Nok et usolidarisk pensjonsangrep

Foto: GGAADD

Før jul kommer det en rapport fra Arbeids- og sosialdepartementet med et nytt angrep på Norges mest solidariske pensjonsordning: offentlig tjenestepensjon. Regjeringa ønsker også å forme denne ordningen etter mal fra folketrygden og private pensjonsordninger. Fokus skal rettes mot din individuelle oppsparing. Forskjellene skal økes. Pensjon blir ditt ansvar. Hvordan skal dine rettigheter sikres? Hva vil du få i pensjon? Lønner det seg å ta ut pensjon selv om du fortsatt er i arbeid?

Nå skal både folketrygd og pensjon i privat sektor bygges mer som privat formue.

Individualisering er en logisk konsekvens av pensjonsreformen. Ny folketrygd, ny avtalefestet pensjon i privat sektor (afp) og nye tjenestepensjonsprodukter kobler pensjon tett til inntekt gjennom livet. Borte er alderspensjon som sikring av inntekt når du ikke lenger kan stå i arbeid.

Den historiske tanken var annerledes
Fellesprogrammet mellom alle partier rett etter krigen illustrerer hvordan man tenkte historisk: «Sosiallovgivningen utvikles med sikte på å gjøre forsorgsvesenet overflødig. De sosiale trygder samarbeides så vi får en felles trygdeordning ved sykdom, uførhet, arbeidsledighet og alderdom.» Trygd og pensjon skulle være en sikker inntekt hvis og når arbeidet ble borte.

Nå skal både folketrygd og pensjon i privat sektor bygges mer som privat formue. Du skal bestemme når du begynner å spise av formuen. Selv med full lønn må du gjerne ta ut pensjon i tillegg. Afp, for de som kvalifiserer til det, er blitt en tilleggspensjon som stiger med uttaksalder. Uttak av pensjon frikobles fra om du trenger det. Det er din formue. Hva lønner seg for meg? Hvor lenge vil jeg leve? Trenger jeg egentlig penger hvis jeg blir 85? Tar ikke kommunen alt likevel hvis jeg havner på sykehjem? Budskapet er klart: Det er dine penger det dreier seg om, og du tvinges til å gjøre en vurdering av hva som lønner seg for deg.

Fremskrittspartiet går selvfølgelig i front for den individualiserte synsvinkelen: «Pensjonisten kan velge å ta ut den delen av sin oppsparte pensjonsformue, som overstiger garantipensjonsnivå, som en engangsutbetaling.» (Frps Handlingsprogram 2013).

SE OGSÅ: TOLV TRINN FOR EN RETTFERDIG PENSJON

Den utjevnende effekten er forlatt
I folketrygden og privat tjenestepensjon beregnes alderspensjon av all inntekt opp til du fyller 75 år. Inntekt gjennom livet, samt uttaksalder, bestemmer pensjon. Mye av den utjevnende effekten som ligger i gammel folketrygd og de gamle ytelsespensjonene, er forlatt. Hvor lenge du kan eller orker å jobbe, vil gi enorme forskjeller i pensjon til du dør.

Forskjell i nivå på pensjon kan illustreres med utgangspunkt i min gamle arbeidsplass, Ringnes Bryggeri. Hvordan vil alderspensjon se ut for en bryggeriarbeider med 480 000 i årslønn, afp og nå en tjenestepensjon med 4 prosent innskudd? Dette gir vesentlig bedre pensjon enn hvis du ikke har afp og/eller bare obligatorisk tjenestepensjon. Født i 1953 vil årlig pensjon ved uttak ved 62 år være omtrent 270 000[1], eller 57 prosent av tidligere inntekt, resten av livet. Beløpet blir i tillegg underregulert i forhold til inntekt, slik at pensjon relativt sett blir lavere jo flere år en har som pensjonist. Tar vi litt i, og sier arbeid fram til 72 år, vil pensjon i stedet bli 500 000, 104 prosent av inntekt.

Urealistisk sier du? Ikke veldig. Spørsmålet er hva slags jobb du har.

