Så gikk det altså ikke så bra med venstresida i dette valget. SV kom seg så vidt over sperregrensa, Rødt kom ikke inn på Stortinget denne gangen heller, og på tross av at Ap fremdeles er landets største parti med en oppslutning på over 30 prosent, har de rødgrønne tapt regjeringsmakten mot en styrket høyreside med vind i seilene. Men hva var det egentlig som gikk galt, og hva skal venstresiden gjøre nå?

Ap-nestleder Helga Pedersen, SV-topp Snorre Valen, Rødt-leder Bjørnar Moxnes og kommentator i Bergens Tidende Maria Sandvik satt alle i panelet da venstresida møttes til strategidebatt på Kulturhuset i forrige uke i regi av Klassekampen og Manifest Tidsskrift.

Lengden på ølkøa og trengselen i lokalet tydet på alt annet enn resignasjon og innesluttethet blant venstresidens fotsoldater. Kanskje ligger det noe i frasen om at krise også betyr nye muligheter?

Mobiliserte for seint
Fra Aps nestleder Helga Pedersen var det ikke mye selvransakelse å spore. Hun mente det var for tidlig å si noe om hva det var som gikk galt, og var fornøyd med måten Arbeiderpartiet fikk synliggjort forskjellene mellom Ap og Høyre i valgkampen. Men det var for seint, mente Pedersen, fordi for mange velgere allerede hadde bestemt seg da valgkampen startet.

– Framover skal vi jobbe videre med oppgaven som er Aps eksistensberettigelse, et samfunn som gir like muligheter for alle, sa Pedersen, og la fram planer om å snakke mer med flere folk, og styrke samarbeidet med fagbevegelsen og nye velgergrupper, som etniske minoriteter.

Savnet politikkutvikling
SVs Snorre Valen, som innrømmet at SV bare kom seg over sperregrensa med hjelp fra Ap- og Rødt-velgere, virket nesten lettet over å være kvitt det rødgrønne regjeringssamarbeidet.

– Vi tapte valget fordi vi i løpet av de siste årene har brukt for mye tid på å fortelle at ting ikke lar seg gjøre, sa Valen. Mens den rødgrønne regjeringen i de første fire årene viste større vilje til å endre systemet, har de fire siste årene handlet for mye om administrasjon, ifølge den stigende SV-stjerna.

– SV kunne gjort noe med dette, men da hadde vi måttet utvikle ny politikk, sa Valen, og mente dette burde skje lokalt.

Knallsuksessen for SVs listetopp i Troms, Torgeir Knag Fylkesnes, ble trukket fram som eksempel på hva SV kan vinne på eierskap til de lokale sakene. Kampanjen «Ja til Nord-Norge» regnes av mange som årsaken til at Fylkesnes sikret seg stortingsplass.

Forskjeller på dagsorden
Rødt-leder Bjørnar Moxnes hadde følgende liste som forklaring på hvorfor Rødt ikke kom inn på tinget – denne gangen heller: Noen velgere valgte å redde SV i stedet for å stemme Rødt, Rødt har ikke gjort en god nok jobb, på tross av en ålreit valgkamp, programformuleringer som å ”avvæpne borgerskapet” skremmer velgere, og De grønnes vekst truet SV, noe som igjen svekket Rødts oppslutning.

Rødt forsøkte å mobilisere på forskjells-Norge, blant annet med den beryktede ”rikingsafarien”, en guidet busstur gjennom forskjells-Oslo. Det førte til at partiets oppslutning på vestkanten gikk ned fra forrige valg, mens oppslutningen i Oslo ytre øst gikk opp. Men ifølge Moxnes var det vanskelig å sette forskjells-Norge på dagsorden.

– Det er et problem når Erna og Jens er så enige om at forskjellene i Norge er små, sa Moxnes, som også mente den rødgrønne regjeringens manglende innsats mot sosial dumping og forsvar for pensjonsreformen gjorde det vanskelig for venstresiden å vinne velgere.

