Storbritannia forlater EU. Tysklands forfatningsdomstol utfordrer Brussel. I USA har Republikanerne gått fra markedsliberalisme til «America First». I Ungarn bygger den tidligere liberalisten Viktor Orbán sin illiberale stat i nasjonalsjåvinismens navn.
Reaksjonen fra flere på skandinavisk venstreside er å bli mer skeptisk til nasjonalstaten og mer positiv til EU. Vänsterpartiets sterkt EU-kritiske leder Jonas Sjösted toner ned sin unionsmotstand for ikke å gi de ekstreme Sverigedemokraterna «luft under vingene» (Dagens Nyheter 26.8.18). I Norge gikk flere EU-motstandere imot Brexit, fordi den britiske kampen mot EU ble anført av typer som Nigel Farage og Boris Johnson.
Bør vi virkelig nekte Storbritannia den demokratiske suvereniteten vi selv krever for Norge? Spørsmålet om venstresiden og nasjonalstaten er i sannhet vanskelig. Min hypotese er at det også blir helt avgjørende. Her følger derfor syv teser om nasjonalstatens comeback.
Spørsmålet om venstresiden og nasjonalstaten er i sannhet vanskelig. Min hypotese er at det også blir helt avgjørende.
- Vi må ha et prinsipielt syn på folkesuvereniteten. Makten ligger verken hos kongen eller Gud, men hos folket, og den kan kun delegeres til folkets ledere på midlertidig basis. Ingen skal tvinges til å leve under en lov hun ikke har demokratisk innflytelse på.
Derfor kan jeg ikke støtte et system der EU-domstolen suverent kan overstyre en dansk lov som har støtte fra 100 prosent av Danmarks velgere og alle Folketingets partier. Særlig ikke når dette juridiske overhuset hersker med henvisning til EU-traktater som ikke kan endres selv om 100 prosent av danskene (og mange andre EU-befolkninger) skulle gå inn for det.
Som tilhenger av folkesuvereniteten, kan jeg ikke støtte underkastelsen under en lovgivende forsamling som ikke er folkevalgt og som fatter sine beslutninger bak lukkede dører. EUs Ministerråd er en slik forsamling.
Venstresidens kamp for suverenitet kan ikke være det samme som nasjonalisme.
- Venstresidens kamp for suverenitet kan ikke være det samme som nasjonalisme. Arbeiderklassen, kvinner og minoriteter kan godt være undertrykt selv om nasjonalstaten er suveren.
Mange av våre kampsaker krever også internasjonal koordinering og solidaritet. Selv om EUs elitestyrte institusjoner stort sett er uegnet til formålet, må venstresiden fremme internasjonalt samarbeid om regulering av skatteflukt og tech-kapitalens makt, om forpliktende klimatiltak og solidarisk kamp mot sosial dumping.
Venstresidens kamp for demokratisk suverenitet må altså fylles med et sosialt, altså klassebasert, innhold. Vår analyse er nemlig ikke at de avgjørende skillelinjer i verden går mellom de ulike nasjoner.
- Vår analyse er heller ikke at nasjonalstatenes demokratiske suverenitet er irrelevant fordi det eneste som teller er noe som heter «klasse». Nettopp fordi klassekampen er den demokratiske venstresidens fundament, er kampen om suvereniteten et kjernespørsmål for den politiske kampen vår tid. La meg forsøke å forklare.
Overklassens svar på den alminnelige stemmerett som arbeiderklassen kjempet fram ble, i andre halvdel av 1900-tallet, å flytte de avgjørende økonomiske beslutninger lengst mulig vekk fra stemmerettens aksjonsradius. Til «uavhengige» sentralbanker. Til ubrytelige bestemmelser om «utgiftstak» og andre tvangsregler for økonomisk politikk. Til overnasjonale organer som WTO.
Nettopp fordi klassekampen er den demokratiske venstresidens fundament, er kampen om suvereniteten et kjernespørsmål for den politiske kampen vår tid.
Nyliberalismens politiske program var å stagge massedemokratiet ved å håndheve pengemaktens markedsfrihet over og på bekostning av folkemaktens demokratiske frihet. I den vestlige verden ble EUs indre marked og Euro-samarbeidet dette programmets mest ortodokse inkarnasjon.
Slik kapitalmaktens mottrekk mot stemmeretten ble å undergrave suvereniteten, handler det økonomisk dominerte flertallets kamp nå om å gjenvinne den.
