NU-leder Arnstein Vestre og sentralstyremedlem Olav Aga svarer på vår kritikk mot NU i et innlegg på Manifest Tidsskrift.

Det sentrale poenget i Vestre og Agas svar er: «Skal den partipolitiske uavhengigheten bevares, kan ikke miljøbevegelsen adoptere venstresidens retorikk mot kapitalismens veksttvang.»

Blokkuavhengig vekstkritikk
Å snakke om denne veksttvangen er ikke nødvendigvis tradisjonell venstresideretorikk. La oss bruke MdG som eksempel. I en kronikk i Klassekampen 26. juli 2013 skrev Rasmus Hansson: «Økonomi uten veksttvang: Dagens økonomiske utvikling forutsetter at det ikke finnes fysiske grenser vi vil støte mot, og at alle skadevirkninger av veksten kan fikses med smartere teknologi og effektive markedsmekanismer. Det er åpenbart ikke riktig. Derfor må vi utvikle en økonomisk modell som forholder seg til faktiske grenser. Tiden er moden for en ny systemkritikk som kan stake ut kursen mot en økonomi der økologien legger rammene for økonomien – ikke omvendt.»

Hansson er tidligere leder av WWF og har aldri tilhørt venstresida. Det går altså an å ha en kritisk tilnærming til kapitalistisk veksttvang ut fra rene klimahensyn, uten å adoptere hele partiprogrammet til SV eller Rødt i samme slengen. Også Greenpeace støttet MdG i denne saken.

Vi mener ikke at miljøbevegelsen skal drive en direkte marxistisk, antikapitalistisk vekstkritikk. Men at miljøbevegelsen bør ha en vekstkritikk, er en selvfølge. Greenpeace mener «det trengs mer grunnleggende endringer om vi skal få til den nødvendige omstillingen til et bærekraftig samfunn». Mener Vestre og Aga at Greenpeace dermed er «marginalisert til en heiagjeng for den ene eller andre siden»?

Må kutte forbruket
Vestre og Agas manglende vekstkritikk farger også synet deres på vindmøller. De ser hele vindmøllediskusjonen som et spørsmål om hvor vindmøllene gjør minst skade, uten å i det hele tatt stille spørsmålet om Norge trenger mer energi enn den vannkraften vi alt har bygd ut. At vindmøller er fornuftig i mange land er vi enige i, men Norge er det fornybare anderledeslandet. Mens Storbritannia har en fornybarandel på om lag 5 prosent, har Norge mer enn det tidoble, 65 prosent. Vi kan komme til nullutslippssamfunnet uten noen få kilowattimer mer fra vindmøller og småkraft, hvis vi får bort dagens enorme sløseri. Under vårt økonomiske system vil mer fornybar energi kun dekke den evige energietterspørselen som kapitalismens veksttvang medfører. Fornybart erstatter i veldig liten grad fossil energi.

Videre skriver Vestre og Aga at «det er stor forskjell på å bygge en vindpark midt i et fugletrekk og å bygge en vindpark i et allerede utbygd område eller områder hvor det vil få små konsekvenser for naturen.» Men saken er at NU ikke alltid ser ut til å se denne forskjellen i praksis, for eksempel i saken om vindmølleparken på Smøla, der NU gikk mot Naturvernforbundet og Norges Ornitologiske forening, som ikke ville bygge vindmøller på grunn av havørnkolonien og urørt natur. NU har heldigvis gått mot noen prosjekter, men har for eksempel ikke gått inn for forslaget fra Danmarks Naturfredningsforening om å plassere vindmøllene langs motorveier og jernbaner – der naturen er «ødelagt» fra før. NU gikk i sin tid inn for målsettingen om 20 Twh med vindkraft, et mål som måtte føre med seg mange store naturinngrep. Så i valget mellom vekst og vern har NU – altfor ofte i tospann med Zero og Bellona – valgt vekst og vindmøller. Er Vestre og Aga enig med oss i at Norge i dag har nok fornybar energi? At vi ikke trenger å subsidiere naturødeleggelse?

