Vi har valget: Røde jobbtall – eller grønt skifte

Safe Boreas utenfor Stavanger. Foto: Tommy Ellingsen/Norsk Olje & Gass/Flickr

Vekk fra fossiler og over til et nullutslippsamfunn.

Det er ikke lenge siden vi hørte om den dramatiske mangelen på ingeniører i en rekke bransjer. Denne allsidige yrkesgruppen var blitt sugd inn i oljeindustien, ble det sagt. Her var lønnsnivået vanskelig å konkurrere med. Nå snur oljeprisfallet opp ned på denne situasjonen. Og vi bør kjenne vår besøkelsestid. Fallet har allerede ført til lavere investeringer og økt arbeidsløshet. Så mange som en av ti jobber i Norge er direkte eller indirekte knyttet til oljeindustrien. To tredeler av eksporten er knyttet til olje og gass.

Står alt for fall? Ikke om vi benytter oss av anledningen – og de enorme ressursene i Norges kunnskapsrike befolkning.

Den gagner en økonomisk elite; samtidig som folk må forlate fabrikkporter.

Det er staten som investerer
Man trenger ikke medlemskap i tre miljøorganisasjoner for å se hvor viktig det er med en storstilt grønn 
omstilling. Vekk fra fossilene og over i et fornybart nullutslippsamfunn. Men hvordan skal vi komme dit?

En av verdens ledende professorer innen innovasjonsøkonomi, amerikansk-italienske Mariana Mazzucato, sitter kanskje på et svar. Hun mener at det er gode muligheter for innovasjonsdrevet vekst i Norge: Vi kan få en grønn revolusjon i alle sektorer, om både privat og offentlig tar ansvar. Staten har et stort potensial som 
innovatør. Dette skriver Mazzucato om i den prisbelønnede boka The Entrepreneurial state. Her viser hun at det er statlige investeringer som har tilrettelagt for oppfinnelser som Internett, GPS og, ikke minst, livsviktige legemidler.

Forsker Mariana Mazzucato. Foto: Marianamazzucato.com
Forsker Mariana Mazzucato. Foto: Marianamazzucato.com

Denne typen revolusjonerende nyvinninger krever at man tar stor risiko. Den er det sjelden at private investorer er villige til å ta, påpeker Mazzucato. Offentlig sektor spiller derfor en uvurderlig rolle i teknologisk utvikling – en innsikt som slår beina under fastlåste forestillinger om forholdet mellom stat og marked.

Staten blir ofte sett på som en sinke, mens markedet «ordner opp».

Her kan vi også lære mye av Norges egen historie. Norsk oljeindustri har blomstret gjennom sterk statlig styring, regulering og eierskap. Mazzucatos poeng er at markedet alene ikke vil løse utfordringene vi står overfor. Snarere – foreslår hun – bør staten ta ansvar for å investere i vindenergi, høyhastighetstog og teknologi for karbonfangst. For å nevne noe.

Skattekutt får ikke bedriftseiere til å ansette flere så lenge ordreboka er tom.

Oljen har ikke all æren
Vi kan aldri nevne det for ofte: Oljen har ikke all æren for norsk velstand alene.

Ikke minst bør vi presisere skillet mellom velstand og velferd. At den norske velferdsstaten er skapt gjennom tiår med kompromisser, krav og politiske dragkamper, er én sak. At vi har et så høyt velstandsnivå generelt – med relativt små lønnsforskjeller og god levestandard – skyldes det høye sysselsettingsnivået: at så utrolig mange nordmenn faktisk «står opp om morran».

Erkjenner vi dette, skjønner vi også at vi må være ekstra påpasselige når arbeidsløsheten nå stiger. For hver enkeltperson som mister jobben, er det tøft økonomisk og psykologisk. For hvert hode som ikke får brukt evnene sine, er det et stort tap for samfunnet. 

Ikke alle deler min bekymring. Høyretankesmien Civita sa i sommer at det ikke bør være en politisk målsetting å få ned arbeidsløshet.

Hjem for å se på Keeping up with the Kardashians – mens klasseforskjellene øker.

Vi kunne blitt blakke på få år
Finansdepartementets perspektivmelding viser at arbeid på lang sikt utgjør 80 prosent av nasjonalformuen. Olje og finanskapital står for 8 prosent til sammen. Det betyr at om nordmenn sluttet å jobbe for å leve av oljepenger, ville vi vært blakke på få år. Det er ganske talende for hvor dyrt arbeidsløshet er – selv for et rikt land som Norge. Høyre- og Frp-regjeringens universalløsning for å styrke næringslivet er skattekutt, enten det gjelder formue- eller selskapsskatt. Lite tyder imidlertid på at denne skrivebordsbaserte teorien gir oss flere arbeidsplasser.

Skattekutt får ikke bedriftseiere til å ansette flere så lenge ordreboka er tom.

«The Entrepreneurial State.»(Anthem 2013)
«The Entrepreneurial State.» (Anthem 2013)

Om nordmenn sluttet å jobbe for å leve av oljepenger, ville vi vært blakke på få år.

Mazzucato mener at vi ikke utelukkende må bruke statlige midler for å bøte på et lite risikovillig næringsliv. Men dette næringslivet – som tjener penger på den statlige innovasjonen – må beskattes kraftig. På den måten unngår vi en regjeringsblåøyd omfordeling av verdier fra fellesskap til få private hender, slik utviklingen har vært de siste 30 årene. Denne typen omfordeling skaper ikke arbeidsplasser. Den gagner en økonomisk elite; samtidig som folk må forlate fabrikkporter, pakke ned kontorrekvisitaer i pappesker, ta turen innom NAV for et lynkurs i meldekortskriving, og dra hjem for å se på Keeping up with the Kardashians – mens klasseforskjellene øker.

Alternativet med fortsatt høy sysselsetting og et grønt skifte er så mye bedre. Men det krever politisk vilje.

Teksten er også publisert i Refleks, NITOs medlemsmagasin.

Creative Commons License
This work is licensed under a Creative Commons Attribution-ShareAlike 4.0 International License.