En bredere venstreside

Tjener venstresida på å samle seg i et parti eller være mange? Her er representanter for Rødt, SV og Ap samlet på en scene under festivalen Popvenstre som ble arrangert av Rødt i 2016. Foto: Rødt Tjener venstresida på å samle seg i et parti eller være mange? Her er representanter for Rødt, SV og Ap samlet på en scene under festivalen Popvenstre som ble arrangert av Rødt i 2016. Foto: Rødt

I en artikkel på Manifest Tidsskrift tidligere denne uken foreslo tidligere SF-leder Stein Ørnhøi å slå sammen Rødt, SV og Miljøpartiet De Grønne til ett parti. Flere har vært inne på den samme eller liknende ideer.

Slike diskusjoner kan sikkert ha noe for seg – selv om det er lite realistisk med en sammenslåing. Det er sunt å vurdere hvorvidt man har de riktige redskapene for å nå de målene man setter seg. Det finnes miljøer både i Rødt, i alle de rødgrønne partiene og sikkert også hos De grønne som trolig burde vært i det samme partiet. Men: Det er ikke gitt at sammenslåinger vil gi venstresida en nødvendig vekst.

Er det ikke like naturlig å etterlyse en mer mangfoldig og mer differensiert partiflora?

For spørsmålet er om norsk venstreside egentlig trenger færre alternativer å velge mellom. Er det ikke like naturlig å etterlyse en mer mangfoldig og mer differensiert partiflora?

Borgerlig suksessoppskrift?
Se til de borgerlige: Nesten uansett hva velgerne var misfornøyd med hos noen av de borgerlige partiene før valget fantes det et parti på samme side med motsatt mening. Det samme gjaldt for kulturell tilhørighet og identitet.

I den avsluttende partilederdebatten på NRK i valgkampen holdt Venstres Trine Skei Grande en avslutningsappell som ga inntrykk av at du kunne stemme for regjeringsskifte, og samtidig for en radikal politikk på områder som asyl og miljø. Frps Siv Jensen har vært minst like tydelig når hun har sagt at de er alternativet for de som både ville ha ny regjering, og helt ny politikk. I tillegg kunne velgerne stemme på et parti som brukte valgkampen på å snakke om hvor fantastisk det trygge, sosialdemokratiske Norge er, at det bare trengs litt nye ideer og bedre løsninger. Og det fantes et parti for velgere som er mest opptatt av kristne verdier.

På borgerlig side finnes det et parti for dem i taxfree-en og et parti for dem på bedehuset.

På borgerlig side finnes det et parti for dem i taxfree-en og et parti for dem på bedehuset. Et parti for urbane velgere i byene og et bunads-Høyre for distriktene.  Samtidig er de enige om noe. Stemmen kan altså gå i samme retning – til tross for, eller på grunn av, politiske og kulturelle forskjeller.

På venstresida har man snakket om «borgerlig kaos». Men kanskje de borgerlige partienes ulikheter og derfor skjøre samarbeid også er en del av suksessoppskriften?

Venstresidas akilleshæl
I årets valg fikk den borgerlige alliansen litt over 1,5 millioner stemmer, med rundt 16.000 stemmer bak hvert mandat. Partiene som gikk til valg på fortsatt rødgrønn regjering lå over 350.000 stemmer bak. Av disse fikk Rødt og SV rundt 147.000 stemmer, altså under en tiendedel av de borgerlige. Legger man til MDG blir tallene ca. 226.000 og 28.500 stemmer bak hvert mandat. Reint matematisk vil en formel hvor disse tre partiene slo seg sammen tilsi mye større uttelling mandatmessig. Sammenlagt ville disse tre partiene vært Norges fjerde største. Men det er langt i fra gitt at stemmetallet ville blitt det samme.

Kanskje var det nettopp dette som ble de rødgrønne og venstresidas akilleshæl – partiene ble rett og slett for like.

Et parti på borgerlig side ville umulig fått 1,5 millioner stemmer i årets valg. Det er en viss vekslende velgerovergang mellom de borgerlige partiene, men i hovedsak kunne nok aldri velgerne til Venstre eller KrF stemt på Frp, og vice versa.

På samme måte: Da Venstre havnet under sperregrensa sist, eller når pilene har pekt nedover for KrF, har aldri dette utløst forslag om å slå sammen sentrum/høyre-partiene. Kanskje ikke så rart, når høyresidens partiflora er såpass sprikende som den er. Men kanskje var det også nettopp dette som ble de rødgrønne og venstresidas akilleshæl – partiene ble rett og slett for like.

Snilt Venstreparti og Røft
I dag løper partiene på venstresida etter de samme velgerne og eierskap til de samme sakene. Særlig gjelder det de tre partiene flere nå vil slå sammen. Rødt, SV og til en viss grad Miljøpartiet De Grønne. Ikke før har Rødt laget faglig opprop før SV følger etter. Når MDG slår gjennom, er Rødt og SVs strategi å utmiljøe dem, ikke å skille seg fra dem. Samtlige tre partier skal være best på alt i sine egne øyne.

Sannsynligvis ville en arbeidsdeling gjort mer for å lokke nye velgere til venstresida, og ført til mindre «kannibalisering».

Sannsynligvis ville en arbeidsdeling gjort mer for å lokke nye velgere til venstresida, og ført til mindre «kannibalisering». Et tegn på det er Sps valgresultat: Selv om Sandra Borch nå trekker seg fra Senterpartiet i skuffelse over valgresultatet, har Sp etter forholdene gjort det godt, og holdt seg bedre gjennom det rødgrønne prosjektet enn noen andre. Når de kun mister et mandat i årets valg sammenlignet med de to siste kan det kanskje være litt å lære fra et prosjekt som skiller seg tydeligere ut og snakker med egne deler av befolkninga?

