Klima mot kapitalisme

En gigantisk slange, løftet opp av varmluftballonger, slik at den kan pumpe sulfat aerosoler opp i stratosfæren for å reflektere sollys vekk fra jorda. Det høres ut som science fiction, men er et reelt forslag for å hindre at kloden blir for varm.

Eksempelet er hentet fra Naomi Kleins siste bok, som går i strupen på dem som foretrekker tekniske løsninger framfor utslippskutt: Kapitalismen er i krig med klimaet, skriver hun. Rike land har henfalt til hardcore utslipp, i perioden hvor de egentlig skulle ha kuttet. Det vi nå må gjøre for å unngå katastrofale klimaendringer er, ifølge Klein, i konflikt med det fundamentale imperativet i hjertet av vårt økonomiske system: voks eller dø.

Samtidig er dette en kilde til håp: Kapitalismen har også sviktet et overveldende flertall av jordas befolkning. At det er kapitalismen som er skurken betyr at det kan dannes en allianse mellom miljøbevegelse og anti-kapitalistiske krefter. Klein ser en gylden anledning: Nå kan vi lansere en plan for å redde både jorda og samfunnet.

Klein ser en gylden anledning: Nå kan vi lansere en plan for å redde både jorda og samfunnet.

Et stykke på vei kan boka virke som et rop om mer velkjent venstrepolitikk i møte med nye, skremmende scenarier. Men Klein understreker at problemet er mer fundamentalt enn kapitalismen. Hele moderniteten er tuftet på et syn på naturen som noe utenfor mennesket som vi skal underlegge oss og utnytte som en ressurs.

For Klein er dampmotoren kroneksempelet: før var skipsfarten prisgitt vindene, og industrien berodde på vannets bevegelse og måtte plasseres deretter. Men den illusjonen av makt og kontroll, og det ikke-gjensidige forholdet til naturen, som dampmotoren muliggjorde hjemsøker oss nå, som orkaner og tyfoner. Maktforholdet mellom mennesker og jorda er det omvendte av hva man har trodd siden 1700-tallet.

Fra bakken
Klein er vel så mye reporter som aktivist og intellektuell. Dette er bokas virkelige styrke. Klein forteller fra sumpmarkene i Louisiana, hvor hun er med og undersøker om British Petroleums oljesøl har trukket inn og kvelt et helt kull plankton og yngel som skulle bli reker, østers, krabber og fisk. Hun forteller om å stirre inn i de gapende hullene i jorda, skapt av det brutale og forurensende tjæresandprosjektet i Alberta, Canada.

Men hun forteller også fra lovende overganger til fornybar energi i Tyskland, hvor lokalsamfunn tar over energiforsyningen fra private interesser. Hun besøker agroøkologiske gårder hvor maten dyrkes på naturens i premisser – uten eroderende monokultur og giftige plantevernmidler – og som ekspertene mener kan fø jorda. Og hun rapporterer fra stormønstringer og aksjoner mot klimaødeleggelser rundt i verden – forløperne for den massive mobiliseringen som må komme.

Maktforholdet mellom mennesker og jorda er det omvendte av hva man har trodd siden 1700-tallet.

Alt dette er koblet på en flengende kritikk av de mest framtredende strategiene på klimafeltet. Kvotemarkedet har ikke har ført til utslippskutt, men har isteden fungert som en magnet på svindel. Teknologi- og markedsoptimisme er drømmetenkning: Fossilindustrien må tvinges ut, og overgangen til grønn teknologi må kobles med en nedgang i både produksjon og forbruk.

Hun avviser grønne messiaser. Virgin-grunnlegger Richard Branson lovet i 2006 å satse kolossale summer på å gjøre hele virksomheten grønn. Det endte med en liten brøkdel. Branson skyldte på pengeproblemer, men samtidig ekspanderte selskapet voldsomt. Dette illustrerer logikken i systemet: Ekspansjon trumfer gode gjerninger.

