«Det tar på å gå på skole i dagens samfunn», sa en elektrolærling til meg i Bergen på 1980-tallet. Han følte seg heldig som hadde fått en læreplass. Kamp om lærlingplasser og kamp om plass i yrkesutdanningen er et gjennomgående trekk i utviklingen av utdanningssamfunnet fra 1950-tallet fram til i dag. Et uttalt mål i denne perioden har vært at klassesamfunnets forskjeller skal utviskes gjennom utdanningsreformer. Men slagordet «likhet under utdanning» har vært en problemskapende faktor for mang en ungdom. Dagens skole sliter med elever som føler de ikke får noe læringsutbytte. De dropper ut og gjør opprør mot en skole de opplever som meningsløs.[i] Disse spørsmål er nå de sentrale i stortingsmeldingen «På rett vei. Kvalitet og mangfold i fellesskolen» som kunnskapsminister Kristin Halvorsen la fram 15. mars i år. Hun sa: «Det skal satses mer på yrkesfagene. Regjeringen vil redusere dagens store frafall.»

Jeg har vært opptatt av avstanden mellom retorikken om at vi har «verdens beste skolesystem» og virkeligheten.

Jeg har vært opptatt av skole og endeløse skolereformer siden 1960-tallet. Jeg har vært opptatt av avstanden mellom retorikken om at vi har «verdens beste skolesystem» og virkeligheten slik den oppleves av yrkesfagelever, lærlinger og mange elever i ungdomskolen. I førti år har store frafallsproblemer vært med oss. De senere års skolereformer har ikke endret på det.[ii]

Les også: Klasseparadokset i norsk skole

Egne erfaringer
Min egen forskning om læring, yrkesfag og lærlingtradisjoner har sitt utgangspunkt i de 18 årene jeg tilbrakte som rådgiver og lærer ved Yrkesskolen på Sogn i Oslo (nå Sogn videregående skole). Skolen legges ned i 2013, men da den ble planlagt på 1950-tallet var målet at skolen skulle bli et håndverkets og industriens Eton, et flaggskip for håndens og åndens arbeid i Norge. Kjerneideen var, med utdanningsminister Nils Hjelmtveit ord, at «de praktiske skolene skulle opphøyes i den offentlige bevisstheten og bli satt der de tilhørte, side om side ved de allmennfaglige skolene». Yrkesskolen på Sogn var en blomstrende skole, med 50 forskjellige yrkesfag og en stor lærlingskole. Der var bilverksted, tv- og radioavdeling, baker, kjøtt- og blomsterbutikker, søm og skredderverksteder, mat og restaurantfag. Besøkende kom fra hele verden, fra øst og vest, nord og syd for å se skolen og diskutere yrkesopplæring. Jeg så 50 000 ungdommer gå gjennom skoleportene i løpet av mine 18 år ved skolen. Det var et levende og pulserende skolemiljø – om enn med mange utfordringer.

Elevene kom til verkstedundervisningen, men ikke til teoritimene.

Jeg møtte elever med familieproblemer, dårlig økonomi og lærevansker. De kom til verkstedundervisningen, men ikke til teoritimene. Spørsmålene var mange: Hva var mulighetene for å oppnå en lærlingplass etter halvårig eller ettårig verkstedskole? Kunne de ta svennebrevprøven hvis de ikke hadde bestått generelle fag som norsk, matematikk eller fysikk? Mange ungdommer hadde hatt problemer med å tilpasse seg den obligatoriske niårige grunnskolen som nettopp var blitt innført da jeg begynte å arbeide på Sogn i 1967. De droppet ut – og ofte inn i fengsler og narkotikamiljøer. Jeg var opptatt av å gi disse ungdommene nye muligheter i yrkesutdanningen. Jeg fartet inn og ut av fengsler og behandlingsinstitusjoner og forsøkte å legge til rette for at ungdom skulle få en ny sjanse i livet.

Les også: En skole for alle?

