Debatten om elever som bruker vold reiser mange spørsmål. Disse må besvares både faglig og politisk – men er utestengning svaret?

En rapport fra Osloskolen (2019) viser at antallet tilfeller av vold mot lærere er femdoblet de siste fire årene. Tallene vekker bekymring. Både for de barna som i tidlig alder ser vold som eneste utvei til å løse konflikter, men også for lærerne som er i svært utsatte posisjoner. I kjølvannet av rapporten har det blitt lansert ulike politiske løsninger som svar på problemet med vold i skolen.

Mehmet Kaan Inan, bystyremedlem (H) i Oslo, hevder at terskelen for å utvise elever som utøver vold må senkes for at lærere skal sikres et trygt arbeidsmiljø (Aftenposten 19.12.20). Høyre etterlyser altså sterkere lut overfor de barna som utøver vold, men er den individfokuserte veien den beste løsningen for elever og lærere? Eller er det nødvendig med en mer helhetlig, kollektivistisk og omfattende tilnærming til problemet, der strukturelle forhold ses i sammenheng med barns voldsbruk? 

Barn i krise trenger å bli møtt med omsorg og varme fra omgivelsene som klarer å se ikke bare uttrykket, men det som ligger bak uttrykket.

Barn som bruker vold er barn som opplever nederlag
Robust er et lavterskel samtaletilbud til de barn og unge i Osloskolen som møter problemer og utfordringer, og er drevet av Kirkens Bymisjon. Vi som jobber i Robust er familieterapeuter og vi møter flere av de barna som utfører handlinger som truer lærernes arbeidsmiljø. De kommer til oss frivillig, ofte sammen med sine foreldre.

De forteller om en skolehverdag som er fylt til randen av nederlag og frustrasjon allerede fra dag en. Mange blir plaget, ertet eller frosset ut av andre. Flere forteller om sitt tidlige møte med store krav om å passe inn i en form de ikke mestrer. Utestengning, ensomhet, opplevelsen av å skille seg ut faglig, interesse- eller utseendemessig er problemer flere barn nå helt ned i 6-7 års alder presenterer for oss.

Vold viser avmakt
Vi møter barn som daglig opplever faglig og sosial utilstrekkelighet. De vonde følelsene reflekteres svært forskjellig. Noen isolerer seg og søker mestring, trøst og vennskap i en spillverden – ofte til foreldres fortvilelse og bekymring. Andre tyr til selvskading eller disiplinering av egen kropp gjennom spiseforstyrrelser. Noen gir utløp for følelsene hjemme gjennom raseriutbrudd overfor søsken og foreldre, som i svært ulik grad evner å forstå eller håndtere dette. Andre får skyhøyt skolefravær eller dropper helt ut av skolen. Mange har i tillegg skilte foreldre.

Vi har utslitte, fortvilte og nedbrutte enslige foreldre som gråter på vårt kontor. Noen barn har selv erfart å vokse opp med vold eller med foreldre som strever med rus eller psykiske problemer. Og ja – noen retter sin angst, fortvilelse, sin mislykkethet og følelse av avmakt mot læreren. Det er lite som opprører oss mennesker mer enn følelsen av ikke å bli sett og forstått. Spesielt når vi har det vanskelig og trenger det som mest. Vi bør forstå disse barnas raseriutbrudd som et uttrykk for nettopp dette.

Hvorfor er ikke skolen moden for å ta imot alle seksåringer?

Vi bør dessuten ta inn over oss at kriser ikke er noe som kun voksne går igjennom. Vi ser at svært mange av de barna som utøver vold befinner seg i en form for krise. Barn i krise trenger å bli møtt med omsorg og varme fra omgivelsene som klarer å se ikke bare uttrykket, men det som ligger bak uttrykket.

Vold er aldri en akseptabel løsning, men vi er forpliktet til å forsøke å forstå hva som ligger bak volden for å få gjort noe med den. La oss gå bak tallene i undersøkelsen fra Oslo-skolen for å se noen svært viktige nyanser.

Få bruker vold
Rapporten viser at det er et fåtall elever som står for det meste av den alvorlige volden. Osloskolen har både spesialgrupper og spesialskoler for elever hvor uønsket atferd i utgangspunktet er en del av utfordringsbildet. Det er flest hendelser per ansatt innenfor denne tilrettelagte opplæringen. En stor del av den rapporterte volden her kan altså knyttes til et fåtall elever som allerede har komplekse utfordringer.

I den ordinære skolesituasjonen i vanlige klasser er det videre relativt få elever som utøver vold mot lærere, i motsetning til hva debatten kan gi inntrykk av. Her det vanligvis én til tre elever som står for de fleste hendelsene rapportert fra en skole. Blant disse er de fleste av elevene i alderen 6–12 år. Altså kan det synes som om det er noen relativt få barn helt ned i skolestart-fasen denne debatten dreier seg om.

Tapt verdighet
Det blir for lettvint å ta til orde for at barn som utøver vold skal utvises fra skolen i lengre perioder, med oppfølging av politi eller barnevern. De skal ikke nektes å følge ordinær undervisning. Dette er barn i krise. Å vise dem bort vil være å forsterke følelsen av utenforskap som mange av barna allerede opplever.

Barna vi snakker med på Robust ser i stor grad på seg selv som problemet. Som om de vanskelige livsbetingelsene deres ikke har noe å si for at de har kommet i krisen de befinner seg i. Vi kan ikke skyve lærerne foran oss ved å gjøre oss til talsmenn for de elevene som er i en heldigere livssituasjon. Demonstrerer vi ikke de privilegertes blindhet når vi nekter å ta inn over oss betydningen av hvor du er vokst opp, etnisitet eller sosioøkonomisk bakgrunn i dette problem-bildet?