Manglet prosjekt
Kommentator i Bergens Tidende, Maria Dyrhol Sandvik, sa seg enig med Gerd-Liv Valla, som i et intervju med Manifest Tidsskrift har uttalt at de rødgrønne manglet et tydelig prosjekt.

– De rødgrønne ble oppfattet som bevarere av det bestående, og hadde ikke en tydelig nok politikk for framtida, sa Sandvik.

Sett fra Bergen mente hun også at Høyre har vunnet hevd på verdiene desentralisering og lokaldemokrati, mens venstresiden har blitt et ”Grünerløkkavenstre”, med lite troverdighet på disse sakene.

Fra Helga Pedersens stuevindu i Finnmarks-bygda Tana er det ifølge Ap-nestlederen lite som tyder på at Ap, med en oppslutning på over 40 prosent, blir sett på som et eliteparti.

– I løpet av de åtte årene i regjering har vi snudd utviklingen i Finnmark, sa Pedersen.

Næringsutvikling og nye arbeidsplasser har ført til optimisme, og dersom venstresiden ikke har nok troverdighet på lokaldemokrati, må det være noe feil med formidlingen, mente Ap-nestlederen, og pekte på utarmingen av kommunene som Bondevik II-regjeringen stod for.

Ble overbudt
Pedersen var for øvrig ikke enig i Gerd-Liv Vallas kritikk om mangelen på et prosjekt som kunne mobilisere.

– I 2005 og 2009 var det ikke enkeltsaker vi vant på. Folk var lei av høyrestyre, og ville ha fellesskapsløsninger. Etter finanskrisa ble det klart for folk hva som stod på spill, sa Pedersen, som mente Ap hadde mange store saker i valgkampen, blant annet en lovnad om 12 milliarder til sykehusene.

– Men Høyre og Frp overbød oss, og vi hadde ikke sjans til å delta i den overbudskampen, sa Ap-nestlederen.

Tapte tidsånden
Snorre Valen, som hadde brukt mye av tiden etter valget på å se gjennom opptak av partilederdebatter, var opptatt av at venstresiden har et kommunikasjonsproblem.

– Høyre er gode på problembeskrivelsene. De snakker om jenta med spiseforstyrrelser, enkeltpersoner i kø for behandling på sykehus, ungdom som mangler jobb eller utdanning, og som trenger at noen stiller krav til dem. Det er alltid varme og omtanke. SV og Ap svarer alltid med at «vi har lagt fram tiltak om dette», og Rødt sier at vi burde brukt enda mer penger, sa Valen, som mente dette betydde at venstresiden har tapt tidsånden.

– Når Sv og Rødt får til sammen litt over fem prosent av stemmene, slår det hull på myten om at det er et konstant rom til venstre for Arbeiderpartiet. Vi er inne i en reell høyrebølge, blant annet fordi venstresida ikke er nok opptatt av å vinne idédebatten.

Valen fikk støtte fra Maria Dyrhol Sandvik, som tror høyresidens retorikk treffer godt hos dagens «generasjon meg». Sandvik mente likevel ikke det betyr at slaget er tapt for venstresiden.

– Venstresiden må også begynne å snakke om folk og enkeltskjebner, sa kommentatoren, og foreslo det danske venstreradikale partiet Enhedslisten som forbilde.

Tapt motmakt
Bjørnar Moxnes mente tapet av tidsånden også har en sammenheng med ulike syn på makt og innflytelse.

– I de siste årene har venstresiden vært for opptatt av regjering og posisjon, mens motmakten og samarbeidet med de folkelige organisasjonene har gått litt tapt.

Moxnes mente regjeringen har levert på en del viktige krav, men også vært demobiliserende, fordi krav om for eksempel EØS har blitt sett på som rusk i maskineriet.

– Hadde man tatt slike saker mer på alvor, kunne valget fått et annet utfall, sa Rødt-lederen.

