Koronakrisen ser ut å bli en av de verste økonomiske kriser noensinne. Akkurat nå befinner vi oss i en akutt situasjon der arbeidsløsheten må minimeres. Men må hver bedrift som leier ut bemanning eller elsparkesykler reddes, eller bør man i stedet bruke ressursene på at de ansatte skal finne arbeid et annet sted? Her stilles spørsmålet om næringsnøytralitet på spissen; er alle bedrifter, uansett virksomhet, like viktige? For å få i gang økonomien kreves det mer enn å støtte bedrifter som er truet av konkurs; det kreves en ambisiøs næringspolitisk strategi for vår tid.
Stortingspolitikerne bruker mer energi på å debattere distribusjon enn produksjon. Men for å ha noe å distribuere, må vi også produsere. Det krever at vi nå bygger fremtidens industrier. I Kina har man innsett at etterspørselen etter produkter som trengs i det grønne skiftet, vil øke kraftig fremover. Med enorme investeringer og ambisiøse mål, satser Kina på fremtidens konkurransedyktighet ved å utvikle produksjonskapasitet og kompetanse innen grønn produksjon. De har for eksempel satt et mål om å installere 1000 GW vindkraft i landet før 2050, noe som tilsvarer å erstatte hele det amerikanske strømnett med vindkraft, og 60 milliarder dollar er allerede investert i elbil-industrien.
I Kina har man innsett at etterspørselen etter produkter som trengs i det grønne skiftet, vil øke kraftig fremover.
Elbiler er et interessant eksempel for Norge, siden vi har et av verdens største elbil-markeder. Mens debatten i Norge har kretset rundt næringsnøytralitet, og EU har vært opptatt av å skape et «fritt» marked uten statsstøtte, har Kina i stedet tenkt strategisk. De har satset på å utvikle produksjonen av produktene som alle politikere sier vi må ha i fremtiden. Nå produserer Kina mer enn halvparten av alle elbiler i verden, og landet vil trolig produsere omkring 70 prosent av verdens elbilbatterier frem til 2028. Det er tre år etter at alle nye biler i Norge skal være utslippsfrie, ifølge Nasjonal transportplan. Det blir det mange elbilbatterier av. Mens Kina har en grønn eksportstrategi, har vi i Norge en grønn importstrategi.
Europeiske politikere er urolige for at Kinas satsing skal utkonkurrere europeisk bilproduksjon og har nå tatt noen skritt mot å satse på egen industri, blant annet store lån til batterifabrikken Northvolt i Skellefteå i Sverige. Byen i den nordlige delen av landet, med en befolkning på omkring 32.000 personer, vil få en fabrikk med 2300 nye jobber som i alt vil skape rundt 10.000 arbeidsplasser i kommunen. Dette er starten på en industriell strategi basert på å møte klimatrusselen, som skaper tusenvis av arbeidsplasser.
I stedet for langsiktige investeringer som retter virksomheten mot bærekraftig produksjon, bruker man i stedet penger på kortsiktige overføringer til aksjeeierne.
En norsk næringspolitisk strategi for vår tid må handle om å reorientere økonomien mot produksjon, ikke ekstraksjon av verdi. Dessverre har vi de siste årene fått et stadig mer finansielt orientert syn på økonomisk utvikling, noe som har ført til at vi har glemt at finans må tjene produksjon, ikke motsatt. Det har fått den absurde konsekvensen at Equinor, et statlig selskap med en nøkkelrolle i klimaomstillingen, på tre år har brukt 50 milliarder kroner på tilbakekjøp av aksjer, omtrent halvparten av hele satsingen på fornybar energi frem til 2030. I stedet for langsiktige investeringer som retter virksomheten mot bærekraftig produksjon, bruker man i stedet penger på kortsiktige overføringer til aksjeeierne. Troen på at staten fungerer som en husholdning, der det å putte penger på sparegrisen er viktigere for neste generasjon enn å skape en konkurransedyktig industri, gjør at vi blir akterutseilt av omverdenen.
Tross mye diskusjon om grønn omstilling har privat kapital foreløpig vist for liten interesse for å investere i omstillingen. En stor del av ansvaret faller tungt på handlingslammede politikere. Se for deg en kapitaleier som sitter og funderer på hva han eller hun skal investere i – «grønn» eller fossil teknologi. Fra politisk hold kommer det tvetydige signaler om at grønt er fremtiden, men uten en konkret økonomisk politikk som følger opp retorikken. Hvilken kapitaleier ville velge det usikre foran det sikre og investere i teknologi som ikke har et garantert marked? Statlige investeringer i grønn teknologi vil også kunne få privat sektor til å satse.
Staten må utvikle en strategi med en langsiktig plan for hvordan den fossildrevne vekstmotoren i norsk økonomi skal erstattes. Derfor bør klimapolitikken kobles til industripolitikken i en felles klima- og industristrategi. Staten må satse på de sektorene som kan bygge flytende havvind, bedrifter innen maritim industri som kan elektrifisere ferger og skip, utviklingen av karbonfangst og -lagring og andre grønne industrier. Da kan vi skape gode økonomiske vilkår for neste generasjon, med en konkurransedyktig industri.