Sykepleierforbundet har gjentatte ganger slått fast at hver tredje helg i turnus er nok. De siste månedene har dette synet blitt møtt av Spekter-direktør Anne-Kari Bratten som antyder at sykepleierne velger kafé og treningssenter i stedet for å gjøre den jobben de burde gjort. LO-leder Gerd Kristiansen har bedt helseansatte komme seg på jobb og ikke gjemme seg bak morsrollen. Og helseminister Jonas Gahr Støre har uttrykt en forventning om mer fleksibilitet blant sykehusansatte. Få snakker om hvordan et liv som turnusarbeider påvirker livet for øvrig.

Mer likestilte
I arbeidet med min masteroppgave dybdeintervjuet jeg kvinnelige sykepleiere i turnus om deres hverdags- og familieliv. Det er liten tvil om at kvinnenes arbeidstid, med vakter til alle døgnets tider, betyr mye for familielivet og hvordan hverdagen organiseres i familiene. Kvinnene jeg intervjuet forteller om utfordringer med å finne en balanse mellom jobb og familieliv – kanskje større enn for mange av dem som jobber «normale» arbeidsdager.

Mødrene i turnus forteller at de er helt avhengige av at far i huset har en jobb som er fleksibel.

Mødrene i turnus forteller at de er helt avhengige av at far i huset har en jobb som er så fleksibel at familielogistikken går opp. Turnus og småbarn kan nær sagt bare kombineres med en partner som har stor frihet i sin arbeidstid. Slik blir også mennene mer sentrale i familielivet enn de kanskje ellers ville vært. Når far er mer alene med ungene, får han mer ansvar og mer kompetanse på det å drifte en familie.

På den ene siden mener kvinnene at de rett og slett er mer likestilte enn par der begge har «normale» arbeidsdager. På den andre siden virker det som om turnusarbeidet forsterker et kvinnelig helhetsansvar. Han tar ansvar for de omsorgsoppgavene som gjentar seg og som er nødvendige i et barns liv (matlaging, bleieskift, legging osv.). Hun tar seg av de samme rutineoppgavene som ham samtidig som hun tar ansvar for den langsiktige planleggingen og overblikket i familien. Det er hun som minner mannen på at han må koke kakao når det er turdag i barnehagen, passer på at blyantene er spissa i pennalet og som sørger for å gå gjennom klærne til ungene med jevne mellomrom slik at mannen ikke skal kle på barna for små klær.

Dårlig samvittighet av å trene
Det at kvinnene tar ansvar for å tenke frem i tid kommer sterkest til uttrykk når de snakker om hva de bruker fridagene sine på. Disse dagene ses på som en mulighet til både å innhente husarbeid og å ligge i forkant, og forsyner således familien med en støtpute som demper turnusbelastningen og behovet for et bakkemannskap.

Typisk for mange av mødrene i turnus er at de kjenner på sin egen dårlige samvittighet.

Kvinnene forteller videre at de får dårlig samvittighet om de skulle finne på å trene eller gå på kafé med venninner en fridag. Spekter-direktør Anne-Kari Brattens uttalelser om at sykepleiere prioriterer kafébesøk og trening finner altså ingen gjenklang i hverdagsberetningene til kvinnene jeg har intervjuet. De forteller om seks maskiner klær som har hopet seg opp, og om middager som lages klar og legges i fryseren til neste kveldsvakt. Og om at de burde ha trent, men at det ikke står øverst på prioriteringslista. Fridagene brukes ikke på egne aktiviteter eller til å sove ut, men på å kompensere for at de belaster familien med sitt fravær.

Måten kvinnene snakker om det på, reflekterer hvordan de kontinuerlig er stilt inn på kanalen for å sørge for en følelsesmessig, og langt på vei praktisk, balanse mellom barn, mann, hjem og jobb. Typisk for mange av dem er at de kjenner på sin egen dårlige samvittighet og følelse av utilstrekkelighet, heller enn å irritere seg over at partneren ikke tar ansvar for disse tingene. For mange av  mødrene i turnus ser det ut til å eksistere to ulike standarder for innsats i familien:  Kvinnene måler seg selv ut fra hva de mener barna og familien har behov for, mens mennenes innsats vurderes ut fra en standard der alle bidrag er positive.

Et kjønnet ansvarsmønster
Man kan forstå dette kjønnede ansvarsmønsteret som et uttrykk for at han ikke tar på seg det mer omfattende ansvaret familiens totale arbeidsforhold egentlig krever. Hun blir nødt til å ha overblikket. Men det er ikke sikkert det er eneste forklaring. En annen mulig tolkning er at kvinnene knytter ansvar for familien til en bestemt form for mening og lyst. Hennes arbeidstid bidrar til at hun tidvis er plassert utenfor familielivets rutiner. Det oppstår en dissonans mellom hennes og familiens hverdagsrytme, og hennes behov for overblikk kan sies å være en måte for henne å holde fast i en flik av hverdagsrutinene for ikke helt å miste kontrollen.

