Hva må gjøres?

SV tapte oppslutning etter regjeringsdeltakelse, hva må venstresida gjøre nå?Foto: Arbeiderpartiet/Flickr SV tapte oppslutning etter regjeringsdeltakelse, hva må venstresida gjøre nå?Foto: Arbeiderpartiet/Flickr

Naturligvis har SV oppnådd mye ved å sitte i regjering. Svært mye. Sammenlikner en Stoltenberg I med Stoltenberg II så ser en straks hva vi snakker om. Men det er likevel ingen grunn til å fortsette å minne om SVs seire i regjering. Valgresultatet foreligger. Takknemlighet for innsatsen i regjering ga relativt få mandater. Derfor må en slutte å snakke om velgernes utakknemlighet eller deres manglende forståelse av hva Erna og Siv vil stelle i stand. Sannheten er at åtte år med SV i regjering har gjort Bård Hoksrud til regjeringstalsmann, Siv Jensen til statsråd og Erna til statsminister. Derfor er det to viktige spørsmål som på ærlig vis må besvares. For det første; hva ble omkostningene ved å sitte i regjering sammenhengende i åtte år? For det andre; hvem og hva slags venstre er det som skal utfordre NHO, Børsen, Statoil, Høyre og Fremskrittspartiet i dagens Norge.

Et ideologisk høyrehegemoni
Omkostningene med å sitte i regjering har altså vært store. Da den reelle beslutningen om å gå inn i regjering ble tatt, hadde SV en tilslutning på mellom 12 og 15 prosent. SV og Senterpartiet var til og med en periode større enn Arbeiderpartiet. Da valgresultatet forelå i 2005 var nedturen allerede begynt. Og den fortsatte i åtte år. At SV ble mindre, er kjedelig nok, men det store alvoret er knyttet til at i disse åtte årene har det politiske høyre bygd opp et ideologisk hegemoni. Det offentlige ordskiftet er blitt ideologisk og prinsipielt utydelig fordi store deler av Arbeiderpartiet har akseptert EØS-avtalen og Schengen-avtalen som ramme. En utfordrer ikke sin regjeringspartner på ideologiske spørsmål. I den offentlige samtalen har SV vært nødt til å spille med sordin med svakere politisk engasjement som konsekvens. Og apati og interesseløshet har alltid vært et vann høyresida svømmer godt i.

Den politiske debatten gjennom åtte år blitt preget av detaljer og småting.

Den politiske debatten har altfor ofte handlet om småting; om hull i asfalten og ventelister for lyskebrokk. Folk som Bård Hoksrud har fått lov til å forvalte den politiske sannhet. Politikk er blitt et spørsmål om å løse hverdagsproblemer innenfor en gitt ramme. Og rammen er altså EØS-avtalen; det frie marked og den frie bevegelse av kapital og arbeidskraft er gitt som forutsetning når en diskuterer sosial dumping og sikring av strategisk industri. Det er blitt en kamp for å sikre noe så selvfølgelig som at norsk avtalerett, norske tariffavtaler og norsk arbeidsmiljø skal gjelde for alle som jobber i Norge. Og når en strategisk bedrift som Tofte er truet, er det ikke regjeringens og LOs vilje som gjelder, men EØS-avtalens bestemmelser om fri og ukontrollert kapitalbevegelse og etableringsrett.

To tradisjoner
I SV har det alltid vært to tradisjoner som har stått mot hverandre. Begge liberale og humanistiske, men den ene ideelt rettferdighetssøkende, den andre marxistisk, sosialistisk eller sosialdemokratisk og orientert mot fagbevegelsen. Arbeiderpartiet – den førende og «moderne» del av Arbeiderpartiet – har for lengst gitt opp å styre økonomien. Økonomisk politikk er bare statsbudsjett for denne delen av Arbeiderpartiet. Problemet for SV og venstresida er altså at vi har vært stengt inne i det strategiske valg som EØS-avtalen representerer. Noen av oss har sett og følt at det var slik. Andre har ikke følt at det var noe stort problem. En fikk jo likevel gjort så mye bra mens et jobbet og sleit i regjeringskontorene.

