Kalde fakta og varme hjerter

Flere deltar i arbeidslivet i Norge enn i andre land. Norge er blant de landene i verden med færrest unge som står utenfor arbeidsliv, utdanning eller opplæring. Forskning viser at de gode velferdsordningene våre fører til at flere deltar i arbeidslivet. Andelen uføre i befolkningen har gått ned de siste årene, mens andelen unge uføre har økt noe. Det skyldes først og fremst en økning i alvorlige psykiske diagnoser, som schizofreni, paranoia og dype utviklingsforstyrrelser.

Hvorfor hører vi så lite om dette i dagens debatt om velferdsordningene våre?

Flere jobber i Norge enn i andre land
Kravene som stilles til arbeidstakere i dag, er høye. Mediene har i det siste satt søkelys på at en del unge har vanskeligheter med å få lærlingeplass og jobb. Både det offentlige og næringslivet har et ansvar når det gjelder å skaffe lærlingeplasser, og å gi unge som sliter, muligheter til å delta i arbeidslivet. Heldigvis har vi også gode velferdsordninger som fanger opp de som av ulike grunner ikke kan jobbe.

Vi må passe oss for at debatten om utfordringene i Nav-systemet blir et påskudd.

Det finnes svakheter i Nav-systemet slik det fungerer i dag, og dette har myndighetene ansvar for å rydde opp i. Men vi må passe oss for at debatten om disse utfordringene blir et påskudd for å svekke dagens velferdsordninger. Alt for ofte preges denne debatten av overdrivelser og skremmebilder som ikke har rot i virkeligheten. Enkeltfortellinger om folk som utnytter systemet, brukes som argument for å fjerne sikkerhetsnettet for oss alle, et sikkerhetsnett som sikrer verdigheten og livsgrunnlaget til dem som er syke og arbeidsløse. I en debatt som handler om hvordan vi skal sikre verdigheten til de svakeste i samfunnet vårt, er vi nødt til å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Ut fra bildet som skapes av medier og politikere, kan man ofte få inntrykk av at en svært stor andel av den norske befolkningen mottar velferdsytelser i stedet for å jobbe. Dette stemmer ikke. Sammenliknet med andre land har Norge en svært høy sysselsettingsgrad. Det betyr at en stor del av befolkningen er i arbeid.

Figur1

Figur 1: Utvikling i andel sysselsatte, sammenliknet med snittet av EU-landene. Kilde: Eurostat.

Få unge «utenfor» i Norge 
Andelen arbeidsløse i Norge er svært lav, sammenliknet med andre land i OECD:

Figur2

Figur 2: Arbeidsløshet i OECD-landene i 2012, i prosent. Kilde: OECD, Shortterm Labour Market Statistics/regjeringen.no

Andelen ungdom i alderen 15-24 år utenfor arbeid, utdanning og opplæring i Norge er også lav sammenliknet med andre europeiske land:

Figur3

Figur 3: Unge 15-24 år utenfor opplæring og arbeid (NEET-rate, Not in Employment, Education or Training) i Europa 2012. Kilde: Eurostat.

Det er altså flere som jobber i Norge enn i de fleste andre land, og dette gjelder også de unge. Sammenliknet med andre land har også flere av dem som er arbeidsløse, syke eller uføre, rett til offentlige ytelser. Det sikrer at vi slipper å bli fattige dersom vi plutselig står uten jobb eller blir syke.

Frafall i VGS betyr ikke rett på uførepensjon
Det er en myte at gode velferdsordninger fører til at flere trekker seg bort fra arbeidslivet. Tvert imot viser forskning at en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og gode velferdsordninger gir vanskeligstilte grupper ressurser til å klare seg selv, få kontroll over livet sitt og greie å delta i arbeidslivet.

Mange av dem som ikke fullfører utdanningen i løpet av de fem første årene, gjør det senere.

Den siste tiden har mye oppmerksomhet blitt rettet mot frafallet i videregående skole. Ofte framstilles det som at de som ikke fullfører videregående skole, går rett ut i uførepensjon. NRK skriver for eksempel: «Langt fra alle fullfører videregående skole. Istedenfor havner mange i Nav-systemet. Det blir nemlig stadig flere unge uføre i verdens rikeste land.»

Frafallet er spesielt høyt i yrkesfaglig utdanning. De fleste framstillingene av frafallet i videregående skole tar utgangspunkt i andelen som har fullført i løpet av fem år. Men 53 prosent av dem som gjennomførte yrkesutdanning på videregående nivå i 2007-2008, var 24 år eller eldre. Det er derfor grunn til å tro at mange  av dem som ikke fullfører utdanningen i løpet av de fem første årene, gjør det senere.

Andelen uføre har gått ned
Årsakene til at mange ikke fullfører yrkesfag i løpet av de første fem årene, kan være mange. Kanskje får de barn, kanskje får de ikke lærlingeplass, kanskje begynner de å jobbe uten å fullføre fagbrevet. Noen mottar nok ytelser fra Nav i en periode.  Men svært få blir mottakere av uførepensjon.

Samlet sett har andelen uføre gått ned i løpet av 2000-tallet:

Figur4

Figur 4: Personer (18-67 år) med uførepensjon pr. 30.06.2004 – 30.06.2013. Antall kvinner og menn som andel av befolkningen. Kilde: Navs statistikk over utvikling i uførepensjon pr. 30. juni 2013.

