Pensjonsfelle for uføre

Foto: __MV__/ Flickr Foto: __MV__/ Flickr

I det siste har det vært mye oppmerksomhet rundt den skammelige behandlingen mange uføre utsettes for. Forslaget til å kutte i barnetillegget for uføre, og det tapet mange uføretrygdede får hvis de har gjeld, har blitt dekket grundig av mediene, og bidro til at regjeringen ble presset til delvis å snu i saken om kutt i barnetillegget.

Store forskjeller
Samtidig har Stortinget vedtatt endringer i uføres alderspensjon som har gått under radaren på de fleste, til tross for at endringene vil gi dramatiske utslag for mange uføre. I praksis innebærer endringene at det i enda større grad enn før straffer seg å være syk og ufør. Ikke bare straffes uføre ved at de lever på 66 prosent av inntekten de hadde da de var friske og arbeidsføre, med de nye reglene for alderspensjon får de enda mindre å rutte med når de når pensjonsalder.

Vil Per og Kari finne det rettferdig at hun har vesentlig bedre pensjon enn ham når den eneste forskjellen mellom de to er at Per fikk kreft da han var 60?

De urettferdige utslagene av de nye reglene kan illustreres ved et tenkt eksempel der de tidligere kollegene Per og Kari møtes i pensjonistforeninga over en øl noen tiår fram i tid. De to har jobbet i samme bedrift for samme lønn, men mens Kari jobbet fulltid fram til hun fylte 67 år og gikk av med pensjon, fikk Per kreft og ble ufør da han var 60. De to prater om hva de har i pensjon over halvliteren. Når de reiser seg for å gå, tar Kari resolutt regninga.

Taper mye
Både Per og Kari hadde 450.000 i årslønn da de jobbet sammen. Siden Per fikk kreft og ble ufør, mottok han 66 prosent av årslønna i uføretrygd fram til fylte 67 år, altså 297.000 kroner i året. Etter at de begge har trådt inn i pensjonistenes rekker, får Per en alderspensjon fra folketrygden på 195.000 kroner i året.[1] Siden han er ufør har han ikke rett til avtalefestet pensjon, AFP[2]. Kari, som har AFP i tillegg til alderspensjon fra folketrygden, får utbetalt til sammen 260.000 kroner i året i pensjon. Per og Kari har i tillegg obligatorisk tjenestepensjon (OTP[3]), men den vil ikke gi mer enn omtrent 1500 kroner i måneden i 10 år[4].

Den solidariske innretningen er et viktig element ved offentlig tjenestepensjon, som gjør den verdt å forsvare.

La oss se nærmere på hva som er årsaken til at Pers alderspensjon blir 65.000 kroner lavere enn Karis. En viktig del av pensjonsreformen var at den såkalte besteårsregelen ble erstattet med alleårsregelen. Mens pensjonen tidligere ble beregnet ut fra inntekten din i de tjue årene du tjente mest i løpet av livet, beregnes den i dag, for alle født etter 1963, ut fra inntekten din i alle år fra du er 13 år til du går av med pensjon. Uføre har full opptjening av pensjon mens de mottar uføretrygd, men bare fram til det året de fyller 61. Det betyr at Kari, som er i full jobb fram til hun fyller 67 år, tjener opp pensjon fram til hun blir pensjonist. Per, derimot, som er ufør, slutter å tjene opp til pensjon når han er 61. Dermed blir pensjonen hans betydelig mindre enn Karis.

Les også: «Tolv trinn for en mer rettferdig pensjon».

Økonomisk smell
Per får altså en kraftig økonomisk smell i 67-årsgave, ved å gå fra uføretrygd på 297.000 i året, til alderspensjon på 195.000 kroner. Med dagens skatteregler går han fra en årlig utbetaling etter skatt på rundt 228.000 kroner i uføretrygd, til 187.000 kroner i alderspensjon, et kutt på mer enn 40 000 kroner.[6] Beregningene her baserer seg på at full levealdersjustering blir innført, i tråd med den mørkeblå regjeringas ønske. Videreføring av halv levealdersjustering vil eventuelt bedre Pers alderspensjon med noe over 10.000 kroner i året.[7]

Politisk er det en viktig diskusjon hvor hardt vi skal straffe den fjerdedelen av befolkningen som er uføre før de blir alderspensjonister.

Med dagens pensjonsregler, som nå er under avvikling, ville Per som enslig fått pensjon omtrent på samme nivå som uføretrygden, noe som ville utgjort en årlig utbetaling på om lag 210.000 kroner etter skatt. Dersom Per ikke har gjeld, ville han fått mindre enn den nye uføretrygden, men mer enn ny alderspensjon.

En ønsket utvikling
Er Pers inntektsnivå lavere, la oss si en sluttlønn på 350 000 kroner, vil ikke endringene verken i trygdenivå eller pensjonsnivå bli store. Med en slik inntekt vil uansett både trygd og pensjon, som nå, ligge bare få tusenlapper over minstepensjonsnivå. Er derimot inntekten bedre, la oss si 530.000 i året, vil tapet ved overgangen fra uføretrygd til alderspensjon bli enda større, over 60.000 kroner i året etter skatt.