Mer teoriundervisning
Yrkesskolene mottok allerede på slutten av 1960-tallet, like etter at niårig obligatorisk grunnskole var innført, mange søknader fra grunnskolen om overføringer av elever som ikke hadde fullført åttende og niende skoleår. I 1969 nedsatte skoleinspektøren i Oslo en kommisjon for å utrede retningslinjer for slike forespørsler fra elever. Kommisjonen anbefalte yrkesfag som et alternativ fordi det var ansett som «annerledes og praktisk orientert». Det ble vedtatt at to elever i hver klasse skulle bli tatt inn på spesielt grunnlag. Jeg arbeidet mye med disse elevene. De ble også grunnlaget for det første forskningsprosjektet jeg tok initiativet til. På slutten av 1970-tallet fant vi fram til og intervjuet tre årskull med elever tatt inn på spesielt grunnlag for å finne ut hva som hadde skjedd med dem etter endt skolegang.[iii] 70 prosent av elevene var enten i videreutdanning eller i arbeid etter at de hadde fått en ny sjanse i yrkesskolen. Vi fant ut at de droppet ut av teoriundervisningen også på yrkesskolen, men at de trivdes og lærte når de fikk være i verkstedene. Der hadde de følt at de var «kommet hjem».

Problemet i dag er at verkstedene har blitt en stadig mindre sentral arena for læring i yrkesfagene.

Problemet i dag er at verkstedene, hvor teori kunne bli lært med utgangspunkt i praksis, har blitt en stadig mindre sentral arena for læring i yrkesfagene. Det er blitt stadig mer teori- og klasseromsundervisning også i yrkesfagene. Et annet problem er – og har hele tiden vært – tilgangen på læreplasser. Yrkesutdanningen er knyttet til utviklingen på deler av arbeidsmarkedet og rekrutteringen er styrt av konjunkturer på arbeidsmarkedet. [iv] Det er del av yrkesutdanningens særpreg. Et annet særtrekk i yrkesutdanningen er at det «eneste konstante er forandring». Ny teknologi endrer arbeidsprosesser i fagene og med det kravene til arbeidskraftens kvalifikasjoner og også utdanningens innhold.

Reform 94
Lov om videregående opplæring som trådte i kraft i 1977 slo sammen gymnaset og yrkesskoler til videregående skole. Skolen fortsatte imidlertid med sine særegne profiler: allmennfag på den ene siden og yrkesfag på den andre. Yrkesutdanningen hadde stort sett halvårige og ettårige grunnkurs i ulike yrkesfag, en utdanning som skulle etterfølges av lærlingplasser i arbeidslivet. Ungdommen på de yrkesfaglige studieretningene hadde  verken muligheter til å fullføre allmennutdanning eller yrkesutdanning i skole i perioden fra 1977-1990. NOU 1991:4 «Veien videre til studie- og yrkeskompetanse for alle» dokumenterte at i perioden mellom 1970 og 1990 var det bare 11 prosent av de som hadde plass på første år som fikk plass på annet år og bare tre prosent på et tredje år i skole. Lærlingplasser var en mangelvare. De fleste elevene som gikk ut av yrkesfaglige studieretninger i denne perioden endte opp på det ufaglærte/halvfaglærte arbeidsmarkedet. Reform 94 åpnet for at alle skulle ha rett til treårig utdanning utover grunnskolen. I yrkesfag skulle alle gå to år på brede grunnkurs og deretter to år i lære fram til fagbrev. Reformen la også ned den gamle lærlingskolen.

På sett og vis kan man si at Reform 94 stilte de riktige spørsmålene, men at løsningen var feilslått.

På sett og vis kan man si at Reform 94 stilte de riktige spørsmålene, men at løsningen var feilslått. Verkstedlæringen ble redusert og allmennteoriundervisningen økte i yrkesfaglige studieretninger. Gudmund Hernes (2010) peker imidlertid på i sin «Gull av gråstein. Tiltak for å redusere frafall i videregående opplæring» at gjennomføringen har blitt bedre etter Reform 94 og at den nå er cirka 60 prosent på yrkesfag. Det er helt klart at satsingen på lærlingplasser og på samarbeid skole/arbeidsliv har gitt nye muligheter til mange ungdommer. Men grunnlaget for frafallet på videregående skoler må også forstås i lys av elevenes opplevelser i ungdomskolen. Mange elever har vært i en skolesituasjon hvor de har falt av lasset. Mange har ikke lært å lese og skrive godt, eller de har ikke fått med seg de mest elementære regnereglene etter 10 års skolegang. De har tidlig falt ut av læringsspiralen. Dette er en kumulativ prosess. Hvis eleven ikke lærer de mest elementære grunnreglene i et skolefag og begynner å falle fra, blir avstanden mellom hva eleven kan og det som foregår av tilrettelegging for ny læring, større og større. Eleven mister troen på seg selv som lærende menneske. Problemene er fortsatt store. Statistisk Sentralbyrå viste at frafall fra yrkesfag var på 39 prosent for jenter og 46 prosent for gutter i 2004. Tallet synes å holde seg stabilt.