Helga Pedersen mente det var for tidlig å konkludere om valgresultatet er et tegn på en reell høyredreining i befolkningen.

– Det er fortsatt bred oppslutning om fellesskapsløsninger. De gir størst frihet for individet, og gir folk bedre liv, sa Pedersen, som mente det ikke var noe galt i å gi individene større frihet, men som i stedet insisterte på at venstresiden og sosialdemokratiet er best på det.

Sammenslåing
Etter det nedslående valgresultatet for både SV og Rødt, tok Stein Ørnhøi, i en artikkel på Manifest Tidsskrift, til orde for at de to partiene burde slå seg sammen med Miljøpartiet de grønne.

SVs Snorre Valen er ikke fremmed for en slik tanke.

– Det jeg sier er upopulært både i SV og Rødt, men jeg sier det likevel: Det er ingenting som provoserer meg mer enn når folk snakker om et partis sjel. Et parti er et verktøy for å gjennomføre politikk – politikken skal være målet, ikke partiet i seg selv, sa Valen, som mente det var noe «dypt meningsløst» i at en må velge mellom Bjørnar Moxnes og SVs Ingunn Gjerstad (andrekandidat i Oslo, red. anm.) inne i stemmelokalet.

Valens innlegg mottok spredt applaus – noe Moxnes påpekte med en viss selvtilfredshet. Selv om han ønsker debatten velkommen, og setter pris på at Ørnhøi «sparker alle partiene bak», mener han ikke partisammenslåing er veien å gå for venstresiden, i alle fall ikke nå.

– Vi må starte med politikken, ikke med organisasjonsendringene. Starter vi med organisasjon, blir vi fort innadvendte. Når de borgerlige er i gang med politikken sin, må vi slåss, gi dem motstand. Eviglange interne seminarer er ikke veien å gå, sa Moxnes.

I stedet for sammenslåing tok han til orde for arbeidsdeling, gjennom en rendyrking av de ulike profilene til SV og Rødt, slik Rødts Fredrik Sand også har tatt til orde for på Manifest Tidsskrift.

Moxnes innrømmet at det er kontroversielt å snakke om dette høyt, men ønsker likevel en diskusjon om hvem partiene er til for.

– Alle vil være best på alt, men vi må velge strategi og hovedsaker, sa Moxnes.

Maria Dyrhol Sandvk mente også en eventuell sammenslåingsprosess bør begynne med politikken, gjennom mer samarbeid i opposisjon og mot lokalvalget om to år.

… Rødt og SV snakker til to ulike grupper, men det er vanskelig å se hvordan en skal snakke til dem samtidig, sa Sandvik.

Valen parerte med at det slett ikke er umulig:

– Det finnes et parti som appellerer til begge gruppene, nemlig Arbeiderpartiet. Folk stemmer ikke på sak, men på retning eller identitet, og det som gjør Ap til et stort parti, er fundamentet som overskrider de enkelte sakene, sa han.

Veien framover
Uavhengig av eventuelle partisammenslåinger, bør venstresiden bli flinkere på å skape kontaktflater mellom politikere fra ulike partier, ”grasrota” og andre, var rådet fra Maria Dyrhol Sandvik.

– Venstresiden har en jobb å gjøre med tankekrigen, og her kan dere lære av Civita. De er flinke til å utdanne debattanter og skape en kontaktflate mellom borgerlige partier og den borgerlige «grasrota», næringslivet. Det mangler på venstresiden , sa Sandvik.

Moxnes tok til orde for å «la diskusjonene blomstre», for å unngå frustrasjon over at politikken utformes i snevre kretser.

– De sterke folkebevegelsene må legge premissene for politikkutviklingen, og da er det viktig å ikke legge lokk på debatter i fagbevegelsen og fredsbevegelsen, var budskapet fra Rødt-lederen.

