Hva hadde Fremskrittspartiet vært uten hovedstadens journalister?
Pannene har blitt rynket og hodene rystet i kommentariatet. Hvordan kunne et r-e-g-j-e-r-i-n-g-s-p-a-r-t-i oppføre seg sånn? I Høyre vekslet man mellom «overbærende tålmodighet» og «gryende Frp-trøtthet», ifølge en reportasje om Siv Jensens sabelrasling i Klassekampen fredag. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) «ville aldri akseptert Frps oppførsel», meldte Dagbladet. Den var «uhørt».
Frp er ute etter profilering og synlighet. Etter år etter år i regjering, trenger partiet nå desperat å nå ut til folkelige folk over det ganske land som føler seg oversett, som synes at høye herrer i staten sitter for høyt, som trenger en type som Trump, eller Listhaug, til å «drenere sumpen» der inne i Oslo. Det borgerlige laget, og interessene som står bak Høyre, trenger også at Frp mobiliserer disse folkene, som ellers lett blir hjemmesittere i 2021.
Drahjelp fra kommentariatet
Under den siste ukens ferd mot Frexit kunne Frp, som alltid, regne med drahjelp fra kommentariatet. Frps styrke overfor sine mange potensielle sofavelgere i arbeiderklassen er rollen som «underdog». Det gir identifikasjon med velgere som selv har opplevd å være underdog i samfunn og arbeidsliv.
Jeg forsøkte å utbrodere fenomenet underdog-velger i boka «Frp-koden» (Forlaget Manifest 2007): «Å være underdog handler ikke om å mangle personlige styrker, men å oppleve at disse styrkene ikke hjelper en dritt. Mektigere mennesker, som mangler nødvendig kompetanse, skalter og valter og kommanderer over en underdog, uten å anerkjenne hans kompetanse eller sette seg inn i hva han faktisk kan, mener og vil. Dette oppleves som krenkelse.»
Frps appell nedover i samfunnspyramiden forutsetter partiets rolle som rabagast.
Frps appell nedover i samfunnspyramiden forutsetter partiets rolle som rabagast. Den som ikke følger den politiske klassens «skikk og bruk», men kaller en spade for en spade og en flyktning kriminell. Frps image som uredd bråkmaker styrkes umåtelig når partiet får sin framferd kritisert og irettesatt av folk som Frp kaller bedrevitere.
I stedet for å grave blir journalister satt til å følge ‘Spillet’ mellom partiene
I saker som handler om regjeringspartiers rolle og ansvar, forfaller de politiske kommentatorene i våre dominerende medier ofte til en slags kollektiv Toppen Bech (ikke et vondt ord om henne!) med velinformert belæring om hva som var sømmelig kutyme og skikk og bruk for «et regjeringsparti». Så også i Frexit-saken. Slik blir kommentatorene som ikke liker Frp støttespillere for Frp.
Det samme blir gjerne de politiske nyhetsjournalistene. Skal et parti gå ut av regjering og ikke tape på det, må det skje på en eller flere saker som er viktige for målgruppen blant velgerne og som journalistene blåser opp oppmerksomhet rundt. Her er det en stor fordel for Frp at politisk journalistikk i Norge ofte ligner sportsjournalistikk. I stedet for å grave i saker, avsløre ting og utvikle samfunnskritikk, blir journalister satt til å følge «Spillet» mellom partiene. Med nyhetskanalers og nettavisers kontinuerlige oppdatering, lyder dekningen omtrent som når speakeren følger feltet rundt og rundt på travbanen.
Spillet viktigere enn kjernen
Så lenge en sak knyttes til Spillet, altså spørsmålet om regjeringskrise, blir det en veldig interessant og viktig sak for de politiske redaksjonene. Den samfunnsmessige betydningen er mer irrelevant. Frp har kløktig utnyttet potensialet i medienes logikk helt siden Carl I. Hagen oppdaget fenomenet på 1980-tallet. Den siste uken har ingen detalj vedrørende den hjemhentede 29-åringen og barna og hvor de er, hvor de skal og så videre og så videre vært for liten til at et samlet pressekorps ikke vil spørre og grave igjen og igjen. Sånn er det når en sak inngår i Spillet. Og sånn har hovedstadens journalister gang på gang bidratt til å hjelpe fram partiet de elsker å hate.
Et Frp fristilt fra Høyre og sentrum kan bli en mer formidabel motstander for de rødgrønne i 2021.
Regjeringen tjener på kaotisk Frexit
Regjeringspartiene står så dårlig på målingene at selv en kaotisk Frexit på sikt kan tjene det borgerlige laget som helhet, ikke bare Frp. Tydelig markering mot Frp, og å jekke partiet ut av regjering, kan faktisk være den eneste sjansen Venstre og KrF har til å klatre opp mot sperregrensa igjen.
Et Frp fristilt fra Høyre og sentrum kan bli en mer formidabel motstander for de rødgrønne i 2021. Hvis partiet går Ukip-veien og rører EØS-kritikk av sosial dumping sammen med fremmedfiendtlighet, blir det interessante å se om rødgrønne ledere vil vise handlekraft mot liberalismens skadevirkninger i norsk arbeidsliv, eller om de foretrekker å gå ned med EU-flagget til topps, slik de vil rådes til av VG, DN og Aftenposten.
Frps ledere har satt kurs mot ruskete farvann. Mediene de elsker å hate vil gi dem medvind.
Denne kronikken sto først på trykk i Klassekampen 21.1.2020.