Arbeidsløsheten stiger. Antall flyktninger øker. Det har vekket til live en gammel diskusjon. Debatten har gått mer høylytt i Sverige, selv om vi har sett spor av den her til lands også. Det dreier seg om hvorvidt norsk lønnsnivå er så høyt at arbeidsgivere ikke vil ansette folk med dårlig norskkunnskaper og lav eller feil kompetanse.
Dette går inn i en fortelling: Vi har generelt et altfor høyt lønnsnivå i Norge. Påstanden fremmes med jevne og ujevne mellomrom av arbeidsgivere, investorer og konservative avisredaktører. Samtidig er de fleste enige om at arbeidsmarkedet er en viktig arena for integrering – ja, kanskje den viktigste. Derfor kan det virke godt tenkt at terskelen inn på arbeidsmarkedet bør være lavest mulig.
At vi har et høyt lønnsnivå, har gjort at de uproduktive og tidvis meningsløse jobbene er blitt rasjonalisert bort.
«Det er noe galt med deg»
Mens arbeidsløshet tidligere ble forstått som et samfunnsproblem, har dette, som så mange andre utfordringer i vår tid, blitt individualisert: Har du ikke jobb, er det fordi det er noe galt med deg. Du kan ikke ha prøvd hardt nok, selv om den egentlige årsaken kan være at du er vilkårlig rammet av dårligere økonomiske tider. Men i tråd med ideen om at lønnsnivået, også for de lavest lønnede, er for høyt, har man i Sverige igangsatt en del tiltak for å øke omfanget av såkalte «vardagsjobb» eller «enkla jobb». For å senke terskelen for å ansette har både arbeidsgivere og de borgerlige politikerne hevdet at «ingångslönen är för hög». Følgelig har de senket momsen på restaurantbesøk og redusert arbeidsgiveravgiften ved ansettelse av unge.
Innvandrere i Sverige er generelt oftere arbeidsledige enn majoritetsbefolkningen. Finanspolitiska rådet i Sverige (et ekspertråd nedsatt av myndighetene) presenterte rett før jul ifjor sine løsninger på det. Rådet etterlyste nye typer jobber, med lavere lønner, lavere kvalifikasjonskrav og mer fleksible ansettelsesvilkår. En ny lavtlønnssektor skulle ikke senke lønnsnivået for de som allerede hadde jobb, påsto de. Leder for rådet, John Hassler, mente at utdanning er for dyrt, og tar for lang tid. Derfor må flyktningene først få seg en jobb, hevdet han. Dette var innspill til politikerne, og er ikke vedtatt politikk. Det er likevel et interessant uttrykk for en meningsstrømning vi ser i flere land.
Da bør vi heller satse på tiltak som språkopplæring og kompetanseheving.
Lønnsapartheid
Mens forslagene i Norge foreløpig har blitt nevnt av kommentariatet, er Sverige landet for klartekst og lovforslag. Partiet Liberalerna tok i begynnelsen av februar 2016 til orde for en konkret lønn på rundt 15 000 kroner i måneden som skulle være til nyankomne flyktninger de første fem årene og unge opp til 23 år. Partiet ville altså brått innføre en politisk lovfestet minstelønn, i et land hvor lønnsdannelsen i moderne tid har vært en sak mellom partene i arbeidslivet. Et liknende forslag har kommet fra Annie Lööf, lederen for det som gjerne kalles Skandinavias mest liberalistiske parti Centerpartiet. At man med slike forslag i sannhet etablerer et lønnssystem som er basert på etnisk bakgrunn, altså lønnsapartheid, vekker ikke særlig bekymring hos avsenderne.
Hvordan dette skal rettferdiggjøres, hvor to personer skal jobbe side om side med samme oppgaver, men ulik lønn, er heller ikke redegjort for.
Skandinaviske «mini-jobs»
Mange av ideene ligner på det man forsøkte i Tyskland. Der innførte de såkalte subsidierte lavtlønte «mini-jobs» for å få opp sysselsettingen. Nå, noen år etter, ser man at det ikke skapte nye jobber, men tok fra det ordinære arbeidsmarkedet, og har skapt store grupper mennesker med så lav lønn at de er fattige selv om de jobber.
SE OGSÅ: JEG JOBBET I DET TYSKE MIRAKELET OG FIKK GRATIS BRUS
Høyresidens tankesmie Civita har vært inne på liknende forslag som det svenske. Mathilde Fasting hevdet i Dagbladet at arbeid «selv med noe lavere lønn, [er] bedre enn arbeidsløshet. Vi vet at ulikheten øker når flere står utenfor arbeidslivet. [Vi er] ikke vant til de virkemidlene som trengs nå, som lønnstilskudd, midlertidig innslusingslønn, raskere introduksjonsprogram og kvalifisering på jobb.»
Det er lett å være enig i tiltak som kompetansehevende introduksjonsprogram. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan enda lavere lønn enn den laveste tariffestede skal gjøre annet enn å integrere en inn i en underklasse. All den tid vi ikke har lovfestet minstelønn her til lands, er det i prinsippet lov å lønne folk elendig, med mindre tariffavtalene er allmenngjort. Hvordan dette vage «midlertidig innslusingslønn» skal gjennomføres, sier ikke Fasting mer om. Vi kan se for oss at det skal være å åpne for at man betaler lavere enn tarifflønn i bedrifter som har det.
Hvor lav lønn er bedre enn ingen jobb?
Heisknapptrykking og veskebærere
La oss ta to eksempler på tariffestet timelønn i to bransjer vi vet tiltrekker seg ufaglært arbeidskraft. Som ufaglært bygningsarbeider uten bransjeerfaring er timelønnen 168,80 kroner (tilsvarer 318 395 kr i året). Jobber du som frisør uten (norsk) svennebrev, er det 135 kroner timen (tilsvarer 254 640 kr i året). Mener Mathilde Fasting at disse lønningene er så høye at de bør ned?
Hvor lav lønn er bedre enn ingen jobb?
Når vi nær sagt ikke har pikkoloer eller «heisknapptrykkere» lenger, er det fordi ingen er villig til å betale for det. At vi har et relativt høyt lønnsnivå også for de lavtlønte, har gjort at de uproduktive og tidvis meningsløse jobbene er blitt rasjonalisert bort. At de som taler arbeidsgivernes sak, tar til orde for lavere lønninger, er ingen overraskelse. Å ikke se faren for en framvekst av lavproduktive jobber, og en underklasse av fattige arbeidende, er imidlertid ikke særlig framtidsrettet. Da bør vi heller satse på tiltak som språkopplæring og kompetanseheving. Det styrker arbeidstakerens yteevne, i stedet for å sysselsette henne i en stilling som ellers er ulønnsom.
SE OGSÅ: ROBOTENE KOMMER – OG DE STREIKER IKKE
En liknende versjon av denne teksten er publisert i Refleks, NITOs medlemsmagasin.
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.