Verdenssynet som sprakk

At styret i Wolt hadde krisemøte via videokonferanse i forrige uke, for å redusere smittefaren, samtidig som man oppfordret sine ansatte til å sykle rundt som vanlig, var en nærmest «dickensiansk» oppvisning i det moderne klassesamfunnet, skriver artikkelforfatteren. Her er et Wolt-bud som forsøker å beskytte seg mot virusspredning med ansiktsmaske. Foto: Mussi Katz/ Flickr

De siste tiårenes ideologiske høyreoffensiv har vært basert på konservatismens og liberalismens fokus på individet. Konservatismens moralisme, der du selv er ansvarlig for deg og ditt, har blitt blandet med liberalismens markedsorienterte tro på økonomiske insentiver som i et fritt marked skal optimere menneskets atferd. Dette selvtilstrekkelige individet er grunnlaget for framgangen for alliansen mellom konservatisme og liberalisme.

Høyresiden er kritisk til flere av velferdsstatens fellesløsninger siden de mener at det hindrer insentivsignaler og plasserer ansvaret feil sted. Dette gjelder også for spørsmålet om sykefravær. Siden den politiske analysen ligger på individnivå, er det her ansvaret for sykefravær bør ligge. Den enkeltes ansvar for å ta vare på egen helse betyr at den enkelte selv må ta kostnadene ved eventuelt sykefravær. På denne måten bygges også en insentivordning der økonomiske styringsmidler skal holde folk friske, eller i det minste hindre at de misbruker velferdssystemene.

Ideen er basert på mistro til folks arbeidsmoral. Lars Kolbeinstveit fra Civita skrev for ganske nøyaktig et år siden at «Kutt i sykelønn er nødvendig for å skape tillit til sykemeldte». Han kunne selvsagt ikke vite at den største helsekrisen på en generasjon skulle slå inn et år senere, men teksten viser hvordan arbeiderklassen tar seg ut med høyresidens blikk: folk med en arbeidsmoral man ikke kan stole på.

Uansett klassetilhørighet kan vi alle rammes av et virus.

Fikseringen på å maksimere arbeidstilbudet gjør at den individorienterte høyresiden har blitt blind for at individene i et samfunn er gjensidig avhengige av hverandre. Koronakrisen viser helt tydelig at samfunnet er en kompleks vev av gjensidig avhengighet og felles sårbarhet, ikke et markedsspill for konkurrerende individer. Uansett klassetilhørighet kan vi alle rammes av et virus.

Å ta til orde for at mer av de økonomiske kostnadene ved sykefravær skal bæres av servitøren eller den butikkansatte, vil også påvirke de som spiser på restauranten eller handler i butikken. Å svekke tilliten til systemløsninger og arbeiderklassens arbeidsmoral er å svekke hele samfunnets evne til å beskytte seg mot virusspredning.

Sykelønn og jobbsikkerhet er ikke almisser.

I Storbritannia, der både velferdsordninger og stillingsvern har blitt utvannet, er det vanskelig for arbeidsfolk å holde seg hjemme ved sykdom. Selv om statsminister Boris Johnson fjernet de tre karensdagene for personer som settes i karantene på grunn av koronaviruset, risikerer folk å miste jobben hvis de blir hjemme.

Med svakt stillingsvern og svake fagforeninger kan sykefravær innebære arbeidsløshet. Etter tiår med ideologisk tunnelsyn hos politikerne er Storbritannia mye mer utsatt for virusspredning enn Norge. Retten til fast jobb står sterkere her hjemme, og vi har ikke britiske tilstander. Men det er ikke fordi høyresiden ikke presser på i den retningen. Civita og resten av høyresiden i Norge har hatt en annen, mer sofistikert metode for å undergrave den norske modellen på arbeidsmarkedet. Bemanningsbyråer var bransjen som skulle åpne for et liberalisert arbeidsmarked i Norge. NHO Service har stått for ideologiproduksjonen og argumentert at bemanningsbyråer gir større fleksibilitet til de ansatte. I stedet er det arbeidsgiversiden som har fått større fleksibilitet, mens de ansatte betaler med større økonomisk utrygghet.

Med kontrakter der de ansatte formelt får fast stilling, men ikke lønn mellom oppdrag, har man kunnet svekke arbeidstagerens inntektstrygghet, men samtidig fulgt norsk lov. Dermed blir det enklere å pålegge individet de økonomiske kostnadene ved sykdom. Ansatte i bemanningsbransjen har fått høre at enten kommer de på jobb, eller så får de ikke flere skift.

Det norske systemet med full sykelønn og et trygt arbeidsmarked gjør at vi i Norge står sterkt rustet i kampen mot sykdomsspredning.

Et nyere angrep på jobbsikkerheten er såkalte «gig-jobber», der man via en app kan utføre små servicetjenester som levering av mat. Siden ansatte har en lav grunnlønn og får betalt per jobb de utfører, innebærer sykefravær et inntektstap. Finske Wolt er en ny bedrift i Norge som leverer mat fra restauranter til kunder med sykkelbud. De har ikke tariffavtale og dermed betaler de ikke engang ut sykelønn. At styret i Wolt hadde krisemøte via videokonferanse i forrige uke, for å redusere smittefaren, samtidig som man oppfordret sine ansatte til å sykle rundt som vanlig, var en nærmest «dickensiansk» oppvisning i det moderne klassesamfunnet. Kriser er dårlige tider for skrivebordsteorier, siden det blir veldig tydelig hva som fungerer i praksis. Det norske systemet med full sykelønn og et trygt arbeidsmarked gjør at vi i Norge står sterkt rustet i kampen mot sykdomsspredning.

Når vi har et tillitsbasert system der individet ikke pålegges økonomiske kostnader ved sykdom, har vi bedre sjanse å få folk å holde seg hjemme nå. Men tillitssystemet utfordres nå på det ideologiske plan av en mistro mot fellesløsninger og arbeiderklassens arbeidsmoral, og på arbeidsmarkedet via bemanningsbransjen og «gig-jobbene». Sykelønn og jobbsikkerhet er ikke almisser, men en modell som styrker samfunnets robusthet mot sykdom.

I disse krisetider ser vi en tendens over hele verden til å utvikle fellesløsninger for de felles problemene vi nå møter. Dette skjer fordi fellesskap ikke bare fungerer, men gjør samfunnet sterkere enn summen av delene. Forhåpentligvis kan også den innsikten spres i disse koronatider.

Denne teksten sto først på trykk i Klassekampen 24. mars 2020.