Jeg jobbet i det tyske mirakelet og fikk gratis brus

Kvinne i Berlin. Foto: Julie Jørgensen Kvinne i Berlin. Foto: Julie Jørgensen

For hvem vil vel å være støkk med en jobbkontrakt i all overskuelig fremtid?

Foto: Julie Jørgensen
Foto: Julie Jørgensen

Berlin er byen der alle på magisk vis kan omgås, enten det er en hipster som sykler til Grunewald for å trene ved å slå gresset med ljå, eller en bestefar som bare vil sitte på trappa utenfor Altbau-bygården sin og røyke pipe.

Et finurlig sted.

En by med en historie så brutal og obskur at den er vanskelig å ta innover seg. En by som har vært delt og bygget sammen igjen – nå med bydeler som fungerer mer som små byer. Et sted der du kan kjøpe øl på hjørnet til alle døgnets tider, danse hele natta, møte en haug med folk som drikker club mate, er opptatt av solcellepaneler og urbane grønnsakshager, og alle har rare hatter og sykler som noen gærninger uten hjelm. Husleia er lav. Pilsen er kald. Folk strømmer til fra hele Europa – og jeg skulle så inderlig ønske at denne teksten kunne bli en uforbeholden kjærlighetserklæring til livet i byen som i ungdomsskoleboken min ble kalt Mitten im Europa. Men jeg er dessverre ikke laget for å danse hele natta. Ikke har jeg penger til det heller. Og jeg orker ikke tanken på å bruke alle de surt opptjente sparepengene mine på mikrobrygget weissbier, økologisk couscous og klubbkonsepter for å høre gresset gro.

Det er egentlig veldig god stemning, helt til en svensk jente spør om hun kan få en kontrakt på lengre enn et halvt år.

Man bikker 30 og kommer fra verdens rikeste land
Det var en grå morgen at jeg bestemte meg for å flytte til Tysklands hovedstad. Februarvinden blåste surt i Oslo, og livet var fullt av slaps, spik spenna gærne sjefer og dårlige kjærester. Jeg ville ha et nytt liv. Bygges opp på nytt et annet sted. Så jeg gjorde det eneste som kjentes fornuftig der og da og flyttet til Berlin, en by jeg hadde bodd i tidligere. For er det ikke det man gjør da? tenkte jeg: Når man bikker 30 og kommer fra verdens rikeste land og ikke helt finner ut av ting?

Jeg vurderte en stund å slå meg opp som en slags kunster. Jeg var jo tross alt barn av en keramiker og hadde tilbragt store deler av mine formative år på Steinerskolen. Men til slutt lot jeg min mer fornuftige side vinne. Motvillig tok jeg steget ut av min bekymringsfrie boble.

Nå skulle jeg skaffe meg lønnet arbeid.

Europamester i deltid
Jeg forsto det sånn at jeg kom til å jobbe i det som til stadighet omtales som det tyske mirakelet. Landet der det arbeides flittig og pensjoneres sent, og forbundskansler Angela Merkel kan presentere statistikker som resten av Europa bare kan drømme om.

Det snakkes imidlertid ikke like mye om hva slags lønns- og arbeidsforhold det tyske mirakelet egentlig tilbyr.

Tidsligere forbundskansler Gerhard Schröder. Foto: Radio_TV_IBS_Liberty
Tidligere forbundskansler Gerhard Schröder. Foto: Radio_TV_IBS_Liberty/Flickr

Den pussige datoen 22.02.2002 satte daværende forbundskansler Gerhard Schröder ned en komite på 15 medlemmer som skulle komme med anbefalinger til arbeidslivsreformer. Komiteen het egentlig Kommission für moderne Dienstleistungen am Arbeitsmarkt, og om man skal være dristig og prøve seg på en oversettelse, blir det vel noe sånt som «Kommisjonen for moderne tjenester for arbeidsmarkedet». På folkemunne ble den bare kalt «Hartz» – oppkalt etter Peter Hartz, daværende personaldirektør i Volkswagen. For ja, det var han som skulle lede denne moderniseringen. Gerhard tenkte vel at Peter Hartz måtte være mannen for denne jobben. Han var jo tross alt sjefen for selveste Folkevognen.

