Politisk forandring er ingen naturlov, men resultat av interessekonflikter og kampkraft. Det har ikke pandemien endret.
ingrid wergeland
For folk som er opptatt av rettferdig fordeling av samfunnets ressurser, er det å forstå velferdsstatens sentrale rolle helt essensielt.
Stadig flere må streike for å få tariffavtale. På en byggeplass i Gamlebyen i Oslo har streikevaktene stått støtt i over en måned.
Den iboende maktubalansen som finnes i arbeidslivet, må være innrammet av ordnede forhold på arbeidsplassen og en god arbeidsmiljølov.
Det er ikke veldedighet, det er ikke fattigkassa, det er ikke nåde som er grunnlaget for våre felles velferdsordninger.
Høyresiden bruker flyktningesituasjonen til å ønske lønnsdumping og meningsløse jobber velkommen.
Å redusere arbeidstiden er i bunn og grunn en billig og populær reform som gir mer makt til arbeidstakerne. Det er på tide at partiene blir interesserte.
Solidaritet mellom arbeidere er avgjørende for å demme opp for de økende forskjellene i arbeidslivet. Fagbevegelsen sitter allerede med svaret.
Lav oljepris. Eurokrise. Masseoppsigelser i Norge. Og hva er planen vår? Jeg sier som Maggie Thatcher: Det finnes ikke noe alternativ. Vi må vri misæren om til en grønn framtid.
Det er ingen som kommer til å slutte i jobben sin for å leve på barnetrygden, selv om den dobles.
Vi kan velge oss mer tid heller enn mer lønn i framtidens lønnsoppgjør. Gradvis kan vi velge tid heller enn mer ting.
Høyre og Fremskrittspartiet hevder de er opptatt av frihet. Men med endringene av arbeidsmiljøloven blir arbeidstakere mer avhengige av sjefens velvilje og dermed mer ufrie.
Noen får beholde besteforeldrene sine lenger enn andre. Det er ikke rettferdig.
Når nordmenn uttaler seg til utenlandsk presse, er det verken viktig om det de sier er sant, oppsiktsvekkende eller en nyhet.
Når stemmeseddelen forlater velgerens hånd og slippes ned i urnen med en umerkelig lyd den niende september, kan konsekvensene av valget bli store.
Fast jobb som norm er det første som ryker med en Høyre-FrP-regjering.