Årgangsmedisin og ny vin
Klimaproblemet er kumulativt: Når en fortsetter å øke utslippene baller det på seg. Klein gjengir klimaforsker Kevin Anderson: om vi skal ha noen sjans til å holde oss innen FNs togradersmål må velstående land kutte utslippene med rundt åtte til ti prosent i året – fra og med i fjor. Samtidig har kapitalkreftene, ved olje-, kull- og gassindustrien, allerede planlagt utvinning som vil gi utslipp fem ganger større enn hva som er forenlig med målet om maks to graders oppvarming.

Nevnte Anderson har understreket at velstående land må gjennom en periode med såkalt degrowth – mindre produksjon og forbruk. Dermed er klimatrusselen en utfordring av selve grunnpilaren i vårt økonomiske system, stadig vekst. Men en kapitalisme uten vekst vil bety sosial katastrofe. Om overskuddene skrumper inn er arbeidsplasser, lønninger og offentlig velferd det første som ryker. Om en skal bremse veksten må en altså endre det økonomiske systemet.

Om en skal bremse veksten må en altså endre det økonomiske systemet.

Klein argumenterer for at de samme økonomiske reformene som har økt ulikhetene og bemektiget eliter på demokratiets bekostning også blokkerer effektive klimatiltak. Løsningen ligger til venstre. Høyresiden har skjønt dette bedre enn venstresiden selv. Grunnen til at amerikansk konservative så frenetisk benekter klimaendringene er at de ser at klimapolitikk ville innebære heftige inngrep i markedene. Klein skriver at venstresiden må lære av dette: «De virkelige løsningene på klimakrisen er også vårt beste håp for å bygge et mer stabilt og rettferdig økonomisk system som styrker og omformer den offentlige sfære, skaper rikelig, verdig arbeid og radikalt tøyler næringslivets grådighet».

Ikke bare det, men klimakrisen «tilbyr et overgripende narrativ hvor alt fra kampen for gode arbeidsplasser til rettferdighet for innvandrere, til kompensasjon for historiske uretter som slaveri og kolonialisme blir del av det store prosjektet: å bygge en ikke-giftig, sjokksikker økonomi før det er for sent».

Leseren er tilgitt om hun mistenker Klein å bruke klimasaken som en brekkstang for klassisk sosialisme. Lenge, skriver Klein, var hun bekymret for klimaendringene, men ble dypere engasjert delvis fordi hun skjønte at de kunne være en katalysator for politikken hun allerede stod for. Kritikere har kalt henne vannmelon: grønn utenpå, rød inni. Det er en effektiv anklage, men som vi skal se er den ikke helt rettferdig.

Etter ekstraktivismen
Klein klemmer ikke klimakrisen inn i gammelt politisk landskap. Selv om hun omfavner en slags planøkonomi – hun skriver at en «carefully planned economy» åpner for mye mer humane og meningsfylte levesett – er hun ingen gammeldags sosialist. Også progressiv politikk er gjennomsyret av såkalt ekstraktivisme (av extract, utvinne) – synet på naturen som noe som skal beherskes og utnyttes.

Også venstresidens politiske prosjekter har vært basert på å dominere naturen, med heftige miljøødeleggelser som konsekvens.

Å gå hinsides ekstraktivismen innebærer at det må tenkes nytt. Også venstresidens politiske prosjekter har vært basert på å dominere naturen, med heftige miljøødeleggelser som konsekvens – være seg i Sovjet eller Øst-Europa; fossilenergien til venstreorienterte regimer i Latin-Amerika; eller oljeøkonomien til et visst sosialdemokrati i Skandinavia. (Eneste referanse til Norge i boken er som mørkt unntak fra Skandinavias lovende energipolitikk.)

Klein avviser motsetningen mellom å kjempe mot systemet og å bryte ut av storsamfunnet for å skape alternative, miljøvennlige livsformer. Vi trenger begge deler, skriver hun. Det står en kamp om overgangen fra fossilenergi og over til fornybar, men vi må også finne opp nye måter leve på som tilpasser seg naturen framfor å underlegge seg den.

Urbefolkningers levesett er i så måte et ideal. Men hvordan dette skal omsettes til urbaniserte og komplekse samfunn er hun knapp om. Ideen er at vi må leve av ressurser som regenereres: Matproduksjonen må verne om jordas fruktbarhet, energien må være fornybar og metallet må komme fra resirkulering og gjenbruk.