EØS
Så kom det også en utfordring fra salen på EØS og sosial dumping, fra Boye Ullmann, tillitsvalgt i Fellesforbundet og Rødt-medlem.

– Hva har dere tenkt å gjøre med det? var spørsmålet fra Ullmann.

– Vårt standpunkt om EØS er kjent, sa Helga Pedersen, og  mente en sterk arbeidsmiljølov og et organisert arbeidsliv er det beste forsvaret mot sosial dumping. Hun oppfordret også fagbevegelsen til å sa sin del av ansvaret, gjennom å verve nye medlemmer blant arbeidsinnvandrerne.

Snorre Valen var tydelig på at SV vil reforhandle EØS-avtalen, men mente det ikke ville bli en aktuell sak før mot neste valg.

Bjørnar Moxnes kom med en tydelig utfordring til SV, om å ta opp Rødts forslag om en folkeavstemming om EØS-avtalen i Stortinget.

Valen syntes forslaget var spennende, men hadde ikke mandat til å love noe.

Byråkratisering
Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen ønsket svar på om ikke venstresiden bør komme på offensiven når det gjelder effektiviteten, fagligheten og kvaliteten i de offentlige styringssystemene.

– Jeg har en følelse av at venstresiden ikke har greid å formulere praktisk politikk med utgangspunkt i den mistilliten mange har til offentlige styringssystemer, sa Braanen.

Bjørnar Moxnes høstet mange godord da han slapp til i diskusjonen om helsepolitikk i NRKs siste partilederdebatt før valget. Moxnes endret premissene for debatten ved å rette oppmerksomheten mot markedsstyringen av sykehusene.

– Vårt mål var å bringe erfaringene fra de ansatte inn i debatten. De opplever stadig flere skjemaer, og en ledelse som styrer gjennom mistillit. Det jeg snakket om treffer en nerve, fordi mange opplever dette i sin egen arbeidshverdag, og også som pasienter, sa Moxnes, som fortalte at han aldri tidligere har fått så mye respons etter en TV-debatt.

TV-debatten holdt likevel ikke til et stortingsmandat, og SVs Snorre Valen advarte mot å tro at ”New Public Management” er en sak som fenger velgerne.

– Dette er ikke noe nytt, også for fire år siden sa vi at dette måtte være en viktig sak. Det har blitt skrevet og sagt mye om dette, men når vi begynner å prate om «New Public Management», får de vi snakker til glassøyne. Vi må kalle det noe annet, sa Valen.

Helga Pedersen anerkjente at det finnes problemer med unødvendig byråkrati, men mente den rødgrønne regjeringen allerede har gjort mye, blant annet gjennom selvangivelse på SMS og andre forenklede tjenester på nett.

– Vi har pekt på viktige utfordringer, og Jonas Gahr Støre har satt i gang et prosjekt for å gi ansatte mer makt over egen arbeidshverdag. Mye er gjort, men vi har ikke vunnet debatten, var Pedersens konklusjon.

Formyndere eller frihetskjempere?
– Er det et problem at venstresiden blir oppfattet som formyndere? Lød det siste spørsmålet fra salen.

Mens mange på venstresiden resignert snakker om at høyresiden har vunnet kampen om ideene, var tonen en annen fra Helga Pedersen.

– Vi har gått i bresjen for frihet, ikke bare gjennom et sikkerhetsnett for alle, men for homofiles rettigheter og likestilling. Jeg er indignert over høyresiden, som påstår at venstresiden er formynderske, mens de selv diskuterer å innskrenke retten til å ta abort, og argumenterer mot vårt forslag om å legalisere eggdonasjon. Vi må ikke akseptere premisset om at venstresida er formyndere og høyresida står for frihet – det stemmer ikke, lød Pedersens tordentale.

Litt selvtillit er det altså igjen på venstresiden, og debatten om hvor den går nå, er langt fra over. Kanskje burde noen ta oppfordringen fra Maria Dyrhol Sandvik, om å arrangere liknende debatter rundt om i landet.