Utdannelse innen økonomi, administrasjon og ledelse har eksplodert de siste tiårene. Men hva lærer egentlig studentene på disse utdanningene – og hva slags arbeidsliv går de til?
Eksplosjonen i økonomisk-administrative fag
På noen få tiår har økonomiske og administrative fag blitt et sentralt fenomen i samfunnet. Snart vil en av ti over 20 år ha eller være i slik utdanning dersom ikke både fagene og høyere utdanning får seg en knekk. Høyere utdanning generelt har vokst, mens økonomisk-administrative fag «eksploderte» på 80-tallet.[1]
De siste ti årene er det masterutdanningen som har eksplodert. Tall fra SSB viser at der master i samfunnsfag over ti år har vokst med snaue 50 prosent, har økonomisk-administrative fag vokst med 170 prosent og rykket opp fra femte til andre plass på lista over fagfelt med flest masterkandidater.
Også i år peker tallene samme vei: Studier i «økonomiske og administrative fag» var fagene med den største prosentvise økningen ved søknad til studier via Samordna opptak i 2020. Handelshøyskolen BI, den største tilbyderen av slike fag, og min arbeidsplass Høyskolen Kristiania, har også høye søkertall.
For å vise hvordan denne utdanningen kommer til å prege samfunnet framover, kan vi se på aldersgruppa 30-34 år i 2017. Her har 27340, som tilsvarer åtte prosent av alle, eller 16 prosent av dem med høyere utdanning, økonomisk-administrative fag på bachelor- eller masternivå. Til sammenlikning er det 21 544, eller seks prosent, som har «lærerutdanning og pedagogiske fag».
«Økonomiske og administrative fag» er en formell kategori som skjuler mange interne forskjeller.[2] Men kandidater fra økonomisk-administrative fag har likevel minst ett fellestrekk; de har blitt utsatt for mye likt pensum. Størrelsen, veksten og fagenes samfunnsrolle er vesentlige grunner til at Manifest har startet et prosjekt for å se på hva de som studerer slike fag lærer på skolen. Fagene er for viktige til at diskusjon om utdanningens innhold og funksjon skal forbeholdes dem som forvalter fagene.
Fagene er for viktige til at diskusjon om utdanningens innhold og funksjon skal forbeholdes dem som forvalter fagene.
Kandidater fra økonomi og administrasjon vokser altså tallmessig. Men som de har lært på skolen, er det et problem å holde på tings verdi om tilbudet blir for stort. Så det er ikke umulig at å bli en del av en kategori som vokser, også er å bli en del av en arbeiderklasse med flere studiepoeng. Videre i denne teksten drøfter jeg om det er mulig å snakke om en stor del av kandidatene som «den merkantile klasse».
Utdanningsveien til mektig jobb
«Ta regi på livet ditt», er budskapet i fjorårets reklamekampanje fra Handelshøyskolen BI, det største studiestedet for merkantile fag. De har fått mange konkurrenter. Min arbeidsplass, Høyskolen Kristiania, er en av dem. I «Samordna opptak», der alle offentlige studieplasser er samlet, er det 104 alternative «økonomi og administrasjons-fag».
Både i reklame og på egne nettsider selges mange av studieplassene hardt: «Dette studiet gjør deg ettertraktet i både privat næringsliv og offentlig virksomhet og administrasjon», skriver Universitetet i Sørøst-Norge om bachelor i økonomi og ledelse.
På Nord Universitet lister de opp fem studiesteder for dem som vil «lære å styre en bedrift i praksis. Drømmer … om en spennende karriere i Norge eller utlandet [og] … ønsker å jobbe i det private, det offentlige, eller starte egen bedrift».
Gjennomgående er det løfter om en lys framtid høyt oppe i næringslivet, med eget selskap eller som «leder», som preger markedsføringen av slike studier. En slik framtid er også realistisk for en del av kandidatene. «1 av 4 toppledere i Norge er utdannet fra BI, og det er ikke tilfeldig», skriver BI på en side der potensielle studenter kan teste om de har «lederegenskaper».
