Befolkningen er bekymret for velferdsstatens utvikling, ifølge resultatene fra en undersøkelse forskningsstiftelsen Fafo presenterte på sin konferanse på fredag. Utspillet ble raskt plukket opp av mange medier, og fikk av NTB tittelen «Høy aksept for velferdskutt».
På NRK Ytring skriver Fafos instituttsjef Tone Fløtten og daglig leder Jon Hippe at de ikke finner noen klassisk høyrebølge i folks holdninger, men et «underliggende ønske om reform og endring». Og det er særlig på velferdsområdet Fafo-forskerne ser «en betydelig støtte til innstramminger». Fløtten og Hippe trekker fram at meningsmålingen forskningsstiftelsen har fått utført viser at 60 prosent er helt eller delvis enige i påstanden om at «generøse velferdsordninger kan gjøre det vanskelig for folk å stå på egne ben».
Alternativ til velferdskutt
Fafo aksepterer med dette det pessimistiske premisset for debatten om velferdsstatens framtid som sterke aktører i offentligheten fronter. Vi har sett det i regjeringens perspektivmelding, hvis budskap er at vi må jobbe mer eller kutte i velferd for å sikre velferdsstatens bærekraft, og vi har sett den samme påstanden bli gjentatt blant annet i Aftenposten 12. august, i et oppslag om at neste generasjon arver et «Norge i minus».
Det ingen ønsker å snakke om, er at det finnes et reelt alternativ.
Det ingen av disse aktørene ønsker å snakke om, og som i Aftenpostens sak bare nevnes i en bisetning i faktaboksen, er at det finnes et reelt alternativ til å svekke velferdsordningene våre og å tvinge eldre til å jobbe mer. «Du vil sitte igjen med mer penger etter skatt enn dine foreldre, fordi norsk økonomi kommer til å fortsette å vokse», skriver Aftenposten i en faktaboks. Og det er her nøkkelen ligger.
Vil ha økte skatter
Ifølge Regjeringens perspektivmelding fra 2013, mangler velferdsstaten hundretalls milliarder kroner i 2060. Men regnestykket bygger på en forutsetning om at det meste av veksten de neste 50 årene skal brukes til å sørge for en dobling av privat forbruk, framfor å styrke velferdstjenestene. Det alle vegrer seg for å diskutere, er at en del av den velstandsveksten med små og gradvise justeringer kan kanaliseres til offentlige tjenester gjennom skattesystemet.
Fafos egne tall viser at over 80 prosent ønsker å «opprettholde eller øke skattene».
Fafos egne tall viser at over 80 prosent av den norske befolkningen ønsker å «opprettholde eller øke skattene». Siden 1999 har antallet nordmenn som mener det er nødvendig med et høyt skattenivå økt, mens andelen som ønsker lavere skatt har sunket drastisk. Ifølge en undersøkelse som nylig er foretatt på oppdrag fra LO Media, er omtrent halvparten av befolkningen villige til å betale mer skatt for å sikre dagens nivå på helse- og omsorgstjenester. Men denne reformviljen er altså ikke Fafo interessert i å snakke om i kronikken der de presenterer funnene fra undersøkelsen.
En alternativ spørsmålsstilling
La oss se på hvilke problemstillinger Fafo ba respondentene ta stilling til i den ferske undersøkelsen:
• Eldre bør stå lengre i jobb.
• Mindre sjenerøse endringer vil gjøre det lettere å stå på egne bein.
• Må godta kutt i velferdsordningene for å sikre norsk økonomi.
• Sykepengeordningen bør strammes inn.
Mon tro om de hadde fått andre svar dersom påstandene var framstilt på en annen måte, for eksempel slik:
• Det bør straffe seg økonomisk for eldre, som har jobbet hele livet, å gå av med pensjon ved 67 år.
• Å kutte sosiale ytelser til folk vil gjøre det enklere å delta i arbeidslivet.
• Privat forbruk, for eksempel til flere hytter og biler, bør øke på bekostning av offentlig forbruk, for eksempel til sykehjem og skoler.
• Det bør koste mer å være syk.
Fafo har også bedt folk om å ta stilling til følgende påstander: «For å sikre økonomisk vekst må vi godta…
… svakere arbeidstakerrettigheter
… mindre innflytelse til fagforeningene
… større inntektsforskjeller
… innstramming i velferdsordningene»
Et unyansert bilde
Premisset Fafo legger til grunn er at større inntektsforskjeller, svakere arbeidstakerrettigheter og mindre innflytelse til fagforeningene bidrar til økonomisk vekst. Erfaringer med den norske modellen undergraver disse påstandene, noe Fafo også viser i egen forskning. Det er derfor underlig at forskningsstiftelsen formulerer påstandene på denne måten. Som samfunnsvitere bør de være klar over at slike underliggende premisser kan påvirke resultatene i undersøkelsen, og bidra til å legitimere feilaktige oppfatninger.
Fafo er med på å sementere et unyansert bilde.
Slik er også Fafo med på å sementere et unyansert bilde om at det eneste politiske alternativet vi har for å sikre velferdsstatens bærekraft er å kutte i velferdsordninger. Det bidrar til en skjev og uinformert debatt om velferdsstatens framtid.