Det faller SV-politikerne Tora Aasland og Eirik Faret Sakariassen tungt for brystet at jeg i Klassekampen 19. juli oppfordrer ungdom som ikke er sikre på hvorfor de har søkt høyere utdanning om å tenke seg om en gang til.
Tidligere innlegg i debatten:
Mímir Kristjánssons innlegg: «Det er ingen skam å snu».
Svar til Kristjánsson fra SVerne Tora Aasland og Eirik Faret Sakariassen: «Kunnskap trumfer alt».
La meg innledningsvis presisere noe som synes å bli vanskeligere å forstå i takt med antall studiepoeng leseren har innabords: Jeg er ikke imot høyere utdanning. Jeg mener ganske enkelt at høyere utdanning ikke er den eneste veien til lykke, og at de som føler seg presset til å begynne på universitet og høyskoler like gjerne kan søke seg til fagbrev eller skaffe seg verdifull erfaring i arbeidslivet.
Dette kan synes som flisespikkeri, men målet for samfunnet er det gode liv for flest mulig.
Så til det vi faktisk er uenige om: Aasland og Sakariassen skriver at «det å gå på skole har vært og er målet». Jeg er uenig. Dette kan synes som flisespikkeri, men målet for samfunnet er det gode liv for flest mulig. Skole er et viktig verktøy for å realisere dette målet, men for mange kan det ganske enkelt bli for mye skole. Da kan en meningsfull jobb, med gode lønns- og arbeidsvilkår, være riktig medisin, ikke flere år i utdanningssystemet. Mange, men ikke alle, utdanninger er også yrkesrettede. Målet med disse utdanningene er ikke selve skolegangen, men arbeidslivet som følger etter. Men i det store bildet er selvfølgelig også arbeidslivet bare et middel for at flest mulig folk skal få et best mulig liv. Jeg terper på dette fordi det i enkelte partier på venstresida synes som om skole i seg selv er blitt målet på et godt samfunn. Det gir et svært snevert syn på menneskelig lykke.
Må rette opp ubalansen
Jeg tror Aasland og Sakariassen på at de vil det beste også for de praktiske utdanningene. Dessverre tror jeg de er for naive. For dem finnes det ingen motsetning mellom å styrke de teoretiske utdanningene og de praktiske utdanningene samtidig. I dag ser vi at mange yrkesfaglige og praktiske utdanninger har lav status. Gjennom hele skoleløpet nedprioriteres praktiske ferdigheter (SV skal ha ros for å ha gjort mye riktig på dette området, men mye gjenstår). Stadig flere søker seg til universitetet, og færre tar yrkesfaglige utdanninger, der frafallet også er høyt.
Mitt ærende er ganske enkelt å rette opp i den ubalansen som nå finnes, der praktisk arbeid og utdanning er nedprioritert over hele linja.
Dersom dette bildet skal endres vil det gå på bekostning av oss som først og fremst er flinke i teoretiske fag. Vi vil få dårligere karakterer og relativt sett lavere status. Kjøpekraften vår vil gå ned når vi må betale mer i skatt for å gi hjelpepleiere anstendig lønn, og når vi må begynne å betale anstendige penger for håndverkstjenester. Universitetene vil gå glipp av kloke hoder og varme hender som i stedet velger å jobbe eller å ta praktiske utdanninger. Dette er en interessekamp som vi hele tida må balansere i vårt samfunn. Mitt ærende er ganske enkelt å rette opp i den ubalansen som nå finnes, der praktisk arbeid og utdanning er nedprioritert over hele linja.
Det er ikke mangel på fagre ord fra politikere om å løfte statusen til yrkesfag og praktiske utdanninger. Men ingenting skjer så lenge man ikke er villig til å ta grep som monner. Det håper jeg også SV vil være med på framover.