De tyske Hartz-reformene ble innført på begynnelsen av 2000-tallet, og var en del av paraplyreformen som fikk navnet Agenda 2010. Den skulle øke den økonomiske veksten og minske arbeidsløsheten i landet.

Jeg får komme på et opplæringskurs. Der får vi tegne oss selv på jobb. Eller visjonen av oss selv.

Og det jobbes i Tyskland. Det er det ikke tvil om. Problemet er bare at stadig flere jobber i små stillingsbrøker eller som ufaglærte med lav lønn. I Hartz-reformen dukket det opp en ny type jobb. En minijobb. Navnet i seg selv høres jo forlokkende ut. Hvem kunne vel ikke tenke seg en minijobb? Problemet er at den har en skattefri fastlønn på maksimalt 450 euro i måneden. Den kan være fulltid, eller deltid. Det er rett og slett ganske frie rammer rundt minijobben. Tanken er vel at hvis arbeidslivet bare er bitte litt mer fleksibelt, kan man ansette flere folk, men i mindre stillinger, kortere perioder, eller hvorfor ikke like gjerne på fulltid med halv lønn? Når man ser på hvor mange mennesker som jobber deltid, er det også nærliggende å tenke at fulltidsstillinger lett kan deles opp i minijobber.

En fjerdedel – nesten elleve millioner – jobber deltid, og tre millioner ønsker å arbeide mer. Siden 2008 har det vært en økning på 25 prosent som jobber, men som likevel ikke får endene til å møtes. Sist jeg sjekket, levde 12,5 millioner tyskere, og hver femte Berlin-innbygger, under fattigdomsgrensen.

I fjor ble strømmen skrudd av midlertidig i 345 000 hjem.

LES OGSÅ: «–Den jevne tysker har all grunn til å være misfornøyd»

Her er det bare å stille seg i kø
For en utlending som meg fremstår det tyske arbeidslivet som både kaotisk og sykt ryddig. Det som overasker mest, er at mine tyske venner også opplever det sånn. Her er det ikke noe altinn å logge seg inn på med et medfølgende kodebrev. Her er det bare å stille seg i kø på diverse kontorer i bydelen der du bor, ta med pass, trekke kølapp og vente – jeg snakker tysk som best jeg kan, og er mer nervøs enn på min muntlige tyskeksamen. Damen bak skranken ser strengt på meg mens hun stempler de nødvendige papirene jeg trenger for å kunne starte karriere min.

Skal du jobbe i Tyskland, bør du ha en krankenkasse. En slags sykeforsikring i tilfelle du blir syk, og den må du velge selv. Jeg blir bekymret bare av tanken. Jeg er utrolig dårlig på å ta beslutninger, og nå skal jeg velge min egen helses forsikring? Tenk om jeg blir krank og faktisk må benytte meg av den? Det er en jungel der ute. Jeg leser side opp og ned om krankenkassen. Hva de dekker og hva de koster og hvem som skal betale. Til slutt er jeg så sliten at jeg bare velger en.

Jeg bestemmer meg for å stole på flaksen og holde meg frisk.

Skjermsparerne på dataene våre består av ansattes instagrambilder.

En jobb i sus og brus
Jeg får heldigvis ingen minijobb, men en fulltidsstilling i et selskap som selger klær på internett til hele Europa.

På jobbintervjuet får jeg beskjed om at selskapet vokser i en sånn voldsom fart at omtrent ingen har jobbet der lenger enn seks måneder; nye sjefer hele tiden! Vi er et moderne selskap, vi er opptatt av det moderne arbeidslivet og vi er ikke redd for å vokse raskt, sier en smilende dame, «vi er det nye Tyskland!» Stemningen står i taket. Jeg spør litt om lønn og arbeidsforhold, og får beskjed om at jeg kan få en kontrakt i første omgang på seks måneder og dessuten 40 prosent avslag på klærne de selger, og ikke minst gratis brus! Damen tilbyr seg å vise meg kjøleskapet, for det er faktisk helt sant, gratis brus i flere typer og så mye jeg vil.