Vi må bort fra forestillingen om at det er «våre» barn som lykkes i å tilpasse seg, og at det er «de andre» barna som viser en uakseptabel atferd, og som derfor må flyttes unna. Disse barna er også våre barn. Det er å frata dem opplevd verdighet, når det nå foreslås at de som aller mest har behov for støtte og omsorg skal bortvises. Og hvis vi virkelig ønsker å beskytte lærerne, krever det helt andre og mer omfattende tiltak enn brannslukking som forslaget om utvisning vil være. For da er allerede skaden skjedd- og både lærer og elev står igjen som tapende parter.  

Ikke modne for den skolen de møter
I stedet for å velge lettvinte og usolidariske løsninger for  barn i krise, vil vi ta til orde for å revurdere seksårsreformen. Vår erfaring er at alt for mange seksåringer ikke er modne for skolestart i den formen skolen i dag har. Og for å sette problemstillingen på hodet: hvorfor er ikke skolen moden for å ta imot alle seksåringer?

Vi får høre om engstelige barn som gråter eller klamrer seg til forelderen ved avskjeden om morgenen. Det er flere foreldre som beskriver at det er en daglig kamp å skulle få barnet ut av døra om morgenen. Enkelte barn klarer ikke å sitte stille og konsentrert – de får tilsnakk og negativ oppmerksomhet og kan reagere med sinne og utagering. Noen foreldre bekymrer seg for om barnet har en diagnose ettersom deres eget barn sliter med å tilpasse seg.

I samtaler på Robust kan det ofte være krevende å få til en samtale med så små barn, ettersom de synes å ha et begrenset språk for å uttrykke hva de føler eller hvorfor de stadig kommer i konflikter. De ansatte på skolen støter også på denne utfordringen. Vi får høre om barn som fant seg godt til rette i barnehagen og at utfordringene startet først ved skolestart.

Et alternativ er å gjøre overgangen fra barnehage til skole til en erfaring og opplevelse som i langt større grad bygger på de yngste barnas kompetansegrunnlag, gjennom å ivareta samhandling og lek på helt andre måter enn hvordan læreplanene hittil har lagt opp til. Robust følger med stor nysgjerrighet evalueringen av reformen som nå gjøres ved OsloMet, og som har som intensjon å belyse de yngste barnas skolehverdag. 

Atferdsregulerende programmer
Ser vi litt nærmere på hovedpersonene i Astrid Lindgrens univers (som f.eks Karlsson, Pippi, Ronja, Emil, Marikken), ser vi at de kjennetegnes av opprørskhet, frekkhet, utforskningstrang, dristighet, kreativitet, mot, klokskap og en liten dose dumskap. De er kritiske mot det bestående og mye av det voksenlivet representerer. De kjennetegnes av lekenhet, frihetssøken og livsglad galskap. Vi ser dem ta både gode og dårlige valg, og vi lærer dem å kjenne som moralske vesener som lærer og utvikler seg gjennom å gå sine egne veier. De er alle aktører – ikke passive objekter som søker å tekkes de voksne i påvente av ros og privilegier. 

Atferdsregulerende programmer (for eksempel PALS) har det til felles at de målbærer gode verdier og væremåter det er vanskelig å si seg uenig i. Det handler på mange måter om god skikk og bruk og anstendig, hensynsfull oppførsel. I boken Positiv atferd og støttende læringsmiljø  (Arnesen, Ogden & Sørlie, 2006) beskrives programmet som en skoleomfattende tiltaksmodell hvor målet er å forebygge problematferd og fremme elevers sosiale kompetanse, samt å bygge opp under en inkluderende skole med gode rom for læring.

Det vi stiller oss kritiske til er at disse programmene har en disiplinerende funksjon gjennom belønning og straff hvor barn betraktes som objekter mer enn som mennesker, og hvor deres atferd mer enn deres verdi som frie mennesker (på godt og vondt) står i sentrum. Når det koker ned til hvor mange BRA-kort du har på pulten din, vil de som ikke har noen kort fort spørre seg: «Hva er galt med meg?» 

Kompetanse og ressurser
Det forebyggende arbeidet og helse- og sosialfaglig kompetanse må styrkes i skolen. Da vil mange barn få en bedre skolehverdag. Avbyråkratisering, større tilgjengelighet og økt medvirkning i hjelpetilbudene er etter vårt syn skritt i riktig retning. På den måten kan lærerne få en trygg arbeidshverdag, og elevene få den veiledningen og hjelpen de har behov for. For dette dreier seg ikke om barn som ikke vil. Det dreier seg om barn som ikke får til. Det krever at de som er ansvarlige for barns oppvekstforhold, ikke svarer med lettvinte og kortsiktige løsninger.

Manifest Tankesmie arrangerte webinar med Ulf Rikter-Svendsen og Erling Fidjestøl som gjester den 11. mars. Opptaket fra webinaret kan du se på You Tube her.

Dette er sjette artikkel i en utdanningsserie som inngår i Manifest Tankesmie sitt barnehage- og skoleprosjekt «Til barnets beste». 

Andre artikler i serien:

Peder Haug: Konsekvensar av seksårsreforma og Kunnskapsløftet. 

Hanne Fehn Dahle: Butikk eller pedagogikk? 

Palma Kleppe: Diagnose: Livet? 

Aksel Tjora: Født sånn eller stemplet sånn?

Øyvind Sørreime: Tillit og styring i skolen.