Mange av bachelorløpene på BI henviser direkte til «ledelse»; de tilbyr «creative industries management», «kommunikasjonsledelse» og «organisasjonspsykologi, HR og ledelse». Alle løpene har en ledelsestråd, som om det er sjefing og overordnet ansvar studiene baner vei for. I bachelor i økonomi og administrasjon har kandidatene allerede det første året to «noe-med-ledelse»-kurs, før tredje året både har «strategi», «finansiell styring» og «strategisk økonomistyring».
Det er ikke så overraskende at utdanninger som tar for seg økonomi- og administrasjon handler om å styre og lede. Men det krever en svært vid definisjon av ledelse for å tro det er samsvar mellom arbeidsmarkedets krav til, og etterspørsel etter, ledere, og utdanningsstedenes tilbud av folk som har lært om ledelse på skolen.
Det krever en svært vid definisjon av ledelse for å tro det er samsvar mellom arbeidsmarkedets krav til, og etterspørsel etter, ledere, og utdanningsstedenes tilbud av folk som har lært om ledelse på skolen.
Vekten på «ledelse» har å gjøre med at fagene henter språk og temaer ganske direkte fra amerikansk litteratur. Men det knytter seg også til at skillet som fantes mellom korte utdannelser etter grunnskolen, rettet mot jobb som lavere funksjonær på den ene siden, og lange prestisjefylte utdannelser for toppjobber i næringslivet på den andre, er blitt mindre klart.
Det som for noen år siden var «handel og kontor» på videregående skole, har gjenoppstått som høyere utdanningsinstitusjoner som formelt og i språk overlapper med mer tradisjonsrike lederutdannelser, i sin klareste form Norges Handelshøyskole i Bergen.
Dessuten har de ulike gamle studiestedene, som før har vært rettet mot fiskeri, kommunal styring eller undervisningsjobb på videregående skole, blitt omdannet til mer direkte konkurrerende merkantile utdanninger på henholdsvis Universitetet i Tromsø, Oslomet og Universitetet i Sørøst-Norge.
Når alt blir ledelse
Markedsføring og kursbetegnelser som vektlegger ledelse og entreprenørskap, ikke orden og regnskap, gir en sminket beskrivelse av det mange av kandidatene vil drive med. Det er også et litt desperat svar på samfunnets syn på de mer rutinepregede administrative jobbene. Vurderingene av hva som regnes for å være kjedelig og hva som regnes for å være interessant, er verken nye eller spesielle for Norge.
Nikil Saval viser i boka Cubed. A Secret History of the Workplace, hvordan selgere og kontorarbeidere, da kontoret vokste fram på 1800-tallet, ble framstilt som ofre og grå tapere. Motsetningen var den entreprenørske forretningsmannen.[3] Kontorarbeid har både stått i motsetning til «ordentlig arbeid» i industrien, og til prestisjejobber på toppen av organisasjonshierarkiene, skriver Saval.
Svaret utdanningsinstitusjonene har på samfunnets vurderingshierarki ser ut til å være å løsrive bildet som tegnes av hva utdanningene leder til fra realiteten mange av kandidatene vil møte.
Markedsføring og kursbetegnelser som vektlegger ledelse og entreprenørskap, ikke orden og regnskap, gir en sminket beskrivelse av det mange av kandidatene vil drive med.
Et eksempel på at studiestedene får reaksjoner på at de vektlegger det sannsynlige til fordel for det salgbare, er hvordan BI i 2013 måtte «tone ned» markedsføring basert på påstanden om at «to av tre går ut i jobb», etter kritikk som konkret var knyttet til at så få av dem som gikk ut fra studier i «markedsføring» fikk jobb i markedsføring. I stedet fikk de «jobber innenfor salg»[4].
Men det er ikke bare at kommunikasjonen ofrer det sannsynlige til fordel for det attråverdige som reiser spørsmål. Vekten på ledelse og entreprenørskap ser også ut til å fremme en ideologi som kan få stor betydning for hvordan kandidatene ser på arbeidslivet og sin rolle i det.
På BIs nettsider var det for eksempel 956 treff på ordet «ledelse». «Fagorganisering» ga ett treff, knyttet til kurset Personalledelse. «Fagbevegelse» fire. Blant disse var en kronikk som problematiserer fagbevegelsens svekkede rolle i Norge. Men ingen treff var til kurs. Inntrykket blir at etter endt BI-utdannelse, vil kandidatene bli fagforeningenes motpart som «leder», ikke arbeidstakere med behov for støtte i organisert fellesskap.