Fra industri til skravlende klasser
For meg vil forskjellene avhengig av uttaksalder bli enda større. Lønna i jobben min, De Facto, er noe bedre enn i Ringnes, og pensjonsordninga er vesentlig bedre. Overgang fra industri til de skravlende klasser skal selvfølgelig også betales med høyere alderspensjon, som en bonus i tillegg til lønn hvis en står lenge i arbeid. Med den helsa jeg har i dag, ville jeg neppe klart å stå i full jobb i min gamle jobb som tapperiarbeider. Men med godt sammenfall mellom jobb og hobby er det slettes ikke utenkelig å fortsette så lenge hodet holder. Gjerne til jeg fyller 72. I tillegg har jeg fått mulighetene til å ta ut pensjon på toppen av lønn hvis jeg skulle ønske det. Ekstra ferie betalt av staten og fellesordningen for afp synes jo å være en del av hensikten med reformen.

Gratis er det heller ikke. I 2014 kostet denne fleksibiliteten staten 16 milliarder.[2]

Urealistisk sier du? Ikke veldig. Spørsmålet er hva slags jobb du har.

For de som er født i 1953, benyttes folketrygdens gamle opptjeningsregler. Med nye opptjeningsregler, alleårsregelen, blir utslagene i pensjon ved forskjellig uttaksalder enda større. Født i 1963 og med samme pensjon og inntekt som i eksempelet fra Ringnes vil årlig pensjon ved avgang ved 62 år være 245 000, mens uttak av pensjon ved 72 år gi mer enn dobbelt så høy pensjon, i overkant av 500 000 i året. Selv folketrygden isolert sett vil på årlig basis bli dobbelt så høy med ti års utsatt uttak. I stedet for 169 000 vil du få 353 000 i året hvis du venter til fylte 72.

Uførhet straffes
Urimeligheten vil oppleves virkelig dramatisk hvis vi tenker oss to kolleger med samme inntekt, 480 000, samme yrkeskarriere og pensjonsordning som i Ringnes. La oss kalle dem Fatima og Kari. Kari blir ufør ved 60 år. Rundt 28 prosent av befolkninga mellom 60 og 64 er i dag uføretrygdede. Det store, store flertallet med god grunn. Med ny uføretrygd og nye opptjeningsregler i folketrygden vil Kari få en alderpensjon fra 67 år på cirka 270 000. Jobber Fatima til 67 år, blir hennes alderspensjon rundt 350 000. På toppen har hun mellom 60 og 67 år 480 000 i inntekt, mye mer enn Karis uførepensjon. Står Fatima lenger i arbeid, vil forskjellen bli enda større.

Slik det var, både i folketrygd, afp og tjenestepensjon, og slik det fortsatt er i offentlig tjenestepensjon, gir uførhet forskjell i inntekt fram til en pensjonsalder på 67 år. Etterpå var alderspensjon den samme. Uførhet skulle ikke straffes. Nå skal uføre ha lav pensjon til de dør. Kanskje vi burde hørt på Reiulf Steens ord (Klassekampen 9/5 /2007): «Eg har vore i mot heile pensjonsreforma sia mandatet for pensjonskommisjonen vart skrive. Folketrygda er grunnmuren i velferdsstaten. Når den slår sprekker, vaklar heile velferdsstaten.»

SE OGSÅ: PENSJONSFELLE FOR DE UFØRE

Jobbe både mer og lenger
Målet med reformen er at vi skal jobbe både litt mer og litt lenger. Ifølge stortingsmeldingen som la grunnlaget for systemomlegginga, vil reformen øke arbeidet med omtrent 4 prosent. Noen jobber også litt lenger. Sammenliknet med slik det var under den gamle afp-ordningen: Av de som har rett til ny afp i privat sektor, er rundt 10 prosent flere, i ett årskull, i arbeid et år etter fylte 62 år. Andelen i arbeid er faktisk nesten like høy som i offentlig sektor. Nå er jo ikke økende avgangsalder noe nytt. Med unntak av en liten dipp rundt finanskrisa, har avgangsalderen vært stigende både i privat og offentlig sektor det siste tiåret. Litt av økningen skyldes nok likevel pensjonsreformen.

«Folketrygda er grunnmuren i velferdsstaten.»

Selv om noen opplagt står lenger i jobb fordi de kan kombinere arbeid med pensjon, er noe av det «gode» resultatet også en konsekvens av at mange ikke har noe valg. En betydelig andel kvinner i privat sektor har mistet retten til å gå av ved 62 år. De har hatt så lav inntekt at de ikke får lov til å gå av. Inntektskravet for å gå av ved 62 år er en inntekt på rundt 400 000 i 40 år hvis en ikke har afp, og litt over 300 000 hvis afp er på plass. Da er det ikke rart at mange kvinner må vente med å pensjonere seg. Som en kan vente, er da også over 75 prosent av de som har tatt ut pensjon fra NAV før 67 år, menn.

