En skole for alle?

Fjeldavli6

Kamal er 13 år, bor i India og kommer fra en håndverkerfamilie. Han skal bli snekker. «Blue collar worker», kaller de sånne som ham. Kompisen hans, Ankit, skal bli økonom. Han skal bli en «white collar worker», som alle andre i familien hans. Kamal kommer til å fortsette å være fattig, Ankit kommer til å bli like velstående som resten av familien. I Norge er det ingen som snakker om «white collar workers» og «blue collar workers», men vi kjenner dem igjen og skjønner akkurat hva det handler om. Det er en forskjell på de som jobber med praktiske yrker og de som jobber med akademiske yrker. I sitt essay på Manifest tidsskrift 14. januar kaller Kjell Horn det for «Klasseparadokset i norsk skole». Jeg skal ikke gå inn på klassebegrepet her, men bare konstatere at han peker på noe essensielt: Skolen som skulle være en skole for alle, er slett ikke det. Det er en skole som er skapt av akademikere, for akademikere i akademikernes bilde.

I Norge ville Ankit og Kamal tjent omtrent like mye. Her til lands er det ikke så stor forskjell på hva en snekker og en økonom kan ende opp med å tjene i løpet av livet. Likevel er det sånn at siviløkonomutdanningen på NHH har høy status, mens bygg- og annlegglinja på Bodø videregående skole ikke har det. Hvorfor er det sånn? Dypest sett er det fordi samfunnet er delt inn i «white collar workers» og «blue collar workers» her også – som i alle andre land i verden. Akademikerne og praktikerne.

Den usynlige gjennomsnittseleven
Skolen er tilpasset en gjennomsnittselev skolepolitikere i alle leire sier ikke finnes. Men gjennomsnittseleven finnes. Gjennomsnittseleven er en slags Skybert som eksisterer i underbevisstheten til alle som har makt over skolen. Et idealbilde av hvem eleven er og hvem skolen skal formes etter, et bilde av hvem disse maktmenneskene var, eller burde vært, da de gikk på skolen. Og politikerne, journalistene og byråkratene i departementet er alle som Ankit. De er white collar workers.

De elevene skolen virkelig ikke har klart å tilpasse seg, er praktikerne.

Hver eneste dag sitter det tusenvis av elever på skolebenken som føler skolen ikke passer for dem. De kjeder seg, lærer ikke og mistrives. Skolen feiler i å nå sitt mest grunnleggende mål – å gi alle muligheter til å nå potensialet sitt. Så lenge det er sånn, har Hernes, Clemet og Halvorsen strøket på eksamen som ministre, alle sammen.

Nedvurdering av praktikere
Det er ikke til å stikke under en stol at de elevene skolen virkelig ikke har klart å tilpasse seg, er praktikerne. Det er selvsagt en overforenkling å dele inn elever og mennesker i akademikere og praktikere slik jeg gjør i denne teksten, men det finnes systematiske forskjeller. Det Horn kaller klasseforskjeller manifesterer seg i kulturforskjeller mellom elevene. Går du fra idrettsfagfløyen og opp til etasjen hvor elektrofag holder til, merker man at elevene har forskjellige klær, har andre interesser og en annen sjargong.

Elevene på yrkesfag opplever gjerne et «teorisjokk» når de begynner på videregående, stikk i strid med hva man kanskje skulle forvente. Yrkesfag skal jo være praktikernes alternativ. Læreplanen Kunnskapsløftet fra 2006 gjorde lite for yrkesfag. Gjennom flere tiår med reformer – sist med utdanningsminister Gudmund Hernes’ Reform 94 – har man forsøkt å forene ønskene om å skape en fellesskole for alle bygd over samme lest, og ønsket om å tilpasse skolen til elever i alle fasonger; akademikere som praktikere. Det siste har man ikke klart.

Mye av grunnen til det skyldes nedvurderingen av praktikerne. Det kanskje tydeligste eksemplet på en slik nedvurdering så vi alt på 1970-tallet. Da ble den gamle yrkesskolen slått sammen med gymnaset. Dette skapte mye misnøye blant gymnasforkjemperne. Yrkeselever på gymnaset – tenke seg til! Gemyttene ble roet med en lettvint språklig endring: Gymnasene skiftet navn til «videregående skoler».

Det blir for lettvint når enkelte, som skolebyråd i Oslo Torger Ødegaard, tar til orde for å dele inn elever etter nivå.

