Familiens seksåring, som torsdag besøke skolen der han skal begynne til høsten, både gruer og gleder seg. Hva med oss foresatte?
Det er litt av en tillitserklæring når vi hver arbeidsdag overlater det kjæreste vi har til nesten fremmede mennesker. Lovnaden til fem- og seksåringene som ble sendt til skolen med Reform 97 var at «det første året skal ha eit klart førskulepreg».
Dette løftet ble avlyst av tidligere NHO-direktør Kristin Clemet (H). I Pisa-prestisjens navn satte kunnskapsminister Clemet en stopper for barnehagebarnas myke overgang til den harde skolebenken. Her skulle det være tydelig definerte kompetansemål og statsdirigert testing av målbare ferdigheter.
Den testbaserte prestasjonsorienteringen får virkninger helt fra første trinn. Den seks år gamle smårollingen min vil fra høsten av måtte gjennomgå utallige 90 minutters stillesittende økter, uten friminutt, i et klasserom der lærens krefter konsentreres om det som etter hvert skal prestasjonstestes under nasjonale prøver.
Den seks år gamle smårollingen min vil fra høsten av måtte gjennomgå utallige 90 minutters stillesittende økter, uten friminutt.
Passer den statlige målstyringen for fem- og seksåringer? Ifølge dem som hver dag møter ungene, er svaret et rungende nei. De som hevder at den prestasjonsorienterte barneskolen ikke er tilpasset barnas natur er ikke bare noen damer fra SV med lilla sjal, det er 84 prosent av landets lærere.
Og det er FN, som i 2013 kritiserte «urovekkende tendenser» i den stadig mer prestasjonsorienterte norske skolen, «som over tid kan føre til at retten til lek ikke respekteres» (Dagsavisen, 29. oktober 2013).
Når telling og rangering av skolenes «verdiskaping», i form av målbare elevprestasjoner, likevel har vunnet fram som styringsmåte, har det sammenheng med den brede og dyptgående ideologivendingen de siste tre-fire tiårene som har fått navnet nyliberalismen, som igjen hører sammen med finanskapitalens økende dominans.
Ungene våre er ikke standardiserte enheter. De er ungene våre.
Finanskapitalens kortsynte og historieløse perspektiv – der verden framtrer som et regneark og alt handler om tall som går opp eller ned – har i økende grad fått dominere industriselskapene, øvrig næringsliv og, etter hvert, offentlig sektor og politiske beslutninger.
Denne ideologien truer den høyere form for sivilisasjon vi kaller velferdsstaten. Når verden blir et regneark vil, for eksempel, tomme sykehussenger på intensivavdelingen framstå som sløsing og «død kapital», en utgift som bør skjæres vekk.
Når det kalkulerende handelshøyskoleblikket trenger seg inn i sektorer der det over hodet ikke hører til, som i skolen, får det alle slags utilsiktede bivirkninger. Etter innføringen av det clemetske Kunnskapsløftet i 2006, økte antallet barn som ble henvist til utredning hos PP-tjenesten med 78 prosent på fem år.
Ifølge forsker Thomas Nordahl kan det ha sammenheng med at lærerens behov for å få elever «ut av klasserommet» blir mer påtrengende jo mer læreren opplever at hennes faglige verdi blir bestemt av gjennomsnittstallet som kommer ut av klassens testprestasjoner.
Kan det tenkes at konkurranselignende målestyring av lærerne fører til en utilsiktet innsnevring av normalitetsbegrepet?
Kan det tenkes at konkurranselignende målestyring av lærerne fører til en utilsiktet innsnevring av normalitetsbegrepet? I så fall kan det ha bidratt til den kraftige økningen i antall ADHD-diagnoser blant barn og unge. En indikasjon på sammenhengen er at risikoen for ADHD-diagnose hos barn født sent på året er 40 prosent (!) høyere enn for barn født tidlig på året.
Tallene tyder på at jo yngre barnet er, jo krassere blir konflikten mellom menneskets naturlige utvikling og skolens innsnevrede normalitetsbegrep. Professor Aksel Tjora ved NTNU hevder økningen i forekomsten av ADHD egentlig er en pedagogisk utfordring forkledd som diagnose.
I skrivebordsteorien til handelshøyskolekandidatene framstår telling, måling og kalkulasjon som universelle metoder. Det er bare sunn fornuft å ta dem i bruk i skolepolitikken, når de fungerer så bra i skofabrikken. Problemet er at styring gjennom måling krever standardiserte, sammenlignbare enheter. Men ungene våre er ikke standardiserte enheter. De er ungene våre.
Tallene tyder på at jo yngre barnet er, jo krassere blir konflikten mellom menneskets naturlige utvikling og skolens innsnevrede normalitetsbegrep.
Det er uakseptabelt for oss foresatte, og i strid med FNs barnekonvensjon og Grunnloven, hvis den norske fellesskolen styres av hensynet til politisk prestisje.
Fram mot stortingsvalget jobber derfor Manifest Tankesmie fram håndfaste forbedringer i skolesystemet som kan sikre at voksnes prestisje på kort sikt aldri får undergrave hensynet til barnets beste på lang sikt. Ikke fordi Høyre-skolen har mislykkes i å klatre på Pisa-tabellen. Men fordi dette handler om ungene våre.
Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 9. juni 2020.