Feministisk blåmandag

En kan bli litt beruset av at et tydelig uttalt feministisk parti inntar slipstette møterom i Brussel. At Soraya Post, Feministiskt Initiativs representant i EU-parlamentet, i tillegg er roma, gjør det hele enda mer storartet. Rødstrømpelykken er fullkommen, og tusenvis av deltakere på Nordisk Forum lot jubelen stå i taket idet vi feirer at en ny, feministisk bølge skyller over oss. Samtidig kan vi konstatere at kvinnekampen har en tøff tid foran seg. Nordisk Forum i Malmö, den største nordiske samlingen for kvinners rettigheter på 20 år, tok for seg to av de største feministiske utfordringene i dag: EUs krisepolitikk og fascistiske krefter på frammarsj.

«De som vasker maktas korridorer merker konsekvensen av krisa mest», sa Alexandra Pascalidou, svensk-gresk forfatter og journalist, når hun fortalte om finanskrisa og hvordan den har rammet Europas kvinner, under temaet «Hvem faller dypest når økonomien raser?».

Det er Europas kvinner som tørker bordet etter nyliberalistenes fråtsing.

Den europeiske Troikaen har, med Merkel og IMF’s Christine Lagarde i spissen, vist oss at kvinner på toppen ikke nødvendigvis gir kvinner en større del av kaka – i dette tilfellet tvert imot. Gjennom å kutte i den kvinnelige pulsåra, offentlig sektor, har kriseramma land tatt svært mange feministiske skritt bakover. Det er kvinner som rammes hardest når barnehager må stenge og sosiale sikkerhetsnett raseres, og når gamlehjem, skoler og sjukehus slankes. Vi veit hvem som må ta smellen når frustrerte, arbeidsledige menn ikke klarer å forsørge familien sin, og dermed får tukla med mannsidealet sitt. Antall sjølmord som en kan anta er en direkte konsekvens av finanskrisen, er 10 000. Og de fleste som har tatt livet sitt er menn. Tilbake sitter fattige, ofte arbeidsledige aleinemødre som ikke sjelden arver gjeld. Tilbake sitter krisas enker. De har til og med en egen organisasjon.

Fascistiske vinder
Når liberalfeministen Jenny Sonesson, det svenske Folkpartiets representant i EU-parlamentet, står på Nordisk Forums største scene og sier at vi trenger et sterkere EU, så lukter det jernkvinnepropaganda lang vei. Vi veit at en stor del av EUs politikk, spesielt den som angår arbeidsliv og økonomi, har vist seg å være direkte kvinnefiendtlig. Det er Europas kvinner som tørker bordet etter nyliberalistenes fråtsing.

Dette er også en direkte trussel mot oss kvinner, da fascismen per definisjon er antifeministisk.

Og samtidig som krisepakker og suppetallerkener deles ut til fattige europeere, kan vi se at fascistiske og nasjonalistiske partier i Europa blomstrer. De livnærer seg på kapitalismens normaltilstand: massearbeidsledighet, akutt inntektstap, korrupsjon og maktmisbruk. Dette er også en direkte trussel mot oss kvinner, da fascismen per definisjon er antifeministisk. Maria Sveland, forfatter av boka «Hatet. En bok om antifeminisme», snakket i sin tale på Nordisk Forum om hvordan fascismen og feminismen er hverandres motpoler, fordi feminismen ødelegger fascistenes syn på biologi, mennesker og samfunnshierarkier. Sveland forteller om fotsoldatene i krigen mot feminismen, de sinte, hvite mennene som bruker svært mye tid på å hate, på nett og i blogger. Dette er menn som ikke sjelden inviteres til de fine salongene for å diskutere likestilling. Her i Norge er Eivind Berge og Fjordman to profilerte antifeminister som har kommet ut av internetts avkroker og inn i mainstream.

Feministisk blåmandag
Med framvoksende rasebiologi og hatvold er det lett å la det de blå kaller frihetsreformer havne i bakgrunnen. Det virker mer brutalt enn privatisering og løsarbeid, og det er det jo sjølsagt på mange måter. Vi skal og bør ikke rangere disse problemene opp mot hverandre, men det er lett å la brunskjortene stå i skuddlinja mens de blå kremtoppene får jobbe med kvinnefiendtlige reformer backstage.

 Når regjeringa vil gi mer makt til arbeidsgiver, betyr det mindre makt til oss kvinner.

EU har innført slike reformer rett foran nesa på oss, og blå regjeringer kontinentet over bruker samme oppskrift. De privatiserer, raserer arbeidslivet og kutter i sosiale tilbud. Sveriges statsminister Reinfeldt, med finansminister Anders Borg tett ved sin side, har gjort det. «Folket blev till fimpar i Anders Borgs askkopp», rapper Timbuktu i en låt av hiphopgruppa Kartellen. Mange føler seg som sigarettstumper, svikta av det som var sosialdemokratiets Mekka. Også i Norge jobbes det med saken. Økonom Margunn Bjørnholt kunne melde under Nordisk Forum at «Norge har satt ned en produktivitetskommisjon som skal finne ut av hvordan kvinner i offentlig sektor kan løpe fortere».

Working poor er ikke lenger et amerikansk fenomen. Den feministiske ryggmargsrefleksen kan ikke bare reagere på fascisme og nasjonalisme, men må også kicke inn når de blå skal «myke opp» og sørge for fleksibilitet. Og vi veit jo dette: det liberale kaller frie valg betyr veldig sjelden frihet for kvinner.

En feministisk konsekvensanalyse hadde vært på sin plass.

Vi kan spørre oss sjøl: hva har tradisjonelt vært kvinnekampens suksessoppskrift? Svar: Organisasjon og kamper som leder til at kvinner flest kommer i arbeid, samt å bygge og forsvare en god velferdsstat med et slitesterkt sosialt sikkerhetsnett som er tilgjengelig for alle.

Solbergregjeringen med arbeidsminister Robert Eriksson i spissen, vil endre arbeidsmiljøloven. Økt adgang til midlertidlige ansettelser, lengre vakter og mer helgejobbing er blant forslagene som er fremmet. Når regjeringa vil gi mer makt til arbeidsgiver, betyr det mindre makt til oss kvinner. Vi veit jo at det som regel er menn som eier produksjonsmidlene, og vi som jobber for dem.

En feministisk konsekvensanalyse hadde vært på sin plass. Utred regjeringens forslag til «oppmyking», og vi skal se at det er vi kvinner som kommer dårligst ut av det. Både Erna Solberg og EU svikter de som vasker i maktas korridorer.