Stortinget vedtok nettopp at andelen kvinner i nøkkelposisjoner i norsk film skal være minst 40 prosent. I den forbindelse trykker vi dette essayet av filmskaper Mariken Halle, som er basert på Stemmer-utgivelsen Min middag med Harald Eia.
JEG ELSKET å komme til Gøteborg. «Ni ska egentligen inte lyssna på oss,» sa Göran, vår professor, den første dagen, og jeg kjente meg trygg. «Vi ska inte lära er att göra film, det kan ni redan,» sa han. Vi skulle få forske videre. Bli tryggere og sterkere. Vi diskuterte filmpolitikk. Vi snakket om hvorfor vi egentlig lager film. Vi så fantastiske filmer. Vi så Kärkek 65 av Bo Widerberg, Speilet av Tarkovsky, Close-Up av Abbas Kiarostami. Låt dom andra sköta kärleken av Ruben Östlund. En Kärlekshistoria av Roy Andersson. Cleo fra 5 til 7 av Agnes Varda. Upp till kamp av Mikael Marcimain. Jeg syns det var helt fantastisk, alt sammen.
Og damer i allværsjakker var det vanskeligste.
HANNA HET en jente i klassen som ofte rakte opp hånden. Det er få filmer med kvinnelig regissør i undervisningen, påpekte hun. Og jeg ble irritert de gangene hun sa det. Syntes det lagde dårlig stemning. Lærerne gjør så mye klokt her, tenkte jeg. Anstrenger seg for å gi oss så mye, og så skal man ødelegge stemningen ved å mase om kvinner? Det er jo fantastiske filmer vi ser. De kvinnene du etterlyser – det er jo en grunn til at de ikke er her, tenkte jeg. Det er en grunn og den er at de ikke finnes. Eller de er ikke gode nok. Ikke rakk ned på Bo Widerberg. Ikke rør mine forbilder. Ikke rakk ned på de som prøver å beskrive mennesket med den følsomheten som disse gjør. Ta kampen din et annet sted.
OG OFTE NÅR vi hadde gjesteforelesere, fortalte Göran at skolen aldri hadde kvotert inn kvinner, men likevel hadde utdannet 50/50. At i den aller første bunken med søknader var det høy overvekt av menn, men når man sorterte til neste runde, ble det som regel 50/50 ganske fort fordi de kvinnene som søkte, var så kvalifiserte. Skolens aller første regiklasse besto kun av kvinner. Alle de mannlige lærerne hadde lange pappapermisjoner. Dette må da være bra nok, tenkte jeg. Hvorfor mase om mer?
Det er få filmer med kvinnelig regissør i undervisningen, påpekte hun. Og jeg ble irritert de gangene hun sa det.
PÅ DET KUNSTNERISKE fakultetet i Gøteborg hadde vi en dag i året noe som ble kalt for Genusdagen. Mange tolket det som en fridag. Men det første året hadde ikke jeg noen venner utenfor skolen, så jeg dro på Genusdagen. Det eneste jeg husker ordentlig fra den dagen, var at en mann som var født i 1986, snakket om feminisme. Han het Axel og snakket om en bok han hadde vært med på å skrive. En oppfølger til boken Fittstim. Han snakket om minner fra tiden han spilte ishockey. Om en trenger som ropte: inget jävla kärringspel. Pappaer fra tribunen som ropte «fjollor» og «dommerfitta». Om en vikarierende trener som brøt tonen. Som forbød at man brukte ordet bög som skjellsord. Som fortalte dem om sin egen hockeykarriere der han hadde begynt å drikke for mye og hvordan det hadde vært umulig å snakke med noen av de andre på laget om det.
AXEL SNAKKET i over en time. Det var uvant for meg å se en sånn mann snakke om feminisme. Som at det ikke var noe som truet ham, men noe som ga han en anledning til å undersøke ting i sitt eget liv. En inngang til å bli klokere.
DET VAR ANNERLEDES å høre Axel snakke enn Hanna. Ikke fordi han sa noe annet, men fordi det var ham. Jeg tror det var etter dette at om noen hadde spurt meg, så ville jeg nok også sagt at jeg var feminist.
Ikke rakk ned på Bo Widerberg. Ikke rør mine forbilder.