Incentiver gjelder ansatte, ikke arbeidsgiver
Pensjonsreformen er utformet med nærmest religiøs tro på økonomiske virkemidler. Men det gjelder utrolig nok bare ansatte, ikke arbeidsgiver. I privat sektor har man forlatt de økonomiske incitamentene til arbeidsgiver for å holde eldre i arbeid. Før betalte arbeidsgiver 25 prosent av kostnadene ved førtidspensjon direkte over drift. Noen arbeidsgivere så da også den økonomiske verdien ved tilrettelegging for eldre. Men vil det fortsette nå når arbeidsledigheten i Europa slår inn også i Norge?

I offentlig sektor er afp annerledes. Deler av afp finansieres over drift. Og det kan se ut som om det virker. Avgangsalder er fortsatt litt høyere enn i privat sektor. I offentlig sektor er afp og tjenestepensjon en solidarisk alderspensjon basert på at pensjon skal erstatte inntekt. Det er grenser for hvor mye pensjon du kan tjene opp, og opptjeningstid til full pensjon er 30 år. I stedet for pensjon som kan bli høyere enn lønn, brukes pengene til å sikre en anstendig pensjon for flere.

En betydelig andel kvinner i privat sektor har mistet retten til å gå av ved 62 år.

Ja, den kan videreføres
Trass i alle påstander om det motsatte, kan offentlig tjenestepensjon videreføres. Pensjonsreformen baserer seg på et forlik fra 2005 mellom Høyre, Krf, Sp, Venstre og Ap som garanterer at «tjenestepensjon tilsvarende to tredjedeler av sluttlønn i offentlig sektor (bruttoordninger) videreføres». Et forlik som både SV og Frp i praksis har akseptert i bytte med regjeringsmakt.

Skal en ha tillit til det politiske Norge, er det viktig at dette løftet holdes.

Det er heller ikke noe problem å videreføre offentlig tjenestepensjon. Snubletrådene det klages over, er politisk bestemt, ikke en konsekvens av systemet som sådan. Et eksempel er at deler av opptjent offentlig tjenestepensjon samordnes med privat afp. Må du skifte arbeidsgiver, eller jobben blir privatisert, mister du pensjon. Denne regelen kan fjernes i morgen. Det samme gjelder offentlige ansattes mulighet til å tjene opp pensjon utover 66 prosent av lønn ved arbeid lenger enn til 67 år, som brukes som angrep på offentlig tjenestepensjon.

Hvis en på død og liv vil koble pensjon tettere til inntekt, kan taket fjernes nå. Fagbevegelsen ønsket ikke taket. Det er ensidig innført av politikerne. Trolig for å skape motstand mot videreføring av offentlig tjenestepensjon.

Det er heller ikke noe problem å videreføre offentlig tjenestepensjon.

Skal restene av solidaritet i pensjonssystemet videreføres, er det viktig å bygge videre på dagens offentlige tjenestepensjon og offentlig afp, selv om også disse ordningene har svakheter. I tillegg må det gjøres noe med den grove uretten som rammer mange lavtlønnede i privat sektor, som nå har mistet retten til tidligpensjon. Mange har også kun en elendig obligatorisk tjenestepensjon. Solidaritet må forsvares mot en reform som i praksis oppfordrer til egoisme og spekulasjon. Forsvar av prinsippene i offentlig tjenestepensjon er et viktig ledd i kampen for en solidarisk alderspensjon for alle.

I et gammelt indiansk visdomsord heter det: I alle mennesker er det to ulver som slåss. Den ene kjemper for det gode: kjærlighet, ydmykhet, fred. Den andre slåss for det onde: smerte, tap, død. Barnet: Hvem vinner? Bestefaren svarte: Den du mater. Lett omskrevet: La oss mate solidaritet og kollektivt ansvar. I vår tid får mammon og egoisme mer enn nok likevel.

[1] Beregningen tar ikke hensyn til at afp betales med litt høyere beløp fram til 67 år og at innskuddspensjon faller bort ved 77 år.
[2] Dennis Fredriksen og Nils Martin Støylen: Pensjonsreformen – stort omfang av tidliguttak øker pensjonsutgiftene på kort sikt. Økonomiske analyser 6/2104. Ifølge SSB «er det ikke grunn til å regne med en vesentlig reduksjon i utgiftene på lengre sikt dersom tilbøyeligheten til tidliguttak holder seg oppe».

Denne teksten er en oppdatert versjon av en artikkel tidligere publisert i Klassekampen.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.