Vekten på ledelse og entreprenørskap ser også ut til å fremme en ideologi som kan få stor betydning for hvordan kandidatene ser på arbeidslivet og sin rolle i det.
Når denne teksten har overskriften «den merkantile klasse”, er det en ganske fri bruk av klassebegrepet. Kandidater fra økonomiske og administrative fag har ulik klassebakgrunn og klasseposisjon. Begrepet brukes som en kontrast til Richard Floridas begrep «the creative class» popularisert i boka The rise of the creative class i 2002.
Boka har bidratt til å knesette idéen om at dagens økonomi er en «kunnskapsøkonomi» preget av «kunnskapsarbeidere» der «kreativitet» og «innovasjon» er dominerende egenskaper og ferdigheter som er nyttige for individer og regioner.
Denne samtidsarrogante forestillingen om vår tid som mer kunnskapspreget enn alle andre tider rettferdiggjør også den voldsomme veksten i høyere utdanning. Ordene framstår som besvergelser som skal framkalle magiske effekter. Og jo flere som tar høyere utdanning, desto flere vil havne i skyggen av disse ordene og utenfor de kreative jobbene.
Sånn sett er «den merkantile klasse» et begrep for dem som går igjennom merkantil utdanning uten at det åpner ledende stillinger i arbeidslivet. Det mest fundamentale skillet i den sosiale orden, skriver sosiologen Pierre Bourdieu, er forskjellen mellom «de dominerende og de dominerte». Høyt mot lavt. Sterkt mot svakt. Eller «merkantil» mot «kreativ» og «leder».
Sjefenes ideologi til arbeiderklassens barn
Uansett om merkantil utdanning skaper ledere, eksperter eller arbeiderklasse, er ideologien som formidles i studiene interessant. Et konkret eksempel på hvordan markedsføringsstudenter drilles, gir den mye brukte pensumboka Markedsføringsledelse.
Ikke bare er den preget av et bejaende forhold til markedet. Den har også en lettvint forklaringsmodell på, og en avvisning av grunnlaget for, organiserte protester mot frimarkedskapitalisme. Mitt eksempel er 2006-versjonen av boka, skrevet da bevegelsen Attac, og dens kritikk av internasjonale valutastrømmer, var i vinden:
Verdensøkonomiens globalisering har skutt fart de seneste årene, og som et resultat av menneskers generelle motstand mot forandring dukker det stadig opp nye protestbevegelser. En av de nyeste har som mål å bremse globalisering og frihandel. Håpet er at protestantene vil konsentrere seg om enkelte utvekster eller uønskede resultater av utviklingen … (Framnes, Pettersen og Thjømøe 2006:24).
Tidlig i bachelorstudiet i merkantile fag framstiller pensum markedsløsninger som noe du skal slutte deg til på et overordna nivå, og ikke noe som fortjener et kritisk og analytisk blikk.
Pensum og forskningsformidling går hånd i hånd når daværende BI-rektor Tom Colbjørnsen skriver i Dagens Næringsliv i forbindelse med en artikkelserie om overtid: «Noen legger så mye tid ned i jobben at de glemmer å ta vare på helsen sin. Arbeidsmiljøloven gjør dette til arbeidsgivers ansvar. En slik lovgivning passer dårlig for kunnskapsarbeid.» Han vil i stedet legge ansvaret på den enkelte arbeider:
Men dersom kunnskapsmedarbeiderne selv må ta mer av ansvaret for belastningene ved lange arbeidsdager, er sjansene kanskje større for at de utformer livsprosjektene sine på måter som minsker sjansene for å jobbe på seg depresjoner eller andre skader.[5]
Utdanningenes ideologiarbeid kan betraktes som disiplinering. I boka Learning to Labour, først publisert i 1979, skriver kulturteoretikeren Paul Willis om hvordan «arbeiderklassegutter får arbeiderklassejobber» i en form for opposisjon til skolesystemet. «The lads», som han kaller dem, vender ryggen til skolesystemet, møter fulle på skolen og saboterer undervisningen.