Ingen teknologi kan sprenge naturlovene
Vestre og Aga argumenter for at vi trenger «vekst uten utslipp». Dette er etter vår mening feil. For å sitere biologene Terje Bondegard og Eivin Røskaft: «Uten reguleringer vil fornybar energi bære ved til miljøbålet. For økosystemer finnes det i prinsippet ikke noe som heter miljøvennlig energi. All energiproduksjon og –bruk har ulemper, spesielt når det gjelder hva som produseres av energien.» [1]

Vestre og Aga skriver at det er «meningsløst å la det ene tiltaket slå i hjel det andre.» Det er generelt sett riktig. Men i praksis fungerer kvotehandel som en sovepute, som en måte å kjøpe seg fri – og derfor må miljøbevegelsen være helt klar i sin kritikk. Miljøbevegelsen må skjønne at EUs kvotehandel ble laget for ikke å virke. Opprinnelig ville EU ha karbonskatt, men dette ville ikke Bush. Derfor ble klimakvoter et tannløst kompromiss alle kunne gå med på. Det samme gjelder Grønne sertifikater. Vil Vestre og Aga fortsatt ha grønne sertifikater, selv etter at selv Heidi Sørensen angrer på dem? Grønne sertifikater gir mening i en «grønn vekst»-tankegang, men de strider mot behovet for å minske menneskehetens rovdrift på planeten.

Krever mer enn lettvinte løsninger
Vestre og Aga mener elektrifisering av sokkelen vil redusere utslipp fordi «man får mer strøm per enhet i et kraftverk på land enn når man brenner den i en ineffektiv forbrenningsmotor i en bil eller på en oljeplattform.»

Men dette er overhodet ikke klart. Vestre og Aga tar ikke med i regnestykket den energien som trengs for å trykke gassen ned til Europa, eller energitapet på overføring av elkraft til sokkelen. Alt i alt kan elektrifisering ha et negativt utslippsregnskap. Elektrifisering av Utsirahøyden krever dessuten omfattende naturinngrep. Vi merker oss at Vestre og Aga ikke går inn for at elektrifiseringen skal skje med havvind, slik at vi kunne sendt fornybar kraft til England dersom vi får stanset norsk olje- og gassproduksjon. Hvis elektrifiseringen skjer fra land, har vi brukt milliarder av kroner på å elektrifisere plattformer som ikke lenger er i drift hvis vi får gjennomslag for et av våre viktigste mål: stans i oljeproduksjon, helst lenge før 2030.

Vi noterer oss at Vestre og Aga ikke drøfter våre innvendinger mot karbonfangst og -lagring. Det er, i likhet med vindmøller og elektrifisering, en teknologisk «quick fix», som har til hensikt at vanlige folk skal subsidiere næringslivet, slik at «systemet» kan fortsette mest mulig som før, med evig vekst.

Vårt mål er ikke at NU skal bli en revolusjonær, marxistisk organisasjon, men at NU må bli like realistiske og radikale som MdGs Rasmus Hansson, og innse at alle skadevirkninger av kapitalismens veksttvang ikke kan fikses med smartere teknologi og effektive markedsmekanismer. Vi sier som blokkuavhengige Rasmus Hansson: «Derfor må vi utvikle en økonomisk modell som forholder seg til [naturens] faktiske grenser. Tiden er moden for en ny systemkritikk».

 

Noter:

[1] Det biologiske mennesket s 278

 

Andre tekster om samme tema:

Magne Flemmen: Klima mot kapitalisme

Jo Skårderud: Min grønne drøm er rød

Åshild Lappegård Lahn: En miljøpolitisk vekker

Marius Holm: Ny økonomi eller ny politikk?

Lan Marie Nguyen Berg: Først og fremst grønt

 

Se video fra debatten «Klimakutt og kapitalisme – må vi endre det økonomiske systemet for å redde klimaet?» arrangert av Manifest Tidsskrift, Naturvernforbundet Oslo Øst og Klassekampen.