Dårlig pakke for klima og industri

SOLNEDGANGSINDUSTRI: Å sette i gang en utredning om hvordan vi skal bli mindre oljeavhengige, samtidig som man forsterker oljeavhengigheten, er ikke å gå i spissen for det grønne industriskiftet, skriver artikkelforfatterne. Her er oljeplattformen Troll A i solnedgang. Foto: Øyvind Knoph Askeland, Norsk olje og gass

Milliarder i skattekutt for oljeindustrien uten tilstrekkelige motkrav om grønn omstilling skaper ikke den grønne industriutviklingen vi nå trenger.

Uten nye industrier får vi ingen grønn motor i norsk økonomi som kan erstatte petroleumsindustrien. En skattepakke som gjør Norge mer avhengig av olje- og gass er derfor både dårlig klimapolitikk og svak industripolitikk.

Ifølge Ap-leder Jonas Gahr Støre er endringene i oljeskatten en seier for klimaet. Støre hevder «denne pakken gir håp for arbeidsplasser, inntekter og broen inn til det grønne skiftet.» Det er sant at grønn omstilling krever at det finnes en leverandørindustri å omstille fra. Men det er også sant at den grønne omstillingen ikke kommer hvis man fortsatt låser arbeidsplassene fast til olje og gass.

Her må man altså klare to ting på en gang: La industrien overleve, og drive den i grønn retning. Hvis pakken Støre har signert bare gjør det første, gjennom skatteletter til utvinning av olje og gass, men ikke det andre, bidrar den til å gjøre Norge mer oljeavhengig, ikke mindre. Det springende punktet blir derfor: Hva gjør denne skattepakken for grønn industri? Hva er de konkrete tiltakene? Hvor mange er milliardene?

Det kommer ingen milliarder. Et av klimatiltakene i pakken er derimot at «et utvalg skal settes ned for å utrede de samlede rammebetingelsene for å fremme klimavennlige investeringer». Det blir litt som om de allierte i 1940 skulle sette ned et utvalg for å utrede de samlede rammebetingelsene for å fremme investeringer i krigsmateriell. Noen situasjoner krever mot og handlekraft. Både klodens klima og norsk økonomi er nå i en slik situasjon.

Det er sant at grønn omstilling krever at det finnes en leverandørindustri å omstille fra. Men det er også sant at den grønne omstillingen ikke kommer hvis man fortsatt låser arbeidsplassene fast til olje og gass.

Derfor blir det litt puslete når et annet klimatiltak i pakken er planen om å lage en plan for hvordan utslippene ute på norsk sokkel skal reduseres med 50 prosent innen 2030. Det aller meste av utslippene fra norsk olje og gass skjer, som kjent, når den fossile energien forbrennes, ikke når den utvinnes. Det vil derfor ha begrenset klimaeffekt at vi nå kan eksportere den gassen vi sparer på å drive plattformene med grønn elektrisitet.

I klima- og industripolitikken er det ikke utredninger som savnes, men handlekraft. I stedet for å tvinge seg selv til å velge mellom klodens klima og norske arbeidsplasser, slik Stortinget har gjort gjennom tiår med industripolitisk latskap og økende avhengighet av oljebransjen, trenger vi handlekraftige tiltak for reduserte utslipp globalt som bygger grønne arbeidsplasser nasjonalt.

Noen situasjoner krever mot og handlekraft. Både klodens klima og norsk økonomi er nå i en slik situasjon.

Rødgrønne partier kan ikke, som Frp, tenke på klimapolitikken som motpol til industripolitikkken. For norsk økonomi og industri er ikke tjent med fortsatt forsterket avhengighet av olje og gass. Å redde norsk industri med skatteletter på olje og gass er som å tisse i buksa for å holde varmen. Fram mot stortingsvalget haster det å utvikle en ny og handlekraftig klima- og industripolitikk.

  • Sett ambisiøse mål for grønn industriutvikling slikt man gjort i Storbritannia, Danmark, Kina og Tyskland, men ikke i Norge.
  • Etabler en statlig fornybargigant som kan utvikle fornybar energi over hele verden og dra med seg norsk leverandørindustri i prosessen.
  • Etabler en grønn investeringsbank for storstilte investeringer i grønn industriutvikling. Eller et fond for grønn industri og infrastruktur.
  • Gjør direkte offentlige investeringer i hjemmemarkeder for flytende havvind, karbonfangst, elektrifisert skipsfart og hydrogen, som gir norske virksomheter et grønt springbrett ut i verdensmarkedet. Mens Stortinget somlet seg til å «sette ned et utvalg for å utrede rammebetingelsene», kunngjorde Danmark nettopp investeringer i grønn energi for flere hundre milliarder kroner.

Krisepakken for petroleumsnæringen ble en tapt mulighet. Ikke bare for klimaet, men også for industrien. Å sette i gang en utredning om hvordan vi skal bli mindre oljeavhengige, samtidig som man forsterker oljeavhengigheten, er ikke å gå i spissen for det grønne industriskiftet. Handlinger veier tyngre enn ord, også når ordene samles til en utredning.

Denne sjansen bør være den siste som får gå tapt. Norsk industri har nemlig samme problem som klodens klima: klokken tikker.