En kunne for eksempel sett for seg partiet «Snilt Venstreparti» som tok verdikampen på vegne av venstresida og prioriterte å stå opp for asylbarna og miljøet av hensyn til framtidige generasjoner. Videre kunne vi hatt partiet «Røft» som stilte seg konsekvent på arbeiderklassens side i spørsmål som fordeling, arbeidsliv og bolig. Det første kunne vært et parti for solidariske, utdannede velgere i byene, det andre for de mange som blir tapere når globaliseringen og utdanningsrevolusjonen gjør håndsarbeid mindre attraktivt enn åndsarbeid.

Større takhøyde
En tydeligere prioritering og kortere smørbrødliste kunne gitt viktige saksområder mer tyngde og dermed løftet dem enda høyere opp på dagsorden. Mindre altoppslukende pakker kunne også ført til økt tilslutning fra nye velgere som venstresida ikke når i dag. Som en bonus ville det kanskje til og med vært lettere for velgerne som allerede tilhører venstresida å manøvrere internt.

Hva skal det være mulig å mene uten å diskvalifisere til en plass på venstresida?

Det handler også om takhøyde. Hva skal det være mulig å mene uten å diskvalifisere til en plass på venstresida? Her er det flere diskusjoner som kan tas: Bør det være mulig å stemme på venstresida, og heller ville utrydde (forby) tigging enn å forby snus og røyking på videregående skole? Bør det være mulig å stemme på venstresida og være for en alkoholpolitikk som setter kvalitet framfor kvantitet, og derfor strammer inn skjenketidene, men åpner for sterkøl i butikk? Bør det være mulig å stemme på venstresida og ville redde nedleggingstrua industri minst like mye som man vil verne sårbar natur?

Så kan en selvsagt innvende at en slik utvikling ville være å gå på akkord med noen solide venstresideverdier og at SF i Danmark, som på andre områder har gjort nettopp det, nå har lavere oppslutning enn på lenge og har opplevd stor overgang til Socialdemokratene. Men allikevel: Må venstresida ha fastlåste fasitsvar på så mange spørsmål? Første skritt trenger ikke å være en kontrær venstreside, men en aktiv debatt og mer ulik tenkning. For vil vi egentlig at de som er for en demokratisk kontroll over økonomien, men er uenig med dagens venstreside om andre ting, like gjerne skal stemme på høyresida? Hvis svaret er nei må man heie fram en mer differensiert partiflora til venstre.

Det kan ikke bli slik at alle venstrepartiene skal løpe etter de samme velgerne.

1+1 blir ikke nødvendigvis 2
En annen innvending er at politikkutvikling ikke er eller bør være en taktisk øvelse. Det er medlemmene og landsmøtene i partiene som lager programmer basert på sine standpunkt. Men organisatorisk svake venstrepartier er helt avhengige av å åpne opp partiene og senke terskelen for å påvirke programmene, før man skal være så skråsikre på den faktiske demokratiske forankringen. Slik sikrer man også nødvendig fornyelse og partier i takt med samfunnsutviklingen.

Det kan ikke bli slik at alle venstrepartiene skal løpe etter de samme velgerne, uansett hvor få de er. Det er heller aldri noen automatikk i det politiske landskapet om at 1+1 blir 2 eller mer. Like gjerne som å tenke sammenslåing bør vi tenke på om venstresida kan bli mer mangfoldig, mer differensiert, og om det kan gi et sterkere resultat. Og den debatten krever også felles arenaer, slik at vi kan se på om partiene i større grad kan spille hverandre gode, dyrke hverandres styrker. Kan vi få til det?

  • Jo

    Hva skal Rødt være, hva skal SV være? Fredrik foreslår en klarere arbeidsdeling på venstresia. Tenker at Rødt kan være det klare antikapitalistiske partiet for de som ikke tror på kapitalismen og som konfronterer makta. SV kan være Snilt Velferdsparti, dvs AP + 30%, mer velferd.

  • Birger Rieb

    Det viktigste er å ha en klar agenda og målsettinger som er et sosialsitisk parti verdi. Rødt skal ikke distansere seg fra kommunismen, vi har for mange antikommunister fra før av. Dernest skal en ha brede dører og høye tak som tillater et samarbeidet med krefter utenfor partiet om felles målsettinger. I stedet for avgrensing skal en ha en klar inkluderingslinje. Deretter skal alle partier snakke for seg selv. En skal ikke snakke for andre partier. Samarbeidet kan ikke bli suksess om en dyrker andre partiers styrke på dem sine vegne.

  • http://www.skogholt.org Pål Julius Skogholt

    Det er jo ein grunn til at det finst mange såpemerker i butikken. Dei apellerer til forskjellige segment, men trur du måtte ha ei sentral markedsavdeling for åalle parti for å få til ei likeins segmentering mellom partia. Det trur eg lite på

  • Forsete

    Noko med det dummaste ein kan gjere no, dersom ein ynskjer større oppslutnad for partia til venstre for AP, er å starte interne prosessar kring spørsmål om ideologisk plattform, samanslåing eller ikkje, «studie» av høgresidas suksessfaktor og anna vas. Vil ein ha folks tillit og oppslutnad må ein komme seg ut og snakke med folk, ta kvardagsproblem på alvor og lytte til kva menneska rundt omkring er opptekne av.

    Det er eit irriterande historisk faktum at venstreradikale menneske synes det er langt meir gjevande å «duellere» verbalt og sekterisk internt, for den «rette tenking», framfor å komme seg ut or det sekteriske bakrommet og ut til folk. Ein haustar ikkje folks tillit ved å arrangere hundrevis med internseminar mellom valperiodane for så å komme bleike ut frå bakromma nokre veker før kvart val.