Enten må han opprettholde hennes standarder når hun er på jobb, eller så må hun kompensere når hun er hjemme.

Bunnlinja er at kvinnene synes det er mye mer behagelig å være borte fra familien når de vet at familien fyller tida med samme innhold som de selv ville sørget for om de var hjemme. I slike tilfeller slipper de å være parate til å ta ansvar når de kommer hjem fra jobb. De ser ut til å mene at deres fravær ikke skal føre til noe som, etter deres standarder, kan betegnes som dårligere omsorg eller aktivitetstilbud. Så enten må han opprettholde disse standardene når hun er på jobb, eller så må hun kompensere når hun er hjemme.

Kvinnelig kompenseringsarbeid
Standarder for familieorganiseringen er tilsynelatende ikke gjenstand for verken diskusjon eller forhandlinger i familiene. Dermed oppstår det noe uartikulert i familieforvaltningen: hun vil at han skal innfri hennes standarder, men verken kan eller vil kreve at han skal gjøre det. Siden han allerede tar så mye aleneansvar for barna og familielogistikken, synes kvinnene å mene at de ikke kan forvente noe ytterligere. Så i stedet for å blande seg i hans måte å håndtere aleneansvaret på, velger hun å ta ansvar for det hun opplever som viktig når hun først er hjemme. Slik ser det kjønnede ansvarsmønsteret i fortellingene ut til å føre til kvinnelig kompenseringsarbeid, som å lage klar middager og ta med ungene ut etter jobb.

Så godt som all hennes tid, som ikke er bundet opp av jobb, er tid hun ikke har kontroll over.

Hennes turnusarbeid åpner også for et følelsesmessig tidsregnskap mellom han og henne, hvor hennes tid i større grad enn hans tid «eies» av familien. Riktignok er hans tid helt og holdent bundet til familien når hun jobber, altså enkelte kvelder og hver tredje helg. Men nettopp det ser ut til å rettferdiggjøre, eller i det minste forklare, hvorfor hennes fritid ikke er «tid til seg selv». Så godt som all hennes tid, som ikke er bundet opp av jobb, er tid hun ikke har kontroll over. Turnusens tidsbindende effekt medvirker til at han bygger seg opp plusstimer hjemme mens hun på sin side pådrar seg minustimer. Dette er minustimer hun må ta igjen hjemme når hun ikke jobber, og som frigjør ham til å ta ut sine plusstimer i jakt og gutteturer. På mange måter kommer kvinnen alltid ut med minus på kontoen.

Tøft å ha en turnusjobb
Debatter om kvinners deltids- og turnusarbeid har en tendens til å kulminere i en debatt om personlige valg og følelser. På mange måter er også nettopp det selve kjernen. Men når LO-leder Gerd Kristiansen uttaler at kvinner «bruker morsrollen som unnskyldning for å være den som tar hovedansvar for barna hjemme» og at det bør være en selvfølge for helseansatte «å stille på jobb når arbeidsgiver trenger det», stiller hun enkeltmennesker ansvarlig for et problem som tilhører samfunnet. Kristiansen har helt rett i at kvinner jobber mer deltid enn menn. Hun har også rett i at noen jobber må gjøres hele døgnet og i helgene. Samtidig kommer vi ikke utenom at nettopp disse jobbene, i kombinasjon med familieansvar, byr på større utfordringer enn fleksible kontoryrker. Tiden man har sammen som familie er ikke strukturert etter vaktordningene til mor, men etter åpningstidene i barnehagen og barnas behov for søvn.

Det kan være tøft å ha en jobb som ikke passer med døgnrytmen til familien.

Historiene til kvinnene jeg har intervjuet viser at det kan være tøft å ha en jobb som ikke passer med døgnrytmen til familien og samfunnet for øvrig. Men det handler også om kjønn og arbeidsdeling i familien. Turnusarbeidet ser ut til å understreke og synliggjøre at likestilling i hjemmet ikke er noe som kommer av seg selv, fordi det på mange måter er emosjonelt betinget. Det er med andre ord fortsatt nødvendig med en offensiv likestillingspolitikk som utfordrer følelsene og de personlige valgene, mer enn å føre en debatt som angriper enkeltmenneskene. Samfunnet må sørge for gode arbeidsbetingelser og en lønn å leve av heller enn å komme spekulative og bedrevitende uttalelser.