Dårlig quick fix
På starten av 2000-tallet satte regjeringen i gang det største utviklingsprosjektet i videregående skole til da – Differensieringsprosjektet. 1700 ulike tiltak ble satt i gang for å fremme tilpasset opplæring – å legge til rette for at den enkelte elev skal lære så mye som mulig. Løftet som ble gjort da, er antakelig av det viktigste som har skjedd for å fremme tilpasset opplæring i nyere tid. Det er slike tiltak vi trenger for å nå målet om en skole for alle.

I forskningsrapporten som kom i etterkant av prosjektet, konkluderer forskerne Dale og Wærness med at det finnes syv måter å tilpasse opplæringen etter: elevenes forutsetninger, læringsmål, nivå, organisering av skoledagen, læremidler, arbeidsmåter og vurdering. Derfor blir det for lettvint når enkelte, som skolebyråd i Oslo Torger Ødegaard, tar til orde for å dele inn elever etter nivå som en quick fix på tilpasset opplæring. Ikke bare er forskningen nesten enstemmig om at det ikke har noe å si for elevenes resultater, men Dale og Wærness slår også fast at det bare er en liten del av hva tilpasset opplæring handler om. Nivåinndeling er rett og slett en overforenkling av tilpasset opplæring-begrepet. Tilpasset opplæring er komplekst, det er i stor grad et spørsmål om skoleledelse og pedagogiske virkemidler; og det er i liten grad et spørsmål om organisering.

Elevene må medvirke
Uansett hvordan man velger å nå målene om en skole som passer for alle, er ikke det noe som kan tres ned over hodet på elevene. Selv om lærerne har peiling på pedagogikk, og byråkratene i departementet og direktoratet er eksperter på saksbehandling, er det bare elevene selv som vet hvordan de selv har det og hvordan de lærer best. Derfor er elevmedvirkningen helt sentral når man snakker om tilpasset opplæring. I spørsmålet om hvorfor skolen ikke passer for alle, peker Dale på nettopp mangel på elevmedvirkning. Lærerne gir ikke rom for at elevene skal være med å påvirke hvordan læringen skal legges opp og lærerutdanningen lærer ikke lærerne hvordan de kan la elevene medvirke i opplæringa på en fornuftig måte.

Fellesskolen er et mislykket prosjekt om den ikke har rom for alle elever.

I mars kommer stortingsmeldingen med den klingende arbeidstittelen «Stortingsmelding 2013». Her har kunnskapsminister Kristin Halvorsen lovet å rydde opp i utfordringene på yrkesfag. Intet mindre. Vi på utsiden av departementet har tatt til orde for at elevene må få dra ut i bedrifter og få opplæring der allerede første året på videregående. Ikke bare som i dag, hvor elevene først blir sendt ut i lære i bedrift etter to år. Satt på spissen: Det går ikke an å bli en god snekker ved bare å lese om en hammer. Strukturen i det norske skolesystemet er bygd opp av og for akademikere, og Halvorsen har med vårens stortingsmelding handlingsrom til å ta reelle grep mot det Horn kaller klasseparadokset i fellesskolen.

Mindre tavleundervisning?
Spørsmålet om fellesskolen, er også et spørsmål om hva læring er for noe og hva læring bør være. Katetertradisjonen som preger norske klasserom stammer fra 1800-tallets latinskoler – skolene for den akademiske eliten. Tavleundervisning er ikke et onde i seg selv, men skal det være plass for elever i alle fasonger i skolen, må undervisningsmetodene også ta høyde for at elever er ulike. Det er ikke bare den akademiske eliten som går på skole i Norge i dag – åpenbart ikke. Kanskje er det sånn at måten læring skjer i yrkesopplæringen passer best for allmennfag også? Verkstedlæringen hvor det er en læremester som går rundt og gir veiledning til elevene som lærer gjennom å prøve seg fram. Ser vi for lite til John Deweys learning by doing i skolen i dag? Er elevene blitt passive tilhørere til lærernes undervisning? Det er det i så fall praktikerne som taper på – the blue collars.

Norge er ikke India. Ankit og Kamal er ikke norske. Men også i Norge er det forskjeller på folk og forskjeller på elever. Frafallet, all spesialundervisningen og alle elevene som mistrives forteller oss at alt for mange faller av lasset, faller utenfor og mister mulighetene til å nå målene de har satt i livet. Fellesskolen er et mislykket prosjekt om den ikke har rom for alle elever.