– Den jevne tysker har all grunn til å være misfornøyd

T-bane i Berlin, 2014. Foto: Jörg Schubert T-bane i Berlin, 2014. Foto: Jörg Schubert

Er euroen til for Tyskland? Vi ba Manifest-økonom Lars Gunnesdal om et kræsjkurs i valutadramaet.

– Under årets eurodrama har en del spurt seg hvem valutaunionen egentlig tjener. Nå sies det til og med at «Tyskland kan ha tjent milliarder på Hellas-krisen». Finansminister Wolfgang Schäuble nekter for at det fins noen tysk dominans, mens Hellas’ Yanis Varoufakis uttalte i et legendarisk intervju at eurogruppen var «completely and utterly» dirigert av tyske interesser. Hvem har rett?

– Mange økonomer har lenge advart mot at eurosamarbeidet var og er en svært dårlig idé. Så lenge det gikk bra i eurosonen, har ulike land tjent på valutasamarbeidet på forskjellige måter. Landene og innbyggerne i sør fikk lenge fordelen av å kunne låne penger til gode rentebetingelser, med en sterk valuta i ryggen istedenfor sine egne nasjonale. Men nettopp dette var jo også kimen til problemene seinere: at de lånte for mye – eller snarere også – ble lånt for mye. For dette kan ikke ses på i isolasjon – slik ofte den tyske regjeringen og dens allierte gjør. Man må også spørre: Hvor kom pengene fra? Hva var motstykket til de handelsunderskuddene som bygget seg opp i Sør-Europa på 2000-tallet? Da ser man raskt på statistikken at Tyskland har hatt en enorm eksportvekst i samme periode. Mye av dette overskuddet endte via private banker opp som lån til Sør-Europa.

Bak denne modellen gjemmer det seg stadig flere arbeidende fattige i Tyskland.

– Søreuropeernes underskudd har altså i praksis vært Tysklands handelsoverskudd?

– Ja – og dette har vært en direkte konsekvens av den felles valutaen. Tyskland hadde et godt utgangspunkt, men før euroen ble forskjellen mellom landene ofte jevnet ut ved at valutakursene justerte seg. Først med euroen fikk det tyske eksportmaskineriet virkelig fart. Fra å ha vært i balanse bygget Tyskland seg opp til å bli et av landene med verdens største handelsoverskudd.

– Hva har denne økonomiske suksessen betydd for Tyskland internt? Betyr det at tyskere nå er en gjeng med rikinger?

Nei. Det er viktig å huske på følgende: Som en del av denne handelsoverskuddsstrategien har tyske myndigheter også ført en offensiv politikk med sikte på å holde lønningene i landet nede. Tysk fagbevegelse gikk mot slutten av 1990-tallet også med på å vise tilbakeholdenhet ved lønnsoppgjør. Tanken var at man heller skulle få flere i arbeid enn å øke lønningene. I tillegg kom også Hartz-reformene, som blant annet skapte et system med minijobber. Bak denne modellen gjemmer det seg stadig flere arbeidende fattige i Tyskland. At man presset lønninger ned, var imidlertid med på å gjøre tysk eksportsektor mer konkurransedyktig.

SE OGSÅ: «Jeg jobbet i det tyske mirakelet og fikk gratis brus»

Kampanje for minijobber. Foto: Alper Cugun/Flickr
Infokampanje om minijobber. Foto: Alper Cugun/Flickr

– Og denne strategien har altså ikke landene i Sør-Europa fulgt?

– La oss gå tilbake til da euroen ble innført på begynnelsen av 2000-tallet. Da satte man visse betingelser for valutasamarbeidet: Man skulle ha begrenset budsjettunderskudd og et inflasjonsmål på 2 prosent. Det som imidlertid skjedde, var at en del av landene i sør – delvis på grunn av pengene som fløt inn gjennom lån – hadde en lønns- og prisvekst som var høyere enn 2 prosent på 2000-tallet. I prinsippet var dette ganske dumt av dem, ettersom det var et avvik fra den opprinnelige planen: at alle skulle følge den samme utviklingen. Dette er det mange som har påpekt til det kjedsommelige. Færre – bortsett fra folk som økonomiprofessor Costas Lapavitsas – har imidlertid pekt på at også Tyskland brøt denne regelen. Bare med motsatt fortegn. Mens landene i sør gikk over målet, hadde tyskerne en lavere lønns- og prisvekst enn det man var blitt enige om. Dette har hatt vel så store konsekvenser for ubalansen i eurosonen. I løpet av 2000-tallet ble forskjellen på pris- og lønnsnivå i de ulike landene stadig skjevere, og fram mot krisens utbrudd ble gapet ganske stort. Men det var altså begge sidene som brøt avtalen, og Tysklands brudd var like alvorlig for eurosonens stabilitet. Ironisk nok blir likevel den tyske modellen bare hyllet, og lite kritisert.

Det blir feil å snakke om «Tyskland som vinner».

– Ja, enkelte land vurderer for eksempel å kopiere den tyske minijobbmodellen. Akkurat som innstrammingspolitikken, som Troikaen har krevd av diverse land, var noe Tyskland allerede satte i gang med for flere år siden. Vil en slik sparepolitikk fungere på samme måte for alle?