«Det er et sånt selskap vi er,» sier hun.

Jeg får komme på et opplæringskurs. Der får vi tegne oss selv på jobb. Eller visjonen av oss selv. Vi lærer om selskapet vi skal jobbe i og hvordan alle systemer fungerer. Kurslederen forteller en lang historie om de tre guttene som startet selskapet for fem år siden ved å selge flippflopp-sandaler fra en kjeller i Prenzlauer Berg og se! Hvor er vi nå! I et stort hus i Mitte med mange hundre ansatte!!

Det er egentlig veldig god stemning, helt til en svensk jente spør om hun kan få en kontrakt på lengre enn et halvt år. Vi får et langt og innviklet svar om at i dette selskapet opererer de i første omgang med korte kontrakter, og det er først og fremst for de ansattes del, for hvem vil vel å være støkk med en jobbkontrakt i all overskuelig fremtid?

Etter tre dager med opplæring får jeg møte mitt norske team og min svenske teamleader. Kollegaene er hyggelige, og det kommer hele tiden mailer fra ledelsen som forteller om det fantastiske, unge, dynamiske og freshe selskapet vi jobber i. Skjermsparerne på dataene våre består av ansattes instagrambilder. Overalt står det kjøleskap med gratis brus.

Jeg er dessverre ikke laget for å danse hele natta. Ikke har jeg penger til det heller.

Kundeservice i miraklenes tid
Berlin er ikke bare fullt av unge folk, fra et mer eller mindre kriserammet kontinent, som leter etter jobb og meningen med livet. Det er også fullt av kundeservicesentre. Disse ansetter unge mennesker fra hele Europa for å betjene kunder fra, ja, hele Europa.

Og kundeservice skal jo være effektivt. Derfor må vi registrere alt vi gjør. Du skal logge at du kommer på jobb, om du arbeider med mail eller på telefon, om du går på do og absolutt alle pauser og møter. Også skal du logge hver eneste sak du har jobbet med. En dag i uka blir samtalene våre tapet slik at vi kan bli evaluert av vår norske Quality manager.

Det er en egen gruppe som har den festlige jobben å passe på at folk til enhver tid er på plass. Gruppen består av fire ganske mutte typer og har det fengende navnet Steurung. Direkte oversatt til norsk betyr det styring. Steurung sitter i enden av et enormt åpent kontorlandskap. Om du har logget noe feil, må du sende mail til dem med en gang. Ellers blir det rot i systemet og ikke minst rot for deg. For du skal evalueres hver måned, forteller teamlederen min.

Svarer du på nok mail? Er du rask nok på telefon? Avslutter du nok saker?
Statistikken min ser aldri bra ut. Jeg sender for lange mailer, jeg snakker for lenge i telefonen, jeg klarer rett og slett ikke å legge på fort nok, folk spør jo om alt mulig rart. En dame ringer, hun forteller at kona til mannen som hun har et forhold til, har kuttet opp alle skoene hennes og nå trenger hun nye, men hun finner ikke den typen hun trenger, kanskje jeg kan hjelpe henne? Og det er jo klart jeg kan. Selv om det raskt tar 45 minutter. Jeg slår av en prat med alle. «Det ser inte bra ut för din statistik,» sier teamleaderen min. Selv føler jeg egentlig at det går ganske bra. Det tar vel å merke ikke lang tid før jeg skjønner at problemet er at ingen jobber raskt nok. Og det går tydeligvis ut over teamlederen. Hele tiden popper det opp meldinger på vår interne chat: Det er alt for mye mail i kø, det er bare klaging på facebook, hvem vil jobbe i helgen, hvem vil jobbe overtid?

Foto: Julie Jørgensen
Foto: Julie Jørgensen

Det er godt mulig at selskapet vi jobber i, går så det suser, men det virker ikke som om det er noe sus i serken på de som jobber her.

