Thomas Pikettys grunntese er at dagens økonomiske system skaper stadig større økonomisk ulikhet, fordi avkastningen på kapital, r, er større enn den økonomiske veksten, g. Dermed vil de som sitter på kapital få stadig mer i forhold til resten av samfunnet. Han tar til orde for å redusere gapet mellom de to faktorene gjennom økt skattlegging av kapital.
I Morgenbladet 6. juni snur Civitas Marius Doksheim Pikettys formel, r > g, på hodet og hevder at man vel så gjerne kan øke veksten, g, som å redusere avkastningen på kapital, r, for å minske forskjellen mellom de to. Det regnestykket vil han slite med å få til å gå opp. Piketty har påvist at formuene de siste tjue årene har vokst med i gjennomsnitt seks – syv prosent. Kapitalavkastningen har aldri vært lavere enn to – tre prosent, ifølge hans beregninger. Mener Doksheim det er realistisk å oppnå en vekst på det nivået?
Veksten kan ikke demme opp for de ulikhetsskapende effektene av kapital.
I samfunn som vårt, som har nådd et visst teknologisk nivå og med stabil befolkningsvekst, mener Piketty det er optimistisk å håpe på mer enn 1 prosent økonomisk vekst. Her er han ikke til å misforstå: Veksten kan ikke demme opp for de ulikhetsskapende effektene av kapital.
Ulikhetene vokser nå
Skal vi ta Pikettys funn på alvor, er det derfor opphopningen av kapital vi må gjøre noe med. Dette ignorerer Doksheim. Det kan være fordi han ikke anerkjenner at den store formuesveksten er et problem. På spørsmål fra Klassekampen 25. juni om det ikke er slik at ulikhetene vil være selvforsterkende om man ikke skattlegger kapitalen, gitt at avkastningen på kapital er høyere enn på arbeid, svarer han: «Jeg mener at Piketty viser faren for at det kan skje. Ikke at det har skjedd.»
Men det er jo nettopp dette Piketty påviser at skjer. Ikke et eneste sted i Civita-notatet om Piketty argumenterer Doksheim for hvorfor det skulle være grunn til å tvile på at Pikettys hovedtese stemmer. Doksheim spiller på to hester: På den ene siden priser han Piketty og sier at han tar ulikhetsproblemet på alvor, på den andre siden sier han at han ikke tror det er et problem likevel og underkjenner Pikettys mest sentrale poeng.
Den skattedebatten Piketty inviterer til bør ikke avfeies før den i det hele tatt har startet.
Når det kommer til løsninger, skryter Doksheim i sitt siste innlegg i Morgenbladet av at ingen har kommet med flere forslag enn Civita. Dette til tross for at Doksheim knapt vier noen linjer til det Piketty anser som det mest sentrale virkemiddelet, nemlig formuesskatten, og er rask til å avfeie det. Motstanden hans mot formuesskatten hviler på forestillingen om at veksten kan bøte på formuekonsentrasjonen. Mener Doksheim at kutt i formuesskatten fortsatt er forsvarlig dersom formuene vokser i det tempoet Piketty mener de gjør?
Dersom formuesskatten har utilsiktede bivirkninger, ønsker jeg velkommen en debatt om hvordan den kan bli mer effektiv. Men den skattedebatten Piketty inviterer til bør ikke avfeies før den i det hele tatt har startet.
«Det er ingen grunn til å innføre ny politikk i Norge for å hindre en utvikling som så langt ikke ser ut til å skje», skriver Doksheim i notatet. Vel, det er i alle fall ingen grunn til å fjerne de tiltakene i Norge som faktisk har motvirket utviklingen Piketty nå har påvist.
Innlegget ble også lagt ut på Morgenbladets nettsider 27. juni.
Tidligere innlegg i debatten:
«Hernes og Piketty» av Eirik Løkke, Morgenbladet 16.mai.
«Civitas Piketty-problem» av Ingrid Åm, Morgenbladet 23.mai.
«Piketty, vekst og skatt» av Marius Doksheim, Morgenbladet 6.juni.