Les også: Et pervertert ideal

Ulike tradisjoner
Først i den senere tid har søkelyset for alvor blitt rettet mot yrkesfag og staten har også blitt interessert i forskningsbasert kunnskap fra det yrkesfaglige feltet. Forskningsinstitusjonene Fafo og Nifu la fram resultatene fra en undersøkelse om arbeids- og læringsmiljøet for lærlinger i 2011. De intervjuet 2804 andreårs lærlinger. Resultatene viste at 95 prosent av elevene var motiverte for å lære på arbeidsplassen, men at kun halvparten av yrkesfagelevene var fornøyde med skoleopplæringen. Funnene i denne undersøkelsen er som en kopi av mine egne funn i en stor lærlingeundersøkelse jeg gjennomførte på 1980-tallet.[v] Jeg intervjuet 1617 lærlinger i fem norske byer. 89 prosent sa at de foretrakk å lære i arbeid framfor i skole. Dette gjaldt både den obligatoriske niårige skolen og i yrkesfag i videregående skole. De fleste lærlingene opplevde skolen som meningsløs. I min undersøkelse, som i Fafo/Nifu-undersøkelsen, var frisørene unntaket.[vi] De foretrakk å lære i skolen. De følte seg utbyttet som billig arbeidskraft på arbeidsplassene. Det er også en del av yrkesutdanningens kompleksitet. Men som en av lærlingene sa: «Skolen passer ikke, hverken for en håndverker eller akademiker». En annen, en tømrerlærling, uttalte: «Skolen kan ikke gi deg innsikt i arbeidets egentlige virksomhet og utvikling. Skolen virker stort sett for trøttende på stort sett alle i teoretiske fag».

89 prosent sa at de foretrakk å lære i arbeid framfor i skole.

Yrkesutdanning i skole oppsto i begynnelsen av det forrige århundre som resultat av industriens behov for kvalifisert arbeidskraft. Skoleverksteder var da den sentrale læringsarena.[vii] Jeg har vært opptatt av hvordan tradisjonene i yrkesutdanningen er kvalitativt forskjellige fra katetermodellen i den akademiske tradisjonen, og hvordan disse to tradisjonene brytes mot hverandre i dagens skole. Yrkesutdanningen har sitt utgangspunkt i laugstradisjonene med mesterlære, lærling- og svennetradisjoner. Schola-tradisjonen, eller katetermodellen, stammer derimot fra middelalderens kirkelige katedralskoler og ble utviklet med prøysserdisiplin fra 1800-tallet. I denne tradisjonen sitter de lærende på rekke og rad og læreren forventes å fylle deres hoder med lærdom. I den andre tradisjonen lærer elevene/lærlingene gjennom egenvirksomhet.

Ulikhetens reproduksjon
Det som har særpreget yrkesskolen er at åndens arbeid tar utgangspunkt i håndens arbeid og at praksis er utgangspunkt for teoretisk forståelse. Gjensidig samarbeid mellom lærer og andre elever er det fundamentale i læringsprosessen. Når en lærer og mange elever tilbringer timer sammen i et verksted, det være seg et kjøkken eller bilverksted, blir relasjonene mellom lærer/elev og elev/elev forskjellige fra hva vi finner i kateterlæringstradisjonen. Vitenskapsmannen John Dewey som la grunnlaget Laboratorieskolen i USA på 1920-tallet sier i School and Society: «Den forskjellen som viser seg når yrker blir gjort til det distinkte senter i skolens liv er ikke lett å beskrive med ord; det er en forskjell i motivasjon, i ånd, i atmosfære.»

Det er fortsatt en klar sammenheng mellom sosial bakgrunn og gjennomføring i videregående opplæring.