ÅRET ETTER, i andre klasse hadde vi en workshop med teaterhøgskolen i perioden før Genusdagen. Det hadde blitt bestemt at vår klasse skulle lage noen genusfilmer sammen med skuespillerstudentene, som skulle vises på Genusdagen. Gorki, læreren vår, minte oss stadig om dette: «Kom i håg – en av filmerna ni gör måste vara en genusövning!» Men det var ingen av oss som tok det på alvor. Vi var usikre på hva en genusøvning var. Det virket som noe vi skulle gjøre for å gi inntrykk av at vi gjorde noe. Noe som så bra ut i rapporter. Vi hadde så mye annet vi ville lære oss. Jeg ville for eksempel finne ut om det var mulig å filme med skuespillere på en bar som var åpen. Genusfilmene uteble, og kvelden før genusdagen hadde klassen et lite krisemøte. Anders, Emelie, Hanna, Anton, Martin og jeg kom frem til at vi skulle fylle tiden med å snakke om hvorfor vi hadde valgt å drite i å lage genusfilmer. Og så at hver og en av oss skulle snakke litt om hvordan vi forholder oss til kjønn når vi lager film.
DAGEN ETTER gikk vi inn på Artisten der Genusdagen skulle være. I programmet stod det at det var visning av Filmhögskolans genusfilmer. Et rom med 200 plasser var allerede fullt. Anton begynte å snakke og forklare. Jeg husker en jente i salen som ble opprørt. Hun het Elin Söderquist. Hun spurte rektoren vår om hva hun syns om dette. Jeg hadde med alle filmene jeg hadde laget på dvd. Trygve med hjertet i postkassa. Hva skjer ’a Jonatan og Se, hun biter. Jeg hadde tatt dem frem kvelden før og lagt merke til at når jeg vil fortelle noe menneskelig som er viktig at når ut til alle, så velger jeg en gutt i hovedrollen. Og jeg hadde nok hørt sånne setninger før, sånne med at mannen er normen, mannen har det dominerende perspektivet, bla bla bla, men jeg hadde ikke tenkt at jeg ser sånn på mennesker. At jeg velger å videreføre det. Jeg tenkte tilbake på filmen Hva skjer’a Jonatan der min bestefar og 20 andre som er mellom 60 og 80 år spiller tenåringer på leirskole. Hvordan mennene slapp seg mer løs. Var morsommere. At i den ferdige filmen er det sikkert 70 prosent gutter og 30 prosent jenter, selv om de var like mange av hvert kjønn. At jeg ikke tenkte at hvorvidt de var morsommere eller ikke, hadde noe med meg som regissør å gjøre. Jeg tenkte bare: Jeg filmer det jeg syns er morsomt. Jeg klipper frem det jeg synes er morsomt. Jeg skriver det jeg har lyst til å skrive.
DETTE SNAKKET jeg om da jeg satt der på scenen. Kanskje jeg ikke ser verden sant. Den kan være sånn. For første gang tenkte jeg det. Jeg var 26 år.
DA JEG VAR 17, åpnet jeg revyen på Nissen skole i Oslo med en monolog inspirert av åpningen på Erlend Loes L. Jeg husker da instruktørene spurte om jeg ville gjøre det. De hadde sett meg gjøre en alvorlig monolog på audition. Det vil jeg, tenkte jeg. Men burde ikke en gutt gjøre det? Det var min aller første tanke.
JEG ÅPNET Nissenrevyen. Jeg stod der i rød genser, midt på scenen, alene. «Jeg bestemmer meg for å lage en revy,» sa jeg. «Her.» Det var de første ordene.
Jeg tenkte bare: Jeg filmer det jeg syns er morsomt.
I ANDRE KLASSE i Göteborg traff jeg Clara. Vi merket at vi ville jobbe sammen og da jeg skulle lage min eksamensfilm, visste jeg at jeg ville lage den sammen med henne. Vi hadde 85 000 kroner og en premieredato. Resten var opp til oss. Jeg ville lage en film om mennesker som ikke ville bli filmet. En dokumentar som gled over i fiksjon. Som undersøkte det ansvaret det er å filme et annet menneske. Vi filmet føttene til mannen med forfølgelsesmani på trikkestasjonen. Vi filmet Gudrun som jeg trodde skulle si nei, men som sa ja. Som var over 80 år og tittet rett inn i kameraet. Vi filmet 109 mennesker i alt. Og de jeg syntes det var mest spennende å filme, var de fulle mennene. De som slo mot kamera. De som sa jävla bög til lydmannen. Dette er mennesket, tenkte jeg da. Nå er vi nære mennesket. Det usensurerte mennesket. Og kameraet rullet og rullet. Og damer i allværsjakker var det vanskeligste. De sa nei. Eller Neeeei. Jeg tror ikke det, sa de. Og jeg lot dem gå.
Kanskje jeg ikke ser verden sant.