Hva sparetrenden avslører

Foto: http://401kcalculator.org/ Flickr

Rett før koronakrisen brøt frem i Norge, dukket det opp en rekke bestselgere om sparing som lovte oss lykke, så lenge vi lærer oss flid. I dag er det nok mange som angrer at de ikke hadde spart opp mer før de ble permittert. Men ønsker vi en utvikling hvor individet har ansvaret for spare seg ut av uføret og inn i lykken?

Kunsten å bli rik og lykkelig
Snaponomi skal ifølge undertittelen lære deg å «bli supergod på egen økonomi». Pengesnakk lover lykke med sin undertittel: «Slik sparer du deg lykkelig», et ord vi også finner i spareboken Fra rotterace til ekornlykke. Ut ifra smilet på coveret til boken Fattig student, kan det være gøy å være fattig.

Lykke er imidlertid ikke et nytt aspekt på sparefronten. I 1825 ble en bok av amerikaneren bak uttrykket «tid er penger» oversatt til norsk. Benjamin Franklins bok, som han ble rik av, kunne blitt gitt ut i dag: Den gamle Richards Kunst at blive rig og lykkelig. Noe senere skulle sparebankene selv gi ut sitt eget magasin, kalt Lykkesmeden, hvor barn kunne lære det ene og andre rådet om sparing.

«Gud hjelper den som hjelper seg selv»
Det er vel å merke noen forskjeller mellom vår tids bøker og bøkene fra 1800-tallet. Hos Benjamin Franklin heter det for eksempel «heller i Seng uden Aftensmad, end staae op med Gjæld». Det var med andre ord ikke så gøy eller lett å bli rik. Til sammenligning skriver Lise Vermelid Kristoffersen i Pengesnakk «I denne boka skal jeg vise deg at det er lett å bli rik. At økonomi er gøy og at sparing er givende, lærerikt, spennende og deilig befriende».

Målet for flere av de nye spareguruene er nettopp å spare så mye penger, at de kan leve av avkastningen av sparingen sin, det vil si, leve av andres arbeid.

Hva som derimot forener disse bøkene fra fortiden og samtiden, foruten en lovnad om lykke, er en ide om at du selv kan løse dine økonomiske utfordringer. Med Franklins ord, gud hjelper den som tar vare på seg selv. Da Christiania Sparebank, vår første sparebank, ble opprettet – tre år før Franklins bok ble oversatt – uttrykte de at de ønsket «at tilstoppe armodens kilder ved at fremme sædlighet, flid og orden i de lavere folkeklasser».

Som blant annet historiker Tore Pryser har vist, ble sparebanken opprettet først og fremst som et paternalistisk foretak som hadde målet om å belære over inntjening i sine første leveår. Vi ser i disse sparebankene roten til hva Høyre langt senere skulle omtale som selveierdemokratiet, det vil si, et demokrati som forsøker å skape selvstendige kapitalistiske individ som selv tar ansvar for sin egen velvære. I den nye sparebølgen er disse ideene utbredt, målet for flere av de nye spareguruene er nettopp å spare så mye penger, at de kan leve av avkastningen av sparingen sin, det vil si, leve av andres arbeid.

Problemet med dette er ikke bare rent logisk sett kan ikke alle kan leve av noen andre, men også at tankegangen påpeker at økonomiske problemer ligger hos individet, ikke i økonomien. Er du fattig, er det din feil. Men som vi alle vet, er det langt lettere å spare hvis du er rik, og langt lettere å spare hvis du arver. Det er kort sagt enklere å være rik.

Hva som egentlig er politikk, fremstilles som naturgitt.

Vi kan gjøre velferdsstaten bedre
Men sånn trenger det ikke være. Vi kan fremme kollektive løsninger på privatøkonomiske problemer. Det mest kjente eksemplet er velferdsstaten. Målet var nettopp å flytte fokus vekk fra enkeltmennesket og forsøke å løse problem i fellesskap.

Velferdsstaten er imidlertid under press. Dette kommer til uttrykk blant annet i politikeres ønsker om fleksible jobber, hva som egentlig er en tilbakevending til 1800-tallets arbeidsmarked hvor arbeidstagere hadde få rettigheter og lite sikkerhet i form av skikkelige arbeidskontrakter.

Nedbyggingen av velferdsstaten kommer også til uttrykk i boligmarkedet og med tanke på pensjoner. Derfor er det ikke overraskende at de siste sidene i Pengesnakk handler om bolig og pensjon. På spørsmålet «Må jeg spare til pensjon?» svares det: «Du må ikke spare til pensjonisttilværelsen, men de aller fleste av oss burde.» Årsaken til dette forklares så: «Vi får mye mindre utbetalt i pensjon enn generasjonene før oss. Vi lever lenger, og det vil finnes færre unge i landet til å betale for alle oss når vi blir gamle». Vi burde spare til pensjon, fordi pensjonene kommer til å bli dårligere. Og det kommer til å skje enten vi vil eller ei. Hva som egentlig er politikk, fremstilles som naturgitt. Men verden kan alltids gjøres annerledes.

Det samme gjelder seksjonen om bolig, her nevnes det at boliger er dyre og at du derfor må spare til dem, men det nevnes ikke hvorfor boligene er dyre. Det er kanskje ikke så rart, for som det heter i Pengesnakk: «Kanskje drømmene krever mer enn penger, men siden dette er en økonomibok, holder jeg meg til å snakke om pengedelen av målene». Det er ikke politiske drømmer det da refereres til, men at ikke alt kan kjøpes for penger. Men hvor ble det av de politiske drømmene?

Vi må spørre hvorfor sparebøker har blitt populært i dag

Politikken som forsvant
Selv om det var konsensus om Folketrygden, har en rekke velferdsordninger vært upopulære blant de rike. Der de rike som regel sa at det ble for dyrt, sa de fattige at en annen verden var mulig. De drømte om noe mer en penger, de drømte om politikk. Også i dag blir forslag om et billigere boligmarked, bedre pensjoner, ja, et bedre liv, slått ned. Som da finansminister Jan Tore Sanner i et intervju med NRK nylig sa til dem som kjemper for kortere arbeidsdag:  «Legg det bort. Glem det.» Sekstimersdagen kunne nettopp vært et kollektivt prosjekt som kunne skapt mindre stress og mer tid til barna for foreldrene, akkurat som enkelte av sparebloggerne ønsker seg.

I en tid hvor politikerne ikke vil gi oss en lettere hverdag, er det forståelig at folk vil ta ansvar selv ved å lære seg å spare. Samtidig er det uheldig hvis vi bare finner løsninger hos individet og ikke i fellesskapet. Fellesskapet kan nettopp gjøre våre egne drømmer lettere å realisere. Derfor bør vi spørre hvorfor sparebøker har blitt populært i dag. Er det fordi drømmene om et bedre samfunn forsvant? At «enhver er sin egen lykkes smed», som ordtaket sier? Samtidig ser vi lys i enden av tunnelen av at regjeringens tiltak mot koronakrisen opprinnelig forsøkte å skyve alt ansvar over på arbeiderne. Stortingets inngrep i en individualiserende tendens må imidlertid strekke seg utover akutte kriser.