De sosialdemokratiske elitenes retorikk har i tre tiår sagt at folkestyret skal gjenreises med de samme metoder som organiserte pengemaktens flukt fra stemmeretten – EUs traktater og WTOs dommerpanel. Denne usannsynlige teorien har nå mistet sin siste rest av troverdighet.
- Høyrepopulistene kan ikke få bestemme venstresidens syn. Jeg kan ikke skifte prinsipielt syn på folkesuvereniteten bare fordi en usmakelig figur som Nigel Farage skulle argumentere for samme prinsipp. Velgere flest vil oppfatte en slik venstreside akkurat som det den er: opportunistisk og prinsippløs.
Nasjonalstatens comeback er en realitet.
- Nasjonalstatens comeback er en realitet. Den kinesiske investeringsstatens økonomiske suksess tvinger vestlige politikere til å velge mellom å beholde sin markedsliberalistiske barnetro og beholde et levedyktig næringsliv, noe som vil kreve nasjonale industristrategier og en aktiv investeringsstat. Selv den mest troende tilhenger av nyliberalismens «globalisering» lærer gjennom koronakrisen at staten fortsatt har handlekraft og at landegrenser fortsatt kan brukes til noe.
Politikere som insisterer på å sette overnasjonale markedstraktater framfor sin egen befolknings beste, vil tape regjeringsmakt i land etter land.
- Å bekjempe reaksjonær nasjonalsjåvinisme ved å styrke EUs overnasjonale markedsliberalisme er som å slukke skogbrann med bensin.
For det første, låser EUs traktater den økonomiske politikken langs liberalistiske linjer på en måte som tapper venstrepartiene for mobiliseringskraft i de sakene hvor vi står nærmest arbeiderklassen – de økonomiske interessesakene.
Når denne EU-teknokratiske avpolitiseringen av økonomien tar disse samlende «klassesakene» vekk fra dagsordenen, fylles den av de splittende «kultursakene» som gir høyrepopulistene mobiliseringskraft i deler av arbeiderklassen.
Å bekjempe reaksjonær nasjonalsjåvinisme ved å styrke EUs overnasjonale markedsliberalisme er som å slukke skogbrann med bensin.
For det andre transformerer den overnasjonale EU-prosessen økonomiske spørsmål om motstridende klasseinteresser til nasjonale spørsmål om suverenitet. I stedet for at venstresiden leder an i de økonomisk dominerte klassenes opprør mot et system skapt av og for den økonomiske eliten, kan høyresidens demagoger omdanne energien i sosial misnøye skapt av kapitalismen til nasjonalsjåvinistisk mobilisering mot alt som kommer «utenfra».
EU har ikke blitt et solidarisk laboratorium for dyrking av flernasjonal harmoni, men et politisk maskineri som produserer høyrepopulimsens velgere på løpene bånd.
- Når et mentalt og politisk regime (som nyliberalismen) bryter sammen blir det trangt ved utgangen. Hvis ikke den progressive venstresiden leder an i den demokratiske suverenitetens comeback, vil den reaksjonære høyresiden gjøre det.
Å tone ned kampen for demokratisk suverenitet nå er en gavepakke til høyrepopulistene. På samme måte som den enfoldige EU-entusiasmen til den høyt utdannede delen av Labour var en gave til Nigel Farage og Boris Johnson, vil Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene selvsagt foretrekke at hele venstresiden blir EU-entusiaster. Oppskriften på styrket reaksjonær EU-motstand er svekket progressiv EU-motstand.
Å tone ned kampen for demokratisk suverenitet nå er en gavepakke til høyrepopulistene.
Idet høyresidens radikaliserte ledere nå kaster de liberale friheter fra seg i grøftekanten som noe utdatert ideologisk skrot, blir venstresidens oppgave å bære frihetens flamme opp gjennom det 21. århundre. Ikke bare friheten til å konkurrere, men friheten til å regulere konkurransen. Ikke bare markedsfrihet, men også demokratisk frihet.
Demokratiets suverenitet er denne frihetens forutsetning. Stiller vi oss på feil side i denne striden, vil vi ikke bare sabotere muligheten for et etterlengtet og nødvendig comeback for den demokratisk-sosialistiske venstresiden. Vi legger samtidig veien åpen for den autoritære høyresidens nasjonalsjåvinistiske agitasjon.
Denne teksten ble også publisert i den danske avisa Information 4. juni 2020.