Fullstendig fremmed for karriereveiledernes middelklasseperspektiv, havner de i kjedelige jobber av samme type som fedrene deres har. Guttene han undersøker har ingen forståelse av samfunnsprosesser som bidrar til at de havner der de havner. For dem er det «ikke noens feil at jobben er kjedelig og trøttende og for det meste meningsløs». (Willis 2000:163)
I dag trenger arbeiderklassegutter å få seg andre typer jobber, for eksempel i omsorg og service, og de nye arbeidskjøperne trenger å få fjernet motstand mot autoritet.
Willis gjorde sitt studium på tampen av den perioden da det var mulig for store deler av guttekull i industribyer å få seg jobb i industrien. I dag trenger arbeiderklassegutter å få seg andre typer jobber, for eksempel i omsorg og service, og de nye arbeidskjøperne trenger å få fjernet motstand mot autoritet.
Det er ikke så farlig for den som kjøper en bil om arbeideren på bilfabrikken er uhøflig, men det plager den som ringer til Elkjøps kundesenter om kunde- behandleren er det. Dessuten er forklaringen på at en havner i kjedelige jobber, endret fra at det ikke er noens feil, til at det er ens egen. Dermed kan en stadig forsøke å forbedre seg for å få en bedre jobb.
De som sosialt sett kommer fra samme posisjon som Willis’ «lads», kan i dag havne i videregående skoles studieforberedende fag etter ungdomsskolen. Det er jo en slags løsning for dem som ikke vet hva de vil, samtidig som det er en vei for dem som vet at de vil noe som ligger langt fram i tid.
Det betyr at studieforberedende fag ikke bare blir for målrettede elever fra hjem med kulturell kapital, men for elever med lite kulturell kapital uten tilgang til nyttige råd om hvordan de bør bruke utdanningssystemet. I motsetning til dem som har gått på yrkesfag, står kandidatene fra allmenne fag uten kompetanse for jobb, og må nærmest studere.
I motsetning til dem som har gått på yrkesfag, står kandidatene fra allmenne fag uten kompetanse for jobb, og må nærmest studere.
Merkantile studiers appell til studenter uten akademisk familietradisjon viser seg både konkret i foreldrenes utdanningsnivå, og i at «økonomisk-administrative fag utenom siviløkonom … skiller seg ut med spesielt lavt nivå på inntakskarakterene», som skoleforskerne i NIFU skriver[6].
For dem som ikke har så gode karakterer fra videregående, er merkantile fag altså et nærliggende alternativ både fordi mange slike studier er åpne, fordi de ikke trenger å forstås som akademiske og fordi de i markedsføringen lover løft som det er lett å ønske seg.
Budskapet om muligheter overser massiv forskning som viser at utdanning i stor grad reproduserer klasseforskjeller. Eksemplene over tyder på at utdanningsstedene tilbyr både rektorer, forelesere og lærebøker som er klare for å ta imot arbeiderklassestudenter og bidra til at dagens høyere utdanning har samme funksjon som Willis tillegger 1970-årenes skole – klassesamfunnets reproduksjon tilpasset samtidens arbeidsliv.
Men mens 70-tallets skole lærte arbeiderklassegutta at det ikke fantes alternativer, lærer 10-tallets høyere utdanning kandidatene sine at alt er mulig og at om studiestedenes løfter for framtida ikke innfris, er det kandidatenes egen feil.
Budskapet om muligheter overser massiv forskning som viser at utdanning i stor grad reproduserer klasseforskjeller.
Fagenes kursbeskrivelser skaper inntrykk av at økonomisk vekst og marked er både universalmiddel og samfunnets høyere mål. Mens «ledelse» er kompetansen som trengs for å få til dette. Om det er offentlig sektor som skal bli bedre eller verden som skal bli grønnere.
BIs masterprogram i «Grønn vekst og konkurransekraft», der kandidatene skal lære om blant annet finansiering av «grønne innovasjoner» og «grønn ledelse» for å utvikle «en grønn forretningsstrategi», er et eksempel på hvordan enhver tids motebegreper blir sluset inn i en lønnsomhets- og ledelseslogikk via merkantile utdanningssteder.[7]
Et annet eksempel er Høgskolen i Innlandets bachelor i «ledelse og digitalisering». En slik bachelor vil, skriver skolen, gjøre en kandidat «attraktiv for leder- og rådgiverstillinger i både private og offentlige virksomheter».[8] Ifølge Samordna opptak var det i forrige runde ingen poengkrav for å komme inn på denne bacheloren. Høgskolen lover altså at de på tre år kan gjøre de svakeste kandidatene fra videregående skole attraktive som ledere i hele arbeidsmarkedet.