Jeg snakker med en jente i det spanske teamet. De sparker alle som klager på noe, sier hun. Fem stykker forsvant forrige uke, helt plutselig. Hun er nervøs. Hun har klaget på arbeidsmengden. «Jeg trenger en jobb,» sier hun. Jeg svarer kjapt at det kanskje ikke er denne jobben hun trenger. Hun ser på meg og sier: «Jo, det er denne jobben jeg trenger.»

Og det virker som om selskapet er fryktelig klar over dette. Det europeiske arbeidsmarkedet blomstrer ikke direkte for tiden. Det er nok av folk som kommer til Berlin for å søke jobb. Det er nok av minijobber uten framtidsutsikter.

Den nye vinen
Plutselig en dag kommer sjefen for den norske avdelingen innom for å hilse på oss. Han er overraskende ung, går i nye seilersko og ser ikke ut som han gjør annet enn å gå til frisøren.

Han skal bare se hvordan det står til med oss, sier han.

Ute skinner sola og det er altfor varmt inne i vårt gigantiske kontorlandskap. Det lukter vondt av vegg-til-vegg-teppet som dekker det enorme gulvet. Vi blir forfjamsa der vi sitter og svetter og prøver å løse sakene våre så raskt og fornuftig som mulig.

Sjefen smiler til oss. Han har akkurat vært på ferie, sør i Tyskland, forteller han. «Der er Rieslingen utrolig god. Virkelig god,» sier han. Hvem hadde trodd at tyskerne laget så god vin? Ingen vet hva de skal svare. «Men det er hyggelig å se hva dere driver med her borte da,» fortsetter han: «Det ser jo ut som dere koser dere.» Jeg prøver å være morsom og si at det kunne jo vært en idé å ha gratis Riesling istedenfor brus? Han sender meg et beklemt blikk. Heldigvis ringer telefonen min. Det er en kunde som er sur for at det er salg i nettbutikken – det var det ikke da hun handlet hos oss i går – og nå er det altså salg!

Opptil 30 prosent til og med.

Livet i arbeidslivet
Det er ikke verdens undergang å ha en kjedelig jobb. På ingen måte. Problemet begynner når jobben du har, ikke kan tilby noe av det en jobb bør gjøre. En lønn du kan leve av. En kontrakt, så du veit at du faktisk har en jobb. Forhold som gjør at du kan utføre jobben din uten å føle at du hele tiden står i fare for å miste den. For de aller fleste av oss er det ganske mye som er avhengig av nettopp jobben. Som tak over hodet. Muligheten til å stifte familie. Rettigheter i trygdesystemet om du skulle bli syk. Eller pensjonspoeng til når du blir gammel.

En dag spiser jeg lunsj med en i det polske teamet. Kontrakten hennes går snart ut, og den skal opp til fornyelse om et par uker. Hun er stressa. Har hun jobbet raskt nok, svart på nok mailer, stengt nok saker? Løst dem på riktig måte? «Jeg fikk jo bihulebetennelse i våres, vet du,» sier hun: «Så jeg var borte over en uke – men jeg var så dårlig, det hadde sett så stygt ut i statistikken min selv om jeg hadde kommet på jobb.»

Og det er jo det som er problemet med å jobbe i dette selskapet: Det finnes alltid en som kan skrive fortere, stenge flere saker og være mindre syk.

Møtene handler mest om at hun vil bestille yogamatter til pauserommet.

Alt kan løses rundt det runde bord
Sjefen for hele vår internasjonale kundeserviceavdeling ligner veldig på en lærer jeg hadde på Steinerskolen. Hun liksom flagrer rundt med lange silkeskjerf rundt halsen. Hun sitter i et hjørne i kontorlandskapet, bak en expedit-hylle hvor det er utstilt sko, og hun smiler og nikker til alle.

For å unngå at folk skal organisere seg på noen som helst måte, har hun laget et slags forum hun kaller for «round table». Det er et møte som avholdes en gang i måneden, der en person fra hvert team er velkommen. På denne måten kan man få luftet og løst problemer.

Men møtene handler mest om at hun vil bestille yogamatter til pauserommet og gi et kinderegg til alle som signerer nye kontrakter. Det hun absolutt ikke vil diskutere, er faste ansettelser, lønn og arbeidstid. Ifølge henne er ikke det noe å diskutere.