Mobilisering
Den grønne bevegelsens mantra om at klima ikke handler om venstre eller høyre har ikke fått oss av flekken, skriver Klein. Rett nok har den tradisjonelle venstresiden verken rent rulleblad eller løsningene på klimaendringene klare. Men de nødvendige, drastiske grepene er et smörgåsbord av ting høyresiden er mot.

De nødvendige, drastiske grepene er et smörgåsbord av ting høyresiden er mot.

Vi vet at vi må la mesteparten av kjente forekomster av fossile brennstoff bli under bakken. Vi har også teknologien til å gjøre hele verdensøkonomien fornybar innen 2050, skriver Klein. Men å la olja ligge ville innebære å nekte noen av verdensøkonomiens mektigste aktører astronomiske inntekter.

I tillegg snevrer internasjonale handelsavtaler inn handlingsrommet. Avtalene forbyr konkurransevridende tiltak og «diskriminering». Hva det betyr fikk Ontario i Canada oppleve da de vedtok et offensivt program for å fase ut kull og skifte til fornybar. Programmet garanterte inntektene for fornybarprodusenter og favoriserte lokale produsenter, samvirker og urbefolkningsgrupper. Tiltaket var ikke bare forbilledlig klimapolitikk og godt for lokalt næringsliv og arbeidsplasser, det var også i strid med WTOs regler. Japan og EU klaget og Ontarios progressive pakke ble erklært ulovlig av WTO. Dette er ikke spesielt: Klein nevner en drøss eksempler på at ambisiøse fornybarsatsinger har blitt torpedert på samme vis.

Klein finner optimisme i den gryende mobiliseringen – og i muligheten for at den kan anta dimensjonene til kampen mot slaveriet.

Klimapolitikken bremses altså av det samme regelverket som brukes mot annen progressiv politikk. Dette gjør det mulig, mener Klein, å bygge en bred allianse med utgangspunkt i felles fiende. Etter denne oppskriften må så vel fagforeninger som urbefolkningsgrupper omfavne miljøsaken, og miljøbevegelsen finne fram til sine nye forbundsfeller.

Reversere nyliberalismen; avskaffe kapitalismen; fase ut fossilenergien; og leve i tråd med naturen slik urbefolkninger gjør. Selv om Klein ikke dveler ved det, så underslår hun heller ikke hvor omfattende disse endringene er. Hun dveler heller ikke mye ved maktes- og håpløsheten en kan føle i møte med så overveldende utfordringer. Typisk nok diagnostiserer hun også den som et produkt av nyliberalisme og konsumerisme.

Klein finner optimisme i den gryende mobiliseringen – og i muligheten for at den kan anta dimensjonene til kampen mot slaveriet. Denne bevegelsen skal kunne samles under anti-kapitalistiske faner. Klein er ikke vag når det gjelder alternativer til kapitalismen – hun er faktisk helt taus om det. For all del: det kan fort bli fjernt å foreskrive oppskrifter for framtidens suppekjøkken, slik Marx satirisk omtalte det. Like fullt kan nok fraværet av overbevisende alternativ bli en aldri så liten kjelke i veien for den anti-kapitalistiske mobiliseringen Klein fester håpet i.

Denne teksten ble trykket som essay i Klassekampens bokmagasin lørdag 8. november.

this_changes_0

Tidlligere innlegg i debatten på Manifest Tidsskrift:

Jo Skårderud: Min grønne drøm er rød

Åshild Lappegård Lahn: En miljøpolitisk vekker

Marius Holm: Ny økonomi eller ny politikk?

  • Jo Skårderud – bystyrerep.

    Veldig bra. Viktig at folk setter seg inn i denne diskusjonen. Nå venter jeg i spenning på filmversjonen.

    • Pernille Hansen

      Filmversjonen er klar den! (Merka deg til og med i innlegget, Jo, så du skulle få beskjed.) Du finner den her: https://www.youtube.com/watch?v=JbS8J-kAfwM&feature=youtu.be

      • Magne Flemmen

        Jo tenker nok på filmversjonen av boka.

        • Jo Skårderud – bystyrerep.

          Nei, var debatten. Har lest boka, trenger da ikke å se filmen også.

  • Pingback: Engasjement forandrer alt | Manifest Tidsskrift()