Skyggespillet
Mye av kritikken som rettes mot merkantil utdanning, tar tak i definisjonsmakta som ligger hos dem som via slik utdanning får sentrale posisjoner og derfra fremmer markedsøkonomiske løsninger basert på økonomenes menneskemodeller. En slik kritikk underbygger på et vis påstandene i de merkantile skolenes egenreklame: Ved å gå hos oss blir du en mektig agent i ditt eget liv og i verden.
En alternativ kritikk er at merkantil utdanning mangler ordentlig fundament, og blir et arnested for tomhet og avmakt. En som artikulerer en slik kritikk, er den svenske organisasjonsteoretikeren Mats Alvesson. Tomheten har vunnet, skriver han i boka The triumph of emptiness. De områdene han mener er overtatt av hul dumskap, er forbruk, høyere utdanning og arbeidslivets organisasjoner.
Alvessons kritikk er utviklet etter mange års erfaring fra arbeid i det merkantile utdanningssystemet, og merkantile studier er et sentralt eksempel. Ikke minst er det ideene rundt «ledelse» han retter skytset mot. For eksempel utbredelsen av drømmen om å bli leder: «Dersom alle kjemper for å få plassen der sola skinner, vil mange finne ut av de har havnet i noen andres skygge».[9]
Høgskolen lover altså at de på tre år kan gjøre de svakeste kandidatene fra videregående skole attraktive som ledere i hele arbeidsmarkedet.
Pensumet som bør fram i lyset
Hva studenter lærer i økonomiske og administrative fag er ikke bare av betydning for kandidatenes karrierer og framtidas arbeidsgivere, men for hele samfunnet. Derfor bør fagene også diskuteres utenfor seg selv. Reaksjonen da idéhistoriker, litteraturkritiker og sykepleierstudent Cathrine Krøger tok for seg pensum på sykepleierutdanningen viser at pensum kan være et godt sted å starte for å få det til.
Hun skrev i fagtidsskriftet Sykepleien at «en kikk på førsteklassepensum for sykepleie gir et gløtt inn i en så jålete og kvasiakademisk fagdisiplin at forfatterne umulig kan skjønne hva de egentlig skriver».[10] Teksten fikk i gang en debatt der utdanningen, pensum og forelesernes rolle for sykepleiefaget ble belyst, forklart, kritisert og forsvart.
En tilsvarende debatt om de merkantile fagene trengs for å opplyse oss alle. Utdanningsstedenes markedsføring og slagord kan ikke bli omverdens største vindu inn i hva som foregår på økonomisk-administrative fag.
Dette er første artikkel i en serie som undersøker eksplosjonen i merkantile fag, og hva studentene lærer der. Serien er støttet av Fritt Ord.
Noter:
[1] Amdam, Rolv Petter. Utdanning, økonomi og ledelse: fremveksten av den økonomisk-administrative utdanningen 1936-1986 Doktoravhandling. (:1)
[2] Se for eksempel Universitets- og høyskolerådet https://www.uhr.no/strategiske-enheter/fagstrategiske-enheter/uhr-okonomi-og-administrasjon/dokumenter/ og Samordna opptak, https://www.samordnaopptak.no/ for å se på henholdsvis innhold/ambisjoner og studiesteder. Dessuten https://www.bi.no som et sentralt studiested.
[3] (2014:4)
[4] https://journalen.oslomet.no/nyttfraoslo/2013/04/bi-toner-ned-markedsforing
[5] (Colbjørnsen DN 25.5.2009:2)
[6] https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2563508/NIFUarbeidsnotat2018-8.pdf?sequence=1&isAllowed=y
[7] https://www.bi.no/studier-og-kurs/kurs/masterprogram/gronn-vekst-og-konkurransekraft/
[8] https://www.inn.no/om-hoegskolen/nyheter/aarsarkiv-eldre-nyheter/nyheter-2018/bachelor-i-ledelse-og-digitalisering-en-hilsen-fra-instituttleder
[9] Alvesson (2014:186).
[10] https://sykepleien.no/meninger/innspill/2016/06/et-fag-pa-ville-veier