«Hejdå teamet»
Etter en varm sommer kommer teamlederen vår hjem fra en 14 dagers lang ferie. Plutselig har han fått sparken.

Vi blir kalt inn til et møte mens han pakker sakene sine. Vi får en lang og merkelig forklaring fra vår flagrende sjef om at dette nok ikke var jobben for ham. Kontrakten hans skulle fornyes om tre måneder, og siden de ikke hadde tenkt å fornye den, var det jo like greit å la ham gå på dagen, han har jo et lite barn, og nå har han jo hatt to uker ferie til og med! Så alle forutsetningene er jo på plass for at han skal finne en ny jobb! Og vi betaler han jo ut hele kontrakten.

Teamleaderen vår kommer innom på slutten av møtet. «Vil du si noe til teamet ditt?» kvitrer sjefen.

«Hejdå teamet,» sier han stille før han lukker døren og går ut.

Det føles som jeg er med på Robinsonekspedisjonen. Vi sitter strandet på en øde øy. En etter en kommer vi til å bli sendt hjem.

«Husk å registrere at dere har vært i møte da!» roper hun etter oss. «Vi vil jo ikke at det skal bli rot i statistikken deres!»

Jeg er så matt at jeg bestemmer meg for å ta en tidlig lunsj. Da jeg kommer tilbake, ser jeg at jeg er nesten ett minutt for seint ute. Jeg roper til Tobias at han må logge inn for meg. Jeg orker ikke mer knas i dag. Det er klamt og august. Tobias viser meg et brev han har fått fra sin krankenkasse. Det inneholder en tepose med urtete og et kort der det står skrevet: «Ta hånd om deg selv og hold deg frisk i høst.» Jeg får umiddelbart lyst til å løpe ut i Friedrich Strasse og bli påkjørt av en gærningsyklist for å skape litt kostnader for den krankenkassen.

Foto: Julie Jørgensen
Foto: Julie Jørgensen

I stedet setter jeg meg ned foran skjermen. Sniker meg til en uregistrert pause for å hente en brus mens jeg lurer på hvor lenge det er mulig å jobbe her uten å bli kasta ut fordi man ikke jobber «bra nok» eller at man rett og slett ikke orker mer. Og hvor mye brus kan man egentlig drikke før man får hull i tennene? Tilbake på plassen min, spør jeg Tobias om han veit om krankenkassen også dekker tannlegen. Han er ikke sikker, svarer han, mens han stirrer på urteteen som trekker.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • digi_owl

    Får meg til å tenke på historier fra Silicon Valley…

  • Carl Eric B. Vethal

    Gjetter at det er snakk om Zalando!

  • Miranda Moen

    tusen takk for en veldig nøyaktig beskrivelse av hvordan man blir behandlet som ansatt i Zalando. Dessverre er det veldig mange som godtar dette, enten det er tyskere som er glad for å ha jobb og ser på dette som vanlig arbeidskultur, eller utenlandske som vil bo og henge i Berlin for alt det er verdt. Og ikke minst lokale myndigheter som setter sin lit til at Rocket Internet kan skape sårt tiltrengte arbeidsplasser i byen.

  • olavvvv

    Så utrolig enig! Tyskland er i utgangspunktet (og kanskje spesielt for en nordmann) et mareritt å jobbe i. Har mange venner her i Berlin som er ute i arbeidslivet (jeg er slags skånet siden jeg jobber som selvstendig kunstner) og historien er nærmest utelukkende den samme, dårlig lønn, korte kontrakter (eller ingen kontrakt), strenge ineffektive sjefer, og lite rom for nytenking og kreativitet. Som vi pleier å si, tyskere er hyggelige å ha med å gjøre når man sitter i en biergarten el, men når det skal delegeres og lønnes blir bildet et helt annet. Rådet til de som vil flytte til Berlin (det er jo en topp by!), lœr tysk og ha en plan.

  • Sebastian S

    Fantastiskt! Tack!

  • Kai A. Stensson

    Akkurat slik hadde jeg det når jeg jobbet for Teleperformance her i Norge.