Problemene er for store og truslene for alvorlige til at vi som hører til til venstre for det veletablerte Arbeiderpartiet, skal fortsette å slåss hver for oss.

Når det gjelder innvandringspolitikk og kriminalpolitikk, er naturligvis Schengen-avtalen helt avgjørende. SV var mot denne avtalen. Det var ingen av de borgerlige – enten de var småborgerlige, storborgerlige, grønne, gule eller blå. Og slett ikke Arbeiderpartiet. Men alt som preger debatten om asyl og kriminalitet, har forpliktelsene i Schengen-avtalen som årsak og forutsetning. Schengen-avtalen er – enten en liker det eller ikke – i sin konsekvens også en avtale om fri flyt av kjeltringstreker. Mens altså EØS-avtalen gir fri flyt av kapital og arbeidskraft.

I denne situasjonen har Norge seget til høyre. Ikke fordi vi har villet det, men blant annet fordi SV ikke har kunnet utfordre på de store og viktige spørsmålene som alle var gjemt i EØS-avtalen og i Schengen-avtalen. For en kan ikke slåss mot sin egen regjeringspartner og en kan ikke bare sitte litt i regjering. Og derfor har den politiske debatten gjennom åtte år blitt preget av detaljer og småting.

Hva må gjøres?
Men hva må gjøres? Sutring over politisk utakknemlighet må vi i alle fall ikke drive med. Heller ikke skal vi gjenta den evige påstand om at alt var bedre før. Nå tar vi utgangspunkt i valgresultatet, og at norsk opinion er demobilisert. Vi har ingen etablert høyreideologi i det norske samfunnet. Men vi har en betydelig grad av apati og interesseløshet. Jeg har levd lenger enn de fleste. Men jeg har aldri sett verden forandre seg med slik fart som nå. USA som supermakt forvitrer. Kina stiger fram og vil i løpet av et par stortingsperioder ha gått forbi USA som økonomisk stormakt. Latin-Amerika er ikke lenger USAs bakgård Verdenskartet forandres fordi isen rundt Nordpolen smelter. Nordøstpassasjen er isfri deler av året. Og store deler av den fattige verden er på vandring. Mens SV har sittet stengt inne i en regjering med et Arbeiderparti som aktivt tilpasser seg verden av i går.

Ved kommunevalget i 2015 bør SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt ha felleslister i de fleste norske kommuner.

Den offentlige debatten må gjenreises. Også Arbeiderpartiet må utfordres. Politikkens egentlige mening er ikke å komme i regjering. Politikk er viktigere enn posisjoner. Heldigvis har SV en ung og udogmatisk ledelse. Og ved et mirakel – miraklet var ikke minst gamlinger som meg – så sleit SV seg over sperregrensa og fikk fotfeste på Stortinget også i neste periode.

Et rødgrønt venstre
Problemene er for store og truslene for alvorlige til at vi som hører til til venstre for det veletablerte Arbeiderpartiet skal fortsette å slåss hver for oss. Jeg har sterke personlige følelser knyttet til SV som parti. Men jeg ser at partiet ikke er politikkens egentlige mening. Svaret på hva som må gjøres, gjør jeg likevel veldig kort: Ved kommunevalget i 2015 bør SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt ha felleslister i de fleste norske kommuner. Ved stortingsvalget i 2017 bør det være bare ett parti til venstre for DNA, nemlig RGV – Rødgrønt Venstre. Jeg tror at det store flertall av Rødts medlemmer forstår nødvendigheten av en slik samlingsprosess. Men det blir verre for MDG. De har mange borgerlige elementer i sine rekker som tror at Marx var en epidemisk sykdom og at sosialisme betyr kontinuerlig drap på uskyldige barn. Men noen, kanskje de fleste, bærer ikke på slike borgerlige fordommer. De bør inviteres inn i det nye fellesskapet. De trengs når det nye skal skapes. Denne ideen må først SVs ledelse smake på. Og så bør de oppfordre alle lokallag til å ta initiativ til felles lokallagsmøter. Så bør ledelsene i SV, Rødt og MDG snakke sammen. Kanskje skal de sette ned et felles utvalg. Og kanskje skal Manifest og Res Publica bidra. Og kanskje skal vi få laget utkast til en felles politisk plattform som så sendes ut til diskusjon i lokale fellesmøter av SV, Rødt, MDG og kanskje også til sosialdemokrater(AUF) og noen senterpartister som ser at verden og Norge trenger nye svar. I 1975 skapte vi SV. Hvem skaper RGV 40 år etterpå?

  • OleA144

    Det beviser jo det vi alle vet, de er kommunister. Her er de fortsatt 25 år etter Berlinmurens fall, og mener kommunisme er en god ide. Etter murens fall skulte de seg bak miljøet.

    • mercury4096

      At miljøbevegelsen egentlig er kommunister er en vanlig konspirasjonsteori – på ytre høyre fløy.

  • mercury4096

    Blir vanskelig å få med MDG, nå som de føler de har vind i seilene. Men de har er veldig radikal økonomisk politikk, mer radikal enn SV ift forbruk. Og når de ønsker et nullvekstsamfunn er det det samme som å avskaffe kapitalismen.

  • Olav Sanness Vika

    Jeg er til en forandring dypt uenig med Stein Ørnhøi. Jeg opplever fortsatt at de Grønne har en manglende kritikk av kapitalismen, og at de er preget av manglende vilje til også å se på de teknologiske og internasjonale mulighetene. I den sammenhengen er det også del new aged, lite vitenskapsbaserte holdninger lokalt i partiet. De Grønne er ikke Rasmus Hanson, og lokalt er det trolig ikke så mye å hente. Om vi lykkes å skjerpe både freds-, den røde og den grønne profilen, kan de grønnes rolle i beste fall være å fange opp grønne velgere som ikke er røde, og fortvilet over alle Venstres tap i den blåblå regjeringen.

    Jeg er også sterkt usikker på gevinsten av å gå sammen med Rødt. Dels er det partiet fortsatt preget av sitt gamle ml tilknytning. Det er også mye fundamentalistiske krefter i det partiet. Det sammen med de grønne kan det føre til en kjent krig fra f.eks de tyske grønne mellom fundamentalister og realister. På tross av knallhard straff fra velgeren for at vi ikke har fått til nok – trur jeg ikke at SV skal legge seg på en fundamentalistisk linje.

    Se hele min mot argumentasjon på http://www.blogger.com/blogger.g?blogID=6810556594893302583#editor/target=post;postID=2675566374879823975;onPublishedMenu=posts;onClosedMenu=posts;postNum=0;src=postname

  • Brynmor Evans

    De tre kommentarene nedenfor mangler innsikt i MDG sin ideologi, politikk og folkevalgte. Det kommer sikkert av at de tre ikke er medlem eller sympatiserer med MDG, og uttaler seg på manglende, sviktende og navlebeskuende grunnlag.

    Ellers så tar Stein Ørnheim feil:
    SV kan splittes i tre deler; de radikale går til Rødt og danner Venstrepartiet, mens de kritiserer NATO. De pragmatiske går til AP og glemmer NATO-debatten. Hvor de mijøvennlige melder overgang til MDG.
    Da vil SV unngå å fortsette å forbli en politisk hybrid av tre deler; men derimot ha en substans som ikke er splittet politisk, ideologisk og dermed kan være enig med seg selv.

    • mercury4096

      MDG innser ikke hvor antikapitalistisk deres økonomiske politikk er. Det eneste de mangler er en fordelingstanke, så hadde de vært et sosialistisk parti.

