I norske barnehager er det tradisjon for å la det pedagogiske innholdet i barnehagen ta utgangspunkt i det som kommer fra barna selv. Lek er en avgjørende bestanddel i det som gjerne kalles barnehagens helhetlige læringssyn.
Her ses omsorg, lek og læring i sammenheng. I praksis innebærer det at læring foregår i mange situasjoner, for eksempel i hverdagsrutiner og omsorgs- og leksituasjoner. Dette kan nå være i endring med de store, kommersielle barnehagekjedene.
Full barnehagedekning har vært en viktig politisk målsetting både nasjonalt og lokalt, og private barnehager har vært essensielle for å nå dette målet. Barnehageforliket, som et enstemmig Storting inngikk i 2003, gikk ut på at alle familier som ønsket det skulle få tilbud om barnehageplass. Private og kommunale barnehager skulle likebehandles, og ulike økonomiske insitamenter, som statlige investeringstilskudd, full momskompensasjon, gunstige lån i husbanken og billige tomter fra kommunene, ble benyttet for å få flere private til å bygge og drive barnehager.
Frem til 2003 var aktørene innen privat barnehagedrift ofte ideelle og frivillige organisasjoner. Utviklingen går nå i retning av at stadig flere barnehager blir drevet av store private barnehagekjeder. Disse er i all hovedsak drevet av kommersielle aksjeselskap. Utviklingen kan forklares med at kommersielle aksjeselskap er i bedre stand til å promotere barnehagene, samt at de driver med aktivt oppkjøp av andre private barnehager.
Denne formen for styring, der profesjonssamarbeid brytes ned og arbeidstakerne kun skal tilfredsstille selskapets økonomiske interesser, vil hindre innovative aktiviteter.
I to av undersøkelsene som ligger til grunn for doktorgradsavhandlingen «Butikk eller pedagogikk? En studie av store private barnehagekjeder i Norge» (Dahle, 2020) intervjuet jeg barnehagelærere ansatt i større private barnehagekjeder. Barnehagelærerne fortalte om barnehageeiere som utøver streng kontroll med de ansatte. Barnehagekjedene markedsfører seg ved å tilby et bestemt konsept, med tilhørende arbeidsverktøy, fysisk utforming og ukesorganisering i sine barnehager.
Det pedagogiske innholdet blir vedtatt på konsernnivå, uavhengig av de barna som går i den enkelte barnehage og barnehagens geografiske plassering. Barnehagelærerne har i liten grad vært med på å utvikle innholdet i barnehagen, men blir satt til å utføre det som allerede er bestemt. Lojaliteten skal ligge hos selskapets økonomiske interesser.
Forventninger om å fremme selskapets interesser ble tematisert av flere av informantene. Som ansatt skal de ta hensyn til eiernes forretningsmessige og økonomiske interesser. Noen av barnehagelærerne fortalte at barnehagekonsernet hindret dem i å samarbeide med barnehager i nærheten. En av informantene hadde denne erfaringen fra barnehagen hun jobbet i:
Vi har fått beskjed om at vi ikke får lov til å fortelle om det vi jobber med til andre private eller kommunale barnehager. Vi samarbeider bare med [selskapets navn]-barnehager. Andre barnehager er konkurrerende virksomheter.
Denne pedagogiske lederen har av sin arbeidsgiver fått beskjed om at hun kan delta på felles kurs og samlinger for barnehagelærere i kommunen, men at hun ikke får lov til å fortelle noe om hvordan de jobber i hennes barnehage. Eierne ser på de andre barnehagene som konkurrerende virksomheter. Utveksling av ideer skal skje med de som tilhører samme selskap.
Informantene fortalte at eierne forventet sterk lojalitet til selskapet og selskapets virksomhet. En sa det slik:
Om jeg skal si noe utad må det være positivt. Kritikk skal skje internt. Det har jeg skrevet under på.
Det denne barnehagelæreren viser til er et dokument alle ansatte i en av de største barnehagekjedene må skrive under på. Dokumentet heter «Etiske retningslinjer og god forretningsskikk». Her står det blant annet: «Ansatte har plikt til å beskytte selskapets eiendom, verdier og forretningsmuligheter. (…) Videre plikter hver og en å fremme selskapets legitime interesser».
Denne formen for styring, der profesjonssamarbeid brytes ned og arbeidstakerne kun skal tilfredsstille selskapets økonomiske interesser, vil hindre innovative aktiviteter. Utvikling eller innovasjon i barnehagesammenheng kan være å prøve ut nye måter å organisere barnehagedagen på, eller utvikle et mer spennende lekemiljø for barna. For at fornyelse og forbedring skal skje i barnehagen må barnehagelærerne kunne tenke fritt, stille kritiske spørsmål og samarbeide med hverandre.
Skal barns perspektiv komme frem, forutsetter det at barnehagelæreren er tilstrekkelig fri til å komme barna i møte.
Dersom alle barnehager bruker de samme arbeidsmåtene, vil det på den ene siden bety at det ikke spiller noen rolle hvor barn går i barnehage og ulikheter i kvalitet vil kunne viskes ut. På den annen side kan det i standardisering ligge en implisitt nedvurdering av barns initiativ. Når eierne av barnehagekonsernet bestemmer at alle barn skal underlegges ferdigdefinerte aktiviteter på bestemte dager og tider, vil barn kunne bli passive mottakere av voksenstyrte aktiviteter og begrense barns spontane og umiddelbare måte å være sammen på.
Å ta seg tid til å lære barna å kjenne som mennesker med individuelle preferanser er vanskelig å forene med fastlagt ukeprogram og standardiserte verktøy. Å imøtekomme ulike barn med ulike preferanser og dagsform blir vanligvis håndtert av barnehagelærere gjennom pedagogisk skjønn. Et slikt skjønn forutsetter profesjonell autonomi. Skal barns perspektiv komme frem, forutsetter det at barnehagelæreren er tilstrekkelig fri til å komme barna i møte. Barnas autonomi og posisjon avhenger av barnehagelærerens autonomi. Denne autonomien kan se ut til å være under press i de store private barnehagekjedene.
Dersom pleie av omdømme tar over pedagogikkens plass i barnehagen vil det være en undergraving av barnehagelærernes profesjonelle ansvar og den norske barnehagens pedagogiske tradisjoner. Jeg tror ikke det har vært planlagt politikk at eiere av store kommersielle barnehagekjeder skal styre innholdet og organiseringen av barnehagene ut fra egne økonomiske interesser. Men hvis dette viser seg å være konsekvensene av dagens politikk, mener jeg dette bør lede til en offentlig debatt om hva vi vil med barnehagen i Norge.
Manifest Tankesmie arrangerte webinar med Hanne Fehn Dahle som gjest den 11. februar. Opptaket fra webinaret kan du se på You Tube her.
Dette er andre artikkel i en utdanningsserie som inngår i Manifest Tankesmie sitt barnehage- og skoleprosjekt «Til barnets beste».
Peder Haug: Konsekvensar av seksårsreforma og Kunnskapsløftet.
Palma Kleppe: Diagnose: Livet?
Aksel Tjora: Født sånn eller stemplet sånn?
Øyvind Sørreime: Tillit og styring i skolen.
Ulf Rikter-Svendsen og Erling Fidjestøl: Barn som bruker vold trenger skolen.