oslo. Våren 2018 utløste han en betydelig skoledebatt i Dagsnytt 18. Debattinnslaget dreide seg om uønskede følger av Utdanningsetatens praktisering av karakterbasert skolevalg (det som noen kaller for fritt skolevalg) og stykkprisfinansiering i videregående skole.

Men etterspillet gjorde debatten mye større. I tillegg til å belyse tolkning av krenkeparagraf § 9A‑5 i Opplæringsloven, kom Malkenes-saken til å dreie seg om læreres ytringsfrihet, lojalitet og hensynet til skolens omdømmebygging. Astrid Søgnens mål- og resultatstyringsregime falt, men det rår fortsatt usikkerhet på skolene om hvordan det nye tillitsbaserte styringssystemet påvirker kvalitetsutviklingen i skolen.

Det borgerlig styrte Sandefjord innførte i 2011 en resultatorientert målstyringsmodell i skolen. Denne skoleeierstyringen har medført en sammenhengende interessekonflikt med lærerprofesjonen i Sandefjordskolen, som i 2014 kulminerte med at to lærere ble truet med oppsigelse. Trusselen ble trukket tilbake, men tilliten mellom skoleeier og lærere i Sandefjord kommune ble langtidsskadet, og Sandefjord‑saken var et faktum. Fortsatt ulmer interessekonflikten mellom skoleeier og lærerprofesjonen i Sandefjord.

Skolemyndighetene, skolelederne og lærerne trenger et styringssystem forankret i et kunnskapsgrunnlag som dekker det brede samfunnsoppdraget.

Kvalitetsvurderingssystemet matcher bare delvis skolens samtidskontekst 
Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet har siden det ble innført i 2004 blitt justert flere ganger. Noen elementer er tatt vekk, mens nye har kommet til, i takt med endringer i utdanningspolitikken. Lærerne og skolelederne har gjennom nasjonalt initiert skoleutvikling, gjennom etter- og videreutdanning, gjennom samarbeidsprosjekter med høyskoler og universiteter og gjennom arbeidet med innføring av fagfornyelsen (den reviderte læreplanen fra 2020) samtidig utviklet ny profesjonell kompetanse, som i betydelig grad bygger på et annet kunnskapsgrunnlag enn hva det mål- og resultatbaserte kvalitetsvurderingssystemet baseres på. 

Skoleledernes og lærernes kunnskapsgrunnlag for kvalitetsutvikling er mest forandret. Deres kunnskapsgrunnlag er erfarings- og forskningsbasert (erfaringsbasert forstås her som evaluering og systematisk refleksjon over egen praksis), det som i fagspråk kalles profesjonalisering innenfra. Kvalitetsvurderingssystemets tilnærming, derimot, kan beskrives som en profesjonalisering ovenfra og matcher bare delvis skolens samtidskontekst.

Skisse på et tillitsbasert styringssystem 
Opplæringslovens § 13‐10 gir kommunen/fylkeskommunen ansvaret for at kravene i opplæringsloven og forskriftene, skolens brede samfunnsoppdrag, blir oppfylte. De må ha et «forsvarleg system for vurdering av om krava i opplæringslova og forskriftene til lova blir oppfylte». Skolemyndighetene, skolelederne og lærerne trenger et styringssystem forankret i et kunnskapsgrunnlag som dekker det brede samfunnsoppdraget.

Et tillitsbasert styringssystem vektlegger at tillit til skoleledernes og lærernes profesjonelle skjønn, skolens kollektive og individuelle handlingsrom og lærernes metodeansvar er uttrykt eksplisitt. Skissen til et tillitsbasert styringssystem består av to deler, der den ene delen er pålitelig statistisk tallmateriale fra de områder av skolenes virksomhet som kan måles.

Pålitelig statistisk tallmaterialet har en verdi i et tillitsbasert styringssystem – der det brukes riktig. Utdanningsdirektoratet må overfor brukerne derfor ta ansvar for tydelig å presisere hva et tallmateriale kan og ikke kan oppfattes, tolkes som og brukes til, og korrigere opplagt feil bruk. Den andre delen i skissen er en kvalitetsvurderingsrapport fra skolen som inneholder skolens evaluering, refleksjon, resultater og oppfølgingstiltak fra definerte utviklingsområder.

Gjennom et slikt tillitsbasert styringssystem får foreldre, politikere og samfunn et mer autentisk bilde å vurdere kvaliteten i skolen på, og kunnskapsgrunnlaget for styring av skolen styrkes. Styringssystemet balanserer profesjonalisering ovenfra og profesjonalisering innenfra, det vil alltid være i takt med skolens samtidskontekst, det bidrar til en tydeligere profesjonsidentitet, og det dekker kravene i § 13‐10 i Opplæringsloven.

Dette er femte artikkel i en utdanningsserie som inngår i Manifest Tankesmie sitt barnehage- og skoleprosjekt «Til barnets beste». 

Andre artikler i serien:

Peder Haug: Konsekvensar av seksårsreforma og Kunnskapsløftet. 

Hanne Fehn Dahle: Butikk eller pedagogikk? 

Palma Kleppe: Diagnose: Livet? 

Aksel Tjora: Født sånn eller stemplet sånn?

Ulf Rikter-Svendsen og Erling Fidjestøl: Barn som bruker vold trenger skolen.

Kilde:
Sørreime, Ø. (2020). Tillit og styring i skolen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk