Hva må gjøres?

SV tapte oppslutning etter regjeringsdeltakelse, hva må venstresida gjøre nå?Foto: Arbeiderpartiet/Flickr SV tapte oppslutning etter regjeringsdeltakelse, hva må venstresida gjøre nå?Foto: Arbeiderpartiet/Flickr

Naturligvis har SV oppnådd mye ved å sitte i regjering. Svært mye. Sammenlikner en Stoltenberg I med Stoltenberg II så ser en straks hva vi snakker om. Men det er likevel ingen grunn til å fortsette å minne om SVs seire i regjering. Valgresultatet foreligger. Takknemlighet for innsatsen i regjering ga relativt få mandater. Derfor må en slutte å snakke om velgernes utakknemlighet eller deres manglende forståelse av hva Erna og Siv vil stelle i stand. Sannheten er at åtte år med SV i regjering har gjort Bård Hoksrud til regjeringstalsmann, Siv Jensen til statsråd og Erna til statsminister. Derfor er det to viktige spørsmål som på ærlig vis må besvares. For det første; hva ble omkostningene ved å sitte i regjering sammenhengende i åtte år? For det andre; hvem og hva slags venstre er det som skal utfordre NHO, Børsen, Statoil, Høyre og Fremskrittspartiet i dagens Norge.

Et ideologisk høyrehegemoni
Omkostningene med å sitte i regjering har altså vært store. Da den reelle beslutningen om å gå inn i regjering ble tatt, hadde SV en tilslutning på mellom 12 og 15 prosent. SV og Senterpartiet var til og med en periode større enn Arbeiderpartiet. Da valgresultatet forelå i 2005 var nedturen allerede begynt. Og den fortsatte i åtte år. At SV ble mindre, er kjedelig nok, men det store alvoret er knyttet til at i disse åtte årene har det politiske høyre bygd opp et ideologisk hegemoni. Det offentlige ordskiftet er blitt ideologisk og prinsipielt utydelig fordi store deler av Arbeiderpartiet har akseptert EØS-avtalen og Schengen-avtalen som ramme. En utfordrer ikke sin regjeringspartner på ideologiske spørsmål. I den offentlige samtalen har SV vært nødt til å spille med sordin med svakere politisk engasjement som konsekvens. Og apati og interesseløshet har alltid vært et vann høyresida svømmer godt i.

Den politiske debatten gjennom åtte år blitt preget av detaljer og småting.

Den politiske debatten har altfor ofte handlet om småting; om hull i asfalten og ventelister for lyskebrokk. Folk som Bård Hoksrud har fått lov til å forvalte den politiske sannhet. Politikk er blitt et spørsmål om å løse hverdagsproblemer innenfor en gitt ramme. Og rammen er altså EØS-avtalen; det frie marked og den frie bevegelse av kapital og arbeidskraft er gitt som forutsetning når en diskuterer sosial dumping og sikring av strategisk industri. Det er blitt en kamp for å sikre noe så selvfølgelig som at norsk avtalerett, norske tariffavtaler og norsk arbeidsmiljø skal gjelde for alle som jobber i Norge. Og når en strategisk bedrift som Tofte er truet, er det ikke regjeringens og LOs vilje som gjelder, men EØS-avtalens bestemmelser om fri og ukontrollert kapitalbevegelse og etableringsrett.

To tradisjoner
I SV har det alltid vært to tradisjoner som har stått mot hverandre. Begge liberale og humanistiske, men den ene ideelt rettferdighetssøkende, den andre marxistisk, sosialistisk eller sosialdemokratisk og orientert mot fagbevegelsen. Arbeiderpartiet – den førende og «moderne» del av Arbeiderpartiet – har for lengst gitt opp å styre økonomien. Økonomisk politikk er bare statsbudsjett for denne delen av Arbeiderpartiet. Problemet for SV og venstresida er altså at vi har vært stengt inne i det strategiske valg som EØS-avtalen representerer. Noen av oss har sett og følt at det var slik. Andre har ikke følt at det var noe stort problem. En fikk jo likevel gjort så mye bra mens et jobbet og sleit i regjeringskontorene.

Problemene er for store og truslene for alvorlige til at vi som hører til til venstre for det veletablerte Arbeiderpartiet, skal fortsette å slåss hver for oss.

Når det gjelder innvandringspolitikk og kriminalpolitikk, er naturligvis Schengen-avtalen helt avgjørende. SV var mot denne avtalen. Det var ingen av de borgerlige – enten de var småborgerlige, storborgerlige, grønne, gule eller blå. Og slett ikke Arbeiderpartiet. Men alt som preger debatten om asyl og kriminalitet, har forpliktelsene i Schengen-avtalen som årsak og forutsetning. Schengen-avtalen er – enten en liker det eller ikke – i sin konsekvens også en avtale om fri flyt av kjeltringstreker. Mens altså EØS-avtalen gir fri flyt av kapital og arbeidskraft.

I denne situasjonen har Norge seget til høyre. Ikke fordi vi har villet det, men blant annet fordi SV ikke har kunnet utfordre på de store og viktige spørsmålene som alle var gjemt i EØS-avtalen og i Schengen-avtalen. For en kan ikke slåss mot sin egen regjeringspartner og en kan ikke bare sitte litt i regjering. Og derfor har den politiske debatten gjennom åtte år blitt preget av detaljer og småting.

Hva må gjøres?
Men hva må gjøres? Sutring over politisk utakknemlighet må vi i alle fall ikke drive med. Heller ikke skal vi gjenta den evige påstand om at alt var bedre før. Nå tar vi utgangspunkt i valgresultatet, og at norsk opinion er demobilisert. Vi har ingen etablert høyreideologi i det norske samfunnet. Men vi har en betydelig grad av apati og interesseløshet. Jeg har levd lenger enn de fleste. Men jeg har aldri sett verden forandre seg med slik fart som nå. USA som supermakt forvitrer. Kina stiger fram og vil i løpet av et par stortingsperioder ha gått forbi USA som økonomisk stormakt. Latin-Amerika er ikke lenger USAs bakgård Verdenskartet forandres fordi isen rundt Nordpolen smelter. Nordøstpassasjen er isfri deler av året. Og store deler av den fattige verden er på vandring. Mens SV har sittet stengt inne i en regjering med et Arbeiderparti som aktivt tilpasser seg verden av i går.

Ved kommunevalget i 2015 bør SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt ha felleslister i de fleste norske kommuner.

Den offentlige debatten må gjenreises. Også Arbeiderpartiet må utfordres. Politikkens egentlige mening er ikke å komme i regjering. Politikk er viktigere enn posisjoner. Heldigvis har SV en ung og udogmatisk ledelse. Og ved et mirakel – miraklet var ikke minst gamlinger som meg – så sleit SV seg over sperregrensa og fikk fotfeste på Stortinget også i neste periode.

Et rødgrønt venstre
Problemene er for store og truslene for alvorlige til at vi som hører til til venstre for det veletablerte Arbeiderpartiet skal fortsette å slåss hver for oss. Jeg har sterke personlige følelser knyttet til SV som parti. Men jeg ser at partiet ikke er politikkens egentlige mening. Svaret på hva som må gjøres, gjør jeg likevel veldig kort: Ved kommunevalget i 2015 bør SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt ha felleslister i de fleste norske kommuner. Ved stortingsvalget i 2017 bør det være bare ett parti til venstre for DNA, nemlig RGV – Rødgrønt Venstre. Jeg tror at det store flertall av Rødts medlemmer forstår nødvendigheten av en slik samlingsprosess. Men det blir verre for MDG. De har mange borgerlige elementer i sine rekker som tror at Marx var en epidemisk sykdom og at sosialisme betyr kontinuerlig drap på uskyldige barn. Men noen, kanskje de fleste, bærer ikke på slike borgerlige fordommer. De bør inviteres inn i det nye fellesskapet. De trengs når det nye skal skapes. Denne ideen må først SVs ledelse smake på. Og så bør de oppfordre alle lokallag til å ta initiativ til felles lokallagsmøter. Så bør ledelsene i SV, Rødt og MDG snakke sammen. Kanskje skal de sette ned et felles utvalg. Og kanskje skal Manifest og Res Publica bidra. Og kanskje skal vi få laget utkast til en felles politisk plattform som så sendes ut til diskusjon i lokale fellesmøter av SV, Rødt, MDG og kanskje også til sosialdemokrater(AUF) og noen senterpartister som ser at verden og Norge trenger nye svar. I 1975 skapte vi SV. Hvem skaper RGV 40 år etterpå?