Et mål med utdanningsreformene har vært at alle skal ha like muligheter uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn, geografi og etter hvert også etnisitet. Gudmund Hernes gjennomførte en glitrende liten undersøkelse på 1970-tallet. Han gikk gjennom karakterene ved østkantskoler og vestkantskoler i Oslo og viste hvordan karakterene reproduserte sosial klasse. Barn og ungdom på vestkanten fikk bedre karakterer i ungdomskolen enn barn og ungdom på østkanten. Han viste hvordan skolesystemet med denne «ulikhetens reproduksjon» la grunnlag for et sorteringssamfunn hvor arbeiderklassen ble sortert inn i yrkesutdanning, mens middelklassen gikk til gymnaset og derfra videre til universitet og høgskoler. Slik ble også klasseposisjonene i arbeidsmarkedet opprettholdt. Det har vært et mål i de fleste land etter den annen verdenskrig å bryte dette mønsteret, men utdanningsforskning både nasjonalt og internasjonalt har vist at dette er et komplekst felt. Internasjonale komparative  undersøkelser i det seneste tiår  har også vist at Norge sliter med et lavt prestasjonsnivå i grunnskolen.

I akademikernes bilde
Reformen Kunnskapsløftet (2006) hadde som mål å heve kunnskapsnivået for alle elever i hele grunnopplæringen. Den skulle i tillegg endre skolen slik at betydningen av kjønn og familiebakgrunn for elevenes skoleresultater skulle bli mindre. Forskerne Anders Bakken og Jon Ivar Elstad har sett på hvordan den sosiale ulikheten har utviklet seg under Kunnskapsløftet og hvilken rolle Kunnskapsløftet har spilt i denne utviklingen.[viii] Ved å studere karakterene til samtlige elever som gikk ut av ungdomsskolen i perioden 2002-2011 finner de at de sosiale forskjellene vedvarer og at det på enkelte områder er endringer i retning av økende klasseforskjeller. Til tross for utdanningsreformene er det fortsatt en klar sammenheng mellom sosial bakgrunn, formidlet gjennom karakterene ved avslutningen på ungdomskolen, og gjennomføring i videregående opplæring. Leder i Elevorganisasjonen Axel Fjeldavli sier i en artikkel i Manifest Tidsskrift «at skolen er skapt av akademikere, for akademikere i akademikernes bilde». De som har lagt premissene i skolens utvikling har liten erfaring fra den yrkesfaglige verden.

Allerede på 1970-tallet ble det påpekt at det som trengs i skolesystemet ikke er å tilby ungdommen mindre teori, men å tilby teori knyttet til praksis.

Psykolog og forsker ved AFI Hilde Jangård påpekte allerede på 1970-tallet at det som trengs i skolesystemet ikke er å tilby ungdommen mindre teori, men å tilby teori knyttet til praksis[ix]. Hun gir et godt eksempel fra yrkesutdanningen: En faglærer ba elevene i en elektroklasse tegne et grafisk bilde av integrerte kretser og deretter utføre oppgaven i praksis. De flest elevene var ute av stand til å løse oppgaven. Læreren hadde tidligere gitt samme oppgave til de samme elevene. Forskjellen var at han hadde bedt dem å utføre oppgaven i praksis først og så tegne bilde av hva de hadde gjort. 11 av 12 elever løste dette. Forsker Håkon Høst (2013) har på sin side nettopp evaluert det som blir kalt «praksisbrev i arbeidslivet», et tiltak mot frafall i videregående opplæring. En gruppe 16-åringer med et veldig svakt skolemessig utgangspunkt fikk starte direkte som ansatte i bedrift. De fikk en opplæringskontrakt med bedriften og undervisning i skole en dag i uka. De fleste av disse ungdommene gjennomførte og besto de to første årene av videregående opplæring og oppnådde ordinær lærekontrakt i bedrift.

Veien framover
Arbeidsplassen som læringsarena er nå sentral i utdanningsdebatten etter en periode hvor idealet har vært å skille utdanning fra arbeidslivet.  Stortingsmeldingen På rett vei fra mars i år legger opp til økt fleksibilitet i fag- og timefordeling og nye muligheter for praksisbrev. Det legges opp til muligheter for mer veksling mellom skole og arbeidsliv. Det skal bli mulig å gå ut i bedrift allerede første år i yrkesfag.