  • terjekarlsen

    Det er ingen tvil om at MDG, SV og Rødt sloss om de samme stemmene ved årets valg. Rødt kunne ha kommet inn med Moxnes i Oslo om ikke mange stemte taktisk for SV eller vippet over til MDG. MDG luktet på sperrgrensen, men nådde ikke de magiske fire prosent og noe av forklaringen ligger i knivingen med SV.

    Tre partier på venstresida klarte ikke hver for seg å stå i mot den høyrebølgen som preget hele valget. Kan hende ligger svaret i at de manglet en felles kraft og en felles plattform.

    Det er vanskelig å se at Rødt alene vil klare å være mer enn et 2-prosentsparti. Partiet sliter med en historie de ikke klarer å riste av seg. Rødt er bygget på restene av 68er-generasjonen. SV ble bygget under den kalde krigen og er tuftet på kampen mot NATO-medlemsskapet. Verken SV eller Rødt er bygget på tradisjoner tilpasset 2013.

    Miljøbevegelsen, fredsbevegelsen, occupybevegelse, kampen mot imperialisme og markedskreftene, alle disse gode kreftene behøver en felles plattform tilpasset den tida vi lever i. En plattform fri for vekten av 40-50 år gamle tradisjoner.

    Den gangen Rødt ble stiftet var dette ideer som var oppe på bordet men som ikke vant fram, antagelig på grunn av det ikke passet det nye partiet å bryte så totalt med tradisjonen Rødt bsto og står i. Venstresida i SV og SU burde ha blitt invitert den gang.

    For å danne et nytt venstresideparti er det mange som må svelge sin stolthet. Det spørs om det lar seg gjøre allerede før valget i 2015. Men flott Stein, at du våger å ta debatten allerede nå. Bra! Jeg tror mange er villige til å lytte.

    • Despotas

      Jeg skal være ærlig om at jeg alltid har vært negativ til MDG. Det er klart som du sier at MDG utvilsomt har tatt ut noe av (det lille?) potensialet som Rødt hadde, men å se på MDG som et parti som er kritisk til det bestående er feil – til tross for tilsyneledande radikal retorikk.

      For det første: Deres insistering på blokkuavhengighet enten opportunistisk eller kunnskapsløst. Denne blokkuavhengigheten kan nok også anses som et kompromiss for å samle velmenende medlemmer med en mildt sagt svært sprikende bakgrunn. De aller fleste oppegående mennesker er enige i at vi stor ovenfor store miljøproblemer og ka nogså enes om en symptombeskrivelse. Noe ganske annet er å gjøre en dypere analyse av årsakssammenhengende. Og det er noe jeg savner fra MDG. Det holder nemlig ikke bare å si at løsningen på alt er «grønt». Det betyr ingenting.

      For det andre: Selvsagt er det ikke slik at klimaproblemene lar seg løse uten å ta for
      seg de økonomiske motsetningene iboende i kapitalismen. Dette innrømmer
      MDG for så vidt implisitt i deres vekstkritikk men tør ikke å ta de
      fulle konsekvensene av det. Men det er også slik at kapitalisme er et økonomisk system som handler om å underlegge alle sfærer kapitalens akkumulasjon. Kapitalakkumulasjon er rett og slett en motsetning til bærekraft – dette var faktisk noe Karl Marx var svært oppmerksom på, til tross for at det tilsynelatende er etablert en sannhet om at han ikke hadde noen økologisk forståelse (særlig blant MdGere og statsvitere som Bernt Hagtvedt).

      For det tredje: MDG har uttalt flere ganger at de har tyske grønne som et forbilde. Det er ganske nyttig for oss som vil forstå hvordan MDGs politikk vil bli her hjemme og at fattige er de som vil bli ofret på miljøets alter. MDG er jo også svært vage i og EØS-spørsmålet.

      For det fjerde: Jeg slenger ut en brannfakkel. MDG er inni i en tap-tap-situasjon. Jeg hevder kategorisk at kapitalisme er i motsetning til et grønt samfunn og at sosialisme som er kompatibelt. Men i det MDG erkjenner dette forsvinner også deres eksistensberettigelse som nettopp er såkalt blokkuavhengighet. Da kan MDG like så godt bli et hardnakket sosialistisk parti, men da er det plutselig ikke et parti som representerer noe «nytt og spennende parti» lenger, og dette har langt på vei gitt MDG mer troverdighet.

  • Filosofen

    «Det er blitt en kamp for å sikre noe så selvfølgelig som at norsk avtalerett, norske tariffavtaler og norsk arbeidsmiljø skal gjelde for alle som jobber i Norge.»

    Om dette må sikres, er det kanskje ikke så selvfølgelig? En velferdsstat står ikke sterkere enn de som arbeider for å opprettholde, eventuelt demontere den, så slagene om arbeidsmiljø osv. må stadig vinnes, fordi det alltid vil finnes noen som utfordrer dette og ønsker noe annet.

    «Schengen-avtalen er—enten en liker det eller ikke—i sin konsekvens også en avtale om fri flyt av kjeltringstreker.»

    («Em-dash» (dvs. bindetrek på lengde med en «M» lages ved ALT+0151 og uten mellomrom på noen av sidene)

    Korrekt, og noe de som utarbeidet og fremforhandlet avtalen antakelig ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg at skulle skje. Her gjaldt idealismen og hardtarbeidende, ærlige, ranke og samvittighetsfulle borgere, hvor man helt overså at ikke alle er det.

    «Ved kommunevalget i 2015 bør SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt ha felleslister i de fleste norske kommuner.»

    Absolutt en interessant tanke. «Rødgrønt Venstre», klinger godt og gir flotte assosiasjoner.

  • Magnus Edgren

    Når det gjelder Rødt: Med Moxnes ga partiet et uklart inntrykk. Det ble for mykt osv.

    At MDG stormet frem steder i Oslo hvor Rødt har gjort det godt mens Rødt gikk tilbake, tyder på at Rødt ikke lyktes med å klargjøre forskjellene mellom partiene og lot MDGs løgner feste seg.

    Med andre ord: Det ble aldri tydelig hva forskjellen mellom Rødt, MDG og SV var. Rødt ble nok sett i stor grad som bare enda et SV, mens MDG ble trodd da partiet løy ved å si at det hadde samme mål, men andre metoder.

    Ørnhøi er naiv i forhold til MDG. MDG vil naturligvis avslå dette, Rasmus Hansson er en høyremann. Og vi ser hvordan franske, svenske og tyske MDG oppfører seg…

    Rødt er nok derimot villig til å utfordre Ap – men SV derimot (som allerede nå snakker om å komme inn i regjeringskontorene sammen med Ap igjen)…

  • Hanssen Tore

    Er det noen som har undersøkt om den politikken SV, Rødt og MDG driver med hører hjemme på venstresida? Disse politiske partiene snakker mye om miljø, forteller om forskere som sier ditt og datt om miljø. De administrerer arbeiderklassen for eierskapet, og nøytraliserer den stadig økende fattigdomsproblemet i Norge.

    Som velger blir jeg mer og mer redd disse partiene, og når Stein Ørnhøi snakker om å slå sammen disse partiene som om det er en formalitet, blir jeg livredd. Vi skal huske at det SV som en gang virket fredelig har styrt Norge i krig. De har vert med på planen til sionisten og USA. Der er vi fortsatt.

    Disse politiske partiene henvender seg ikke til oss som mennesker, men er flinke til å presentere forskningsresultater, og slik jeg forstår mener de at dette er bedre en vår subjektiv tanker.

    Selvfølgelig er det lenge siden at soldatene gikk i krig for vakre Anna og fedrelandet. I dag handler det meste om å VILLE og MÅ. Ikke forstå… Hva er da vitsen med å stemme?