Med Naomi Kleins nye bok This Changes Everything: Capitalism vs the Climate har venstresida fått en ny bibel. På sin sedvanlig overbevisende måte forklarer Klein hvordan klimakrisa er vår mulighet til å skape et mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Boka muliggjør en ny inngang i klimadebatten i en tid hvor den domineres av elbil-avgifter og elektrifisering av oljefelt, hvor politikerne slår hverandre i hodet med «vår tids største utfordring» og selskaper konkurrerer om å være grønnest, samtidig som verdens utslipp fortsetter å øke.

Les også: «Min grønne drøm er rød», bokomtale av Naomi Kleins «This changes everything», skrevet av Jo Skårderud.

Naomi Kleins beskjed til venstresida er klar: klimasaken må være grunnlaget for alle andre saker man jobber med. I samme åndedrag kritiserer hun miljøvernere som hevder at andre saker (som kvinners rettigheter, arbeid mot krig og fattigdom) blir mindre viktige sammenlignet med klimakrisa. Det Klein sier, er at vi kan løse disse sakene samtidig som vi løser klimakrisa – og klimakrisa får fram hvor mye det haster å ta tak i andre problemer. Men blir ikke vår tids største utfordring enda større om vi i tillegg må løse en haug med andre saker samtidig? Og er egentlig venstresida opptatt av klima, eller er det bare nok et argument som kan brukes i kampen for et sosialistisk samfunn?

Er egentlig venstresida opptatt av klima, eller er det bare nok et argument som kan brukes i kampen for et sosialistisk samfunn?

Jeg er helt enig med Klein i at det å se på fortsatt økonomisk vekst som en slags naturlov, synes å være ganske problematisk for verden, samt verdens økosystemer og atmosfære. Jeg er også enig i at det trengs flere radikale grep hvis vi skal hindre ikke bare stadig økende utslipp og katastrofale klimaendringer, men også den sterkestes (les: de rike i Vesten) rett når det det blir smått med naturressurser og naturkatastrofene kommer på løpende bånd. Jeg tror heller ikke vi får en reell omstilling fra en oljebasert økonomi og industri, til en grønn og bærekraftig en uten statlig inngripen og regulering. Alt dette tror jeg mange andre i miljøbevegelsen er enige i også. Så hvorfor prøver miljøbevegelsen så hardt å ikke assosiere seg med venstresida?

Dårlig stilt folkebevegelse
Da jeg var i Natur og Ungdom, pleide jeg å bli rimelig irritert på de i RU og SU som mente revolusjonen måtte gjennomføres før vi kan fikse klimaproblemet. Jeg vet ikke hvordan framdriftsplanen for revolusjonen ser ut nå, men min magefølelse er at vi ikke rekker det innen 2017, som ifølge Klein er en slags deadline hvis vi skal ha sjans til å holde temperaturstigninga under to grader. Hvis den samlede oppslutningen til Rødt, SV og MdG er «folkebevegelsen» vi skal basere oss på for å skape det bærekraftige samfunnet Klein skisserer, ser det mørkt ut for menneskeheten akkurat nå.

Fra miljøbevegelsens side er frykten for å assosieres med venstresida kanskje en frykt for å bli oppfattet som for ideologisk farget eller lite relevant, kun som en interessebevegelse for noen små partier. Som løsningen Klein skisserer, forsøker også norsk miljøbevegelse å bli en folkebevegelse for å få gjennomslag for de tiltakene som trengs, som forskerne sier er helt nødvendige. Så kan man selvsagt kritisere miljøbevegelsen for å ikke ha kommet så langt som vi burde i den folkemobiliseringen – hvis vi sammenligner oss med våre naboland, for eksempel – men det er vel åpenbart at miljøbevegelsen neppe vil oppfattes som mer av en folkebevegelse dersom den blir et slags underbruk for SV og MdG.

Problemet oppstår når frykten for å bli oppfattet som ideologisk gjør at miljøbevegelsen kvier seg for å ta i saker som forutsetter et ideologisk standpunkt.

Problemet oppstår når frykten for å bli oppfattet som ideologisk gjør at miljøbevegelsen kvier seg for å ta i saker som forutsetter et ideologisk standpunkt, eller går for langt i å prøve å «møte» de mindre miljøengasjerte politikerne på halvveien. Et eksempel, som Klein dokumenterer grundig i This Changes Everything, er at de ulike globale frihandelsavtalene utgjør en stor miljøtrussel. Det gjør de blant annet ved å legge opp til en global produksjonsmodell med et enormt transportbehov, og der den billigste og mest utslippsintensive produksjonen vinner konkurransen. Ikke nok med det, disse frihandelsavtalene underminerer klimaavtalene og lokale klimatiltak fullstendig, slik for eksempel suksessfulle fornybarprogram i Kina og Kanada har blitt stoppet ut fra konkurransehensyn, kan Klein fortelle.