All utdanning har mye å lære av mesterlære-tradisjonen.

Førsteamanuensis ved UiB Tor Halvorsen skrev i 1994: at «Kanskje vil framtidig forsking på yrkesutdanning og arbeidsliv etablere kunnskap som viser at det er enhetsskolens danningsideal som er atypisk i historisk lys, til tross for det hegemoniet denne kulturelle arven har i dag».[x]  Vi vet mye i dag om menneskers læringspotensial ut fra en forskning som peker i retning av at mennesker lærer og utvikler seg gjennom egenvirksomhet og samhandling, noe som taler direkte for en mesterlære-organisering av læringsarenaer generelt. All utdanning har mye å lære av denne tradisjonen. Viktig er det imidlertid å bemerke at jeg ikke vil idyllisere fortiden og heller ikke fortidens yrkesutdanning. Vi vil ikke tilbake til segregering og nivådeling, «spesialskoler for evneveike» eller Bastøy, for å nevne noen måter samfunnet historisk har «løst skoleproblemer på». Jeg mener at vi har kommet langt med en felles skole for alle, men veien videre må være en helt annen integrering av læring i skole og læring i arbeidsliv i hele utdanningssystemet.

Noter:
[i]Se: Axel Fjeldavli 24. januar 2013: «En skole for alle», Manifest Tidskrift. Kjell Horn 16. januar 2013 «Klasseparadokset i norsk skole», Manifest Tidsskrift. Magnus Marsdal (2011), Kunnskapsbløffen. Oslo: Forlaget Manifest
[ii] Se: Gudmund Hernes.(2010) «Gull av gråstein. Tiltak for å redusere frafall i videregående opplæring.» Oslo: Fafo. Liv Mjelde (2002) «Yrkenes Pedagogikk. Fra arbeid til Læring. Fra læring til arbeid og Liv Mjelde (2006) «The Magical Properties of Workshop Learning» Bern: Peter Lang.
[iii] Se Liv Mjelde og Torild Hammer (1977) «Behandlingsklientell i yrkesskolen», Oslo: Sosialdepartementet. Erling Kokkersvold og Liv Mjelde (1982) «Yrkeskolen som for forsvant. Hvorfor, Hvorledes og med hvilke konsekvenser» Oslo:Gyldendal.
[iv] Se: Liv Mjelde (2009) «New Challenges in the Social Organization of Knowledge in Vocational Education: Unity and Diversity in Vocational Didactics in Relation to the identity of Specific Trades and Professions.» I Weil, Markus, Leena Koski, Liv Mjelde: «Knowing Work. The Social Relation of Working and Knowing.» Berne: Peter Lang
[v] Se: Liv Mjelde (1993) «Apprenticeship. From Practise to Theory and Back again. Joensuu», University of Joensuu Press.
[vi] Av 1617 lærlinger i min undersøkelse foretrakk 100 å lære i skolen framfor i arbeidsliv. Kokkelærlingene uttrykte også misnøye med læreplassene.
[vii] Dette er ennå et blankt felt innen utdanningsforskningen. Yrkesutdanningens historie er ikke skrevet.
[viii] Se: Anders Bakken og Jon Ivar Elstad (2012) «For store forventninger. Kunnskapsløftet og ulikhetene i grunnskolekarakterer. Rapport nr.7/12 Oslo: NOVA
[ix] Se Blichfeldt, Haugen, Jangård (1977) Mot en ny skoleorganisasjon. Oslo: Tanum
[x] Tor Halvorsen er del av et tverrfaglig miljø ved Universitetet i Bergen som blant annet evaluerte Reform 94 på 1990-tallet. Dette miljøet har arbeidet grundig med yrkesutdanningsspørsmål i mange år. Olav Korsnes, Ole Johnny Olsen, Svein Michelsen og Håkon Høst er også del av dette miljøet. De har vært til stor inspirasjon. Sitatet er hentet fra Halvorsen, Tor 1994: Forskning om yrkesutdanning og arbeidsliv. Hvor går vi nå? i Lauglo, Jon (red): Norsk forskning om utdanning. Perspektiver og veivalg. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Les også: En skole som bøyer av for urettferdighet? og Kutt ut leksene.