Andelen unge uføre har økt
Samlet sett utgjør unge en svært liten andel av de uføre:

Figur5

Figur 5: Andel mottakere av uførepensjon i befolkningen, etter alder (18-67 år). Pr. 30.06.2013. Prosent. Kilde: 

Andelen unge uføre har likevel økt noe de siste ti årene, men det er vanskelig å si at det har skjedd en stor økning. Andelen 18- og 19-åringer med uførepensjon har økt fra 0,6 prosent i 2004 til 0,8 prosent i 2013. I gruppen 20-24 år har andelen uføre økt fra 0,9 til 1,2 prosent i samme tidsperiode. I gruppen 25-29 år er andelen på 1,6 prosent uendret fra 2004.

Uførepensjonister er syke
Uførepensjon er ikke noe man velger. I dag stilles svært strenge krav til å få innvilget uførepensjon, og de som får det, har helsemessig gode grunner til det.

I 2011 var 59 prosent av uføre mellom 18 og 29 år uføre på grunn av psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. 14 prosent var uføre som følge av medfødte misdannelser og kromosomavvik. 12 prosent av de uføre hadde sykdommer i nervesystemet. De resterende 15 prosent var uføre på grunn av andre helseforhold.

Alt for ofte preges debatten av misvisende enkelthistorier.

Økningen i andelen unge uføre de siste tjue årene har først og fremst skjedd i uføreytelser på grunn av psykiske sykdommer. Blant de psykiske sykdommene er det alvorlige diagnoser som schizofreni, paranoia og dype utviklingsforstyrrelser som har økt mest. Det finnes lite empirisk forskning på årsaken til denne økningen. Ifølge forskerne Berg og Thorbjørnsrud kan økningen skyldes at flere psykisk syke får en diagnose nå enn tidligere, og at de får den på et tidligere tidspunkt. Dersom dette stemmer, er ikke økningen i unge uføre nødvendigvis et negativt trekk. For unge med alvorlige psykiske lidelser kan en stabil inntekt, som det uførepensjonen er, virke positivt inn på muligheten til å bli bedre, og kanskje på sikt delta i arbeidslivet på en eller annen måte. Mange behandlere er opptatt av at det å ha en usikker inntekt, som sosialhjelp, kan ha negative konsekvenser for sykdomsforløpet til pasientene.

Forskerne tror strukturendringer i arbeidslivet og endringer i innholdet i mange jobber også kan være en medvirkende årsak til at andelen unge uføre har økt noe. Arbeidslivet stiller i dag mye større krav til kommunikativ kompetanse og relasjonelle og sosiale ferdigheter enn for 20 år siden. Dette er kompetansekrav som kan være problematiske for mennesker med alvorlige psykiske lidelser og atferds- og personlighetsforstyrrelser (se Berg og Thorbjørnsrud). Dette kan tyde på at oppmerksomheten i debatten også må rettes mot arbeidslivet, som skyver folk ut, framfor å gjenta mantraet om at «folk ikke gidder å jobbe».

Kreftsyk – men må jobbe
Det er viktig å gjøre noe for dem som blir stående utenfor på grunn av manglende lærlingeplasser, eller fordi arbeidslivet stiller høye krav. Men alt for ofte preges debatten av misvisende enkelthistorier, som brukes som argumenter for å forverre hverdagen til unge som virkelig sliter med alvorlig sykdom. Vi må ikke bruke dem som utnytter systemet, som et påskudd for å fjerne livsgrunnlaget til dem som virkelig trenger hjelp fra velferdsstaten. Det er mye som kan forbedres i dagens system. Men vi må ikke svekke det som gjør velferdsstaten vår til en av verdens beste: sikkerhetsnettet som er der for å gi oss et verdig liv dersom vi skulle bli syke eller miste jobben.

I realiteten betyr frasen «det skal lønne seg å jobbe» at det skal straffe seg å være syk.

Dagbladet-journalisten John Rasmussen fortalte nylig om sin opplevelse av møtet med Nav-systemet, som kreftsyk. Han ble bedt om å møte opp personlig på Nav-kontoret, på tross av at saksbehandlerne visste at han hadde et sterkt svekket immunforsvar på grunn av kreftbehandlingen. «Litt egeninnsats må man forvente», var begrunnelsen han fikk. Høyre og Frps insistering på aktivitetsplikt for sosiale ytelser, kan resultere i et system som går enda lengre i denne retningen.

Skal det straffe seg å være syk? 
Utallige historier fra Nav-systemet tyder på at de ansatte ikke har nok tid eller ressurser til å behandle alle sakene godt nok, og på kort nok tid. Det vil ikke bli noe bedre av Høyres forslag om at ingen skal kunne sykmeldes i mer enn seks måneder av fastlegen sin. Dette vil for eksempel gjelde mennesker med alvorlig kreftsykdom.  I praksis vil det bety en mer tidkrevende prosess for Nav.

Høyre skriver i sitt program at de vil «gå gjennom dagens skatte- og velferdsordninger for å sikre at de oppmuntrer til aktivitet og arbeid – det må lønne seg å jobbe». Her er det viktig å være på vakt. Det lønner seg å jobbe i dag. I realiteten betyr denne frasen, slik den brukes i debatten i dag, at det skal straffe seg å være syk. Er det i den retningen vi vil at samfunnet vårt skal gå?

Les også: Skal det straffe seg å være syk?