Teknologioptimismen dominerer
Norsk miljøbevegelse, i likhet med andre steder, har ikke jobbet særlig mye med disse temaene. Natur og Ungdom har jobbet med WTO-avtalen tidligere, men da først og fremst knyttet til miljøvennlig landbruk, ikke klimahensyn. Nå kan det innvendes at handelsavtaler neppe er det enkleste å engasjere folkemassene med (det kan vel Attac skrive under på!), samme hvor viktige de er. Man kan også tenke at miljøbevegelsen har nok med å henge med i alle forkortelsene og posisjonene i de internasjonale klimaforhandlingene, om ikke de skulle få enda et sett forhandlinger å følge. Men det manglende engasjementet i handelspolitikk henger kanskje også sammen med en frykt for å bli tydelig stemplet som venstreside?

Vi kan ikke tro at de teknologiske løsningene er noen quick fix, ifølge Klein.

Et annet spørsmål er om miljøbevegelsen har beveget seg for langt i møte med høyresidas teknologioptimister. Klimadebatten har gjennom flere år vært dominert av ekstremt teknologiske debatter som CO2-fangst og lagring, elektrifisering av sokkelen og elbil-avgifter. Alle viktige og nødvendige tiltak! Men de løser ikke klimaproblemet av seg selv. Det er klart vi kan kutte enorme utslipp hvis vi bytter ut gassturbinene på oljeplattformene med ren strøm, men plattformene pumper jo fortsatt opp olje som vil brennes et annet sted i verden, og bidra – om ikke til Norges klimaregnskap – til å fylle opp klodens totale karbonbudsjett. Vi kan ikke tro at de teknologiske løsningene er noen quick fix, ifølge Klein. Men når så mye av miljødebatten har dreid seg om nettopp disse teknologiske løsningene, kan politikerne snu det til at dette er alt som trengs, og miljøbevegelsen bruker store krefter på å få gjennom tiltak med liten effekt om de ikke innføres riktig, eller følges opp av strukturelle endringer som reduksjon i biltrafikk eller oljeutvinning. Og når debatten domineres av noe som skjer i Nordsjøen eller på et digert industrianlegg, og ikke om lokalt utbygd fornybar energi kan gi billigere strøm, eller at en bilfri gate kan gi et triveligere byområde, så er det også begrensa hvem som blir engasjert i debatten.

Sånn sett kan Kleins bok fungere som en vekker, ikke bare for venstresida, men også for miljøbevegelsen. Det er på tide å dreie miljødebatten i retning de strukturelle endringene vi vet må til, og synliggjøre hvordan mange av disse tiltakene kan bety en radikalt bedre hverdag for folk. Da trenger vi brede allianser som forteller folk at dette ikke er en «særinteresse» eller, som Høyre liker å si: en konkurranse mellom miljøpartiene om å være mest offensiv. Og vi må minne om at, som Klein påpeker, alternativet til å gjøre noe er ikke status quo, det er farlige klimaendringer, hyppige katastrofer og mangel på livsviktige ressurser.

Miljøbevegelsen må tørre å ta i spørsmål om vekst og økonomisk system, selv om det tradisjonelt forbindes med venstresida.

Bredt krav om redusert oljeutvinning
Noe av denne miljømobiliseringa er alt i gang, ikke minst gjennom Broen til framtiden, der miljøbevegelsen, fagbevegelsen og kirka har gått sammen med krav om redusert oljeutvinningstempo og å skape 100 000 klimajobber. Og det blir stadig tydeligere at en slik styrt omstilling er helt nødvendig. De mange oppsigelsene i Statoil den siste tida er bare begynnelsen på hva ansatte i oljebransjen kan vente seg framover. Både de ansatte, klimaet og norsk økonomi vil være tjent med en styrt nedtrapping i den overopphetede oljesektoren kombinert med en omstilling til, og storsatsning på, fornybare arbeidsplasser.

Det beste beviset på at miljødebatten ikke lenger er like teknologisk, fikk vi da Erna Solberg for en måneds tid siden sukket i Dagsnytt 18 over at hun møter debatten om reduksjon av olje- og gassutvinningen «hver gang». Det er ikke mange årene siden dette temaet var totalt fraværende i den offentlige debatten, og miljøbevegelsen slet med å få media til å skrive om oljesaker. Det betyr ikke at vi på langt nær er i gang med de nødvendige tiltakene på sokkelen, men det hjelper i hvert fall at stadig flere stemmer i samfunnsdebatten spør regjeringa om hvorfor de fortsatt setter pengene sine på gårsdagens løsninger.

Det er ikke alle på venstresida som er miljøengasjerte (for eksempel ikke Leif Sande), og det er heller ikke alle i miljøbevegelsen som hører til på venstresida. Men miljøbevegelsen må tørre å ta i spørsmål om vekst og økonomisk system, selv om det tradisjonelt forbindes med venstresida. Venstresida på sin side, må gå med på å starte omstillinga til det bærekraftige samfunnet før revolusjonen er i gang. Gjør de det, tror jeg miljøbevegelsen og den tradisjonelle venstresida kan være en god allianse for løse vår tids største utfordring og skape et bedre samfunn for oss alle i prosessen.

 

Manifest Tidsskrift inviterer til debatt i samarbeid med Naturvernforbundet Oslo Øst og Klassekampen: «Klimakutt og kapitalisme: Må vi endre det økonomiske systemet for å redde klimaet?» på Kulturhuset i Oslo torsdag 6. november kl. 20.00.