Spørsmålet er om vi skal akseptere at alvorlig sykdom, skade eller annen arbeidsuførhet skal straffes økonomisk hele livet ut, slik stortingsflertallet beklageligvis har gått inn for.

Den store forskjellen på uføretrygd og alderspensjon skyldes både nye regler for uføretrygd, levealdersjustering og de nye opptjeningsreglene for alderspensjon for uføretrygdede. Stortingsrepresentantene visste at endringene ville innebære betydelige kutt da de vedtok regelverket. I utredningen av forslaget de stemte over, kunne de lese følgende:

For at utgiftene til alderspensjon til personer som har mottatt uføretrygd skal være om lag som ved en videreføring av dagens opptjeningsmodell, må opptjeningen stanse ved om lag 65 år.”[8]

Likevel vedtok Stortinget å stanse opptjening av uføres alderspensjon det året man fyller 61.

Rettferdig pensjon?
Når vi vurderer kvaliteten på pensjons- og trygdesystemet vårt, er det selvfølgelig viktig å se på om ytelsene er på et nivå som sikrer en viss levestandard. Men det er også viktig å vurdere om systemet oppleves som rettferdig. Kari, som står i full jobb fram til hun fyller 67 år, har en lønnsinntekt som er 50 prosent høyere enn Pers uføretrygd. Det er i seg selv en god motivasjon til å jobbe. I tillegg får hun også høyere alderspensjon, resten av livet. Vil Per og Kari finne det rettferdig at hun har vesentlig bedre pensjon enn ham når den eneste forskjellen mellom de to er at Per fikk kreft da han var 60?

Hadde Per og Kari jobbet i offentlig sektor, ville det vært annerledes. Offentlig tjenestepensjon har fremdeles en helt annen solidarisk innretning, og med en slik pensjon ville Per og Kari hatt samme alderspensjon fra de var 67 år. Slik var også folketrygden før. Den solidariske innretningen er et viktig element ved offentlig tjenestepensjon, som gjør den verdt å forsvare.

Politisk er det en viktig diskusjon hvor hardt vi skal straffe den fjerdedelen av befolkningen som er uføre før de blir alderspensjonister.[9] Er det ikke nok at Kari tjener mer enn Per de årene hun faktisk står i arbeid? Spørsmålet er om vi skal akseptere at alvorlig sykdom, skade eller annen arbeidsuførhet skal straffes økonomisk hele livet ut, slik stortingsflertallet beklageligvis har gått inn for.

 

Teksten er også publisert av Dagbladet 22.12.2014.  

 

 Noter:
[1] I beregningene har vi lagt inn at Per gikk ut i arbeidslivet 20 år gammel, med begynnerlønn på 330 000 og sluttlønn 450 000. Det gis samme pensjon som om han hadde hatt 37 år med jevn inntekt på 450 000 fram til året han fyller 61. Pensjon er beregnet ut fra at Per og Kari er født i 1963.

[2] Privat afp er nå et livsvarig tillegg til alderspensjon. Nivået tilsvarer ca. en fjerdedel av det en får fra folketrygden. I offentlig sektor er afp fortsatt en tidligpensjon som kan tas ut mellom 62 og 67 år uten at en rører folketrygd eller tjenestepensjon.

[3] Obligatorisk Tjenestepensjon ble innført fra 1/1 – 2006. Pensjonen er et innskudd (sparing) tilsvarende 2 prosent av lønn over 1 G (nå 88 370)

[4] Beregnet med DnBs pensjonskalkulator, som regner med relativt god, trolig for god, avkastning i åra som kommer. Beregnet som om Per har OTP fra det ble innført i 2006.

[6] Hvis Per er gift vil kuttet bli større. Fordi deler av Pers pensjon baserer seg på såkalt garantipensjon, vil ektefellers pensjon som nå bli samordnet og kuttet med 0,15 G for hver, ca. 12 000 kroner. Hvis alderspensjon er høyere og bare baseres på inntektspensjon er denne samordningen fjernet. Hvorfor dette samordningsfradraget fjernes bare med de som har høyest pensjon er ikke enkelt å forstå.

[7] Levealdersjustering innebærer at all pensjon skal reduseres i takt med at levealderen stiger. For å skjerme uføre fra noe av virkningen av levealdersjustering, er uføres alderspensjon, for de som er født i 1951 eller tidligere, underlagt halv levealdersjustering. Det innebærer at dersom yrkesaktives alderspensjon reduseres med 2000 kroner, skal uføres alderspensjon ”bare” reduseres med 1000 kroner. Tanken er at de som kan jobbe skal kompensere for tapet ved å arbeide lenger. Den mørkeblå regjeringa forsøkte i fjor å fjerne denne skjermingen av de uføre, men så langt har Stortinget avvist en slik innstramming. Det er imidlertid uavklart hva som skjer med dem som er født i 1952 eller seinere.

[8] Prop. 130 L (2010-11)side 151

[9] Nav.no: Uføre etter kjønn og alder som andel av befolkningen per 30.06.2014. Her framgår det at ca. 33 % av alle kvinner og 23 % av alle menn mellom 60 og 64 er uføretrygdede.