Vi må styre økonomien for å løse klimakrisen

Foto: bathyporeia/ Flickr

IEAs ferske rapport om verdens energiforbruk er dyster lesning. Økningen i utslippene i fjor var på hele 1,9 prosent, den høyeste økningen siden 2013. Klimagassutslippene har aldri vært høyere enn i fjor. Det er heller ingen tegn på at utslippene skal stoppe før 2040, advares det om i rapporten.

De siste 30 årene har menneskeheten sluppet ut halvparten av våre historiske klimagassutslipp. I løpet av de neste 30 årene må vi ned til 0. Det er en formidabel oppgave, og dagens løsninger er ikke i nærheten av tilstrekkelige for å ta oss til nullutslippssamfunnet.

De siste 30 årene har menneskeheten sluppet ut halvparten av våre historiske klimagassutslipp.

Krever store endringer
100 selskaper står alene for 71 prosent av verdens klimagassutslipp. Samtidig øker ulikheten i makt og rikdom i verden. Verdens 26 rikeste eier like mye som den fattigste halvdelen av verdens befolkning, og det er flere mennesker på flukt fra klimaendringer enn krig.

Dagens klimakrise er et resultat av produksjonsjag som drives av en ekstrem kapitalisme og en markedsøkonomi som er villig til å ofre naturen for kortsiktig vinning. Vi løser ikke klimakrisen på nyttårssalg. Vi trenger systemendringer.

Reklamebransjen dyrker fortellingen om at «forbruk gjør deg lykkelig». Det må ta slutt, og kraftige restriksjoner må til. Vi må sette en sluttdato for oljeeventyret i Norge og vi må flytte kapital ut av fossile næringer og over i fornybarsektoren. Her må fellesskapet bruke alle verktøy i verktøykassen som lovverk, skatter, og egne kapitalinstitusjoner som oljefondet og Norges bank. Et godt forslag er at Norges bank ikke lenger skal låne kapital til banker som plasserer penger i fossil energi.

Fellesskapets muskler
For å bygge de nye næringene må fellesskapet vise vei gjennom statlige selskap og investeringer. Det er behov for et nytt grønt industrieventyr i Norge. Derfor er det en dårlig idé å eksportere kraft ut av Norge i form av strømkabler. Snarere må vi bruke kraften som et konkurransefortrinn for det nye industrieventyret.

Det er behov for et nytt grønt industrieventyr i Norge.

Aluminiumsverket Hydro Sunndal i Møre og Romsdal bruker alene like mye strøm som Trondheim by, og produserer aluminium med betydelig mindre utslipp enn verk i andre land. Det er bra for klima å bruke kraften i Norge. Det er også behov for mer kraft for å erstatte forbruket av fossile energikilder i verden, noe som betyr at vi må bygge ut enda mer grønn energi, blant annet gjennom å ruste opp vannkraften og satse på vindkraft.

En god måte å styre industriutviklingen på er å satse på havvind. Der hentes kompetanse fra oljesektoren og gjør den grønn. Derfor er det bra at Equinor nå skal bygge flytende havvind, selv om det er merkelig at skattebetalerne må subsidiere en slik satsning når statlig eide Equinor går med over 80 milliarder i overskudd etter skatt. I stedet kunne vi som fellesskap instruert eller krevd at Equinor skal bygge ut dette fordi det er smart og god klimapolitikk. Gjennom å stille fornuftige krav til et så stort statlig selskap, kunne vi brukt demokratisk styring i stedet for økonomiske insentiver.

Vi sitter ikke alle i samme båt, noen sitter i yacht.

Vi sitter ikke alle i samme båt
Skal vi løse klimakrisen må det gjøres på en sosial rettferdig måte. For vi sitter ikke alle i samme båt, noen sitter i yacht. Klimagassutslippene fra verdens luksusyachter og privatfly er større enn fra mange land. Dermed blir diskusjonen om flyskam meningsløs dersom vi ikke er villig til å legge restriksjoner på overklassen og si at deres livstil ikke kan eksistere i et grønt samfunn.

Vi trenger en kriseforståelse for å ta inn over oss hvor mye det haster å løse klimakrisen. Historien til venstresiden og fagbevegelsen viser at store omstillinger er mulig når vi våger å bruke kraftige verktøy. Vi har få år på oss, og om det som er verdens rikeste land i menneskehetens historie ikke klarer å omstille seg, så klarer ingen det.