– Nei, det vil det ikke. Det mange av forkjemperne for innstrammingspolitikken ikke ser, er at det aldri bare er omstendighetene i ett land som avgjør effektene av en slik politikk. Hvis det generelt er gode tider i landene rundt, noe som for eksempel betyr at det er lett å eksportere varer dit, så kan ett land, eller en liten gruppe land, i noen tilfeller klare å gjennomføre en sånn hestekur. Problemet i Europa i dag er at man har satt alle landene på den samme hestekuren samtidig. Dermed struper man etterspørselen i alle land. Da blir det veldig vanskelig for ett land i krise å skape vekst og arbeidsplasser. Alle kan ikke ha eksportoverskudd innad i Europa samtidig. Det er helt umulig. Det tyskerne prøver å sette som standard, kan ikke være bærekraftig over tid. Her finner man den store logiske bristen i denne politikken.

Men det var altså begge sidene som brøt avtalen, og Tysklands brudd var like alvorlig for eurosonens stabilitet.

– Men hva kunne man ha gjort i stedet?

– Gitt at man fastholder å ha en valutaunion, er det flere ting man kunne gjort for å gjenopprette ubalansen. For eksempel kunne man skattlagt store handelsoverskudd innad i eurosonen, i tråd med [økonomen John Maynard] Keynes sitt opprinnelige forslag fra 1944. Man kunne også like gjerne hatt som mål å «tvinge» Tyskland til å øke lønningene framfor å tvinge Hellas til å stramme inn. Begge deler ville hatt liknende effekt. Men når man kutter og kutter i Hellas – uten at Tyskland kommer inn og skaper økt etterspørsel i den andre enden, for eksempel ved at de importerer greske varer – da sender man bare den greske økonomien inn i en dødsspiral. Hadde man «møttes på midten» på denne måten, hadde rebalanseringen gått mye fortere – og med langt færre lidelser på veien. Bortsett fra for tyske kapitalinteresser, selvfølgelig.

Foto: Dennis Skley/Flickr
Foto: Dennis Skley/Flickr

– Men det virker uansett ulogisk å tvinge Hellas til å kutte. Vil ikke det kunne skade tysk næringsliv også? Ved at de ikke lenger har et søreuropeisk marked å selge sine varer til?

– I prinsippet ja, men en av grunnene til at Tyskland likevel har stått for en sparelinje i eurosonen, er fordi de selv har økt eksporten til land som Kina i stedet. Tyskland, som er helt avhengig av eksport, kan derfor klare seg selv om markedet skrenkes inn i sør. Men da kan man jo også spørre seg om hva som er poenget med EU og valutasamarbeidet. Om det ikke er for å få til et felles løft, hvorfor skal man da ha det?

– Så hvem har egentlig tjent på det hele?

– Eliten i både Hellas og Tyskland har gjort det veldig godt de siste årene. Vanlige arbeidere i begge land derimot har hatt en svært dårlig utvikling. Det blir feil å snakke om «Tyskland som vinner». Akkurat som framingen «Hellas versus Tyskland» er for enkel. Den jevne tysker har all grunn til å være misfornøyd. Kanskje nettopp derfor har det vært såpass lett å spille på denne motsetningen mellom «folkeslag» i tyske medier. Det har blitt lett å gi Hellas skylden for tyske arbeideres kår – i stedet for å legge den på bankene og den tyske eksportmodellen.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.

  • digi_owl

    Ja det er verdt å vurdere å gjøre Euro til «bankor» etter Keynes modell.

    Det virker som dem som hyller Euroen høyest er dem som kan ta frokosten i Barcelona, Lunch i Berlin og middag i Roma.

    Med andre ord dem som kan «jobbe» enhver plass på kloden hvor dem har strøm, nett, og kredittkortet er godtatt.

  • Lab Roy

    Det er vel snart på tide at Tyskland forlater eurosonen?
    Da vil vel mye av problemene i eurosonen bli løst.

    (Tyskland har et eksportoverskudd på 217 mrd euro i 2014, dette meget store eksportoverskudd skaper ublanse og problemer både for EU og verdensøkonomien).

    Nå var det vel Frankrike som i sin tid tvang Tyskland til å bli medlem av eurosonen, Tyskland ville helst beholde sin Deutsche Mark.

    Frankrike har ekstraordinære store inntekter fra sine gamle kolonier i Afrika, bla ved å administrere den såkalte CFA-valutaen i Afrika (sentral afrikanske france). På sin side hadde Tyskland ekstraordinære store utgifter forbundet med sammenslåingen med Øst-Tyskland. Kanskje dette misforhold sammen med overgangen til euro var med på å legge grunnlaget for Hartz reformene?

  • Tore Andvig

    Eurosonen må brytes opp eller reformeres. Tyskerne må lære seg basic monetær teori og EU burde kanskje ta et lite kurs i demokrati. Nå er det sant at den jevne tysker ikke har noen grunn til å være særlig fornøyd med politikken som blir ført, men de kan treoss alt velge andre ledere enn de neoliberale idiotene de har i dag. Hellas stemt de neoliberale ut, men det har ingenting å si for det er ikke lenger egen regjering som styrer landet, men en gruppe advokater som er (mis)informert av neoklassiske økonomer.

    Hellas tvinges mot sitt folks og sine valgte representanters vilje til å forlenge en økonomisk depresjon og til å gjennomføre økonomiske reformer ingen som kan noe om økonomi tror vil fungere. Tyske banker, tysk kapital, tyske eksportører har vunnet. Alle andre har tapt og mer enn noen andre har Hellas og Grekerne tapt, men andre tapere er Spania, Portugal, folkestyre, EU, Eurosonen, europa, rettferdigheten, sannheten virkeligheten og fornuften tapt for de neoliberale neoklassisk skolerte «ekspertene» absurde antagelser om en økonomi de ikke aner hvordan fungerer. (https://www.youtube.com/watch?v=hXFhs6jR6xA)