Trenger vi et bemanningsbyrå til å styre heisen for oss?

Heisførere er ekstra service, men lønner seg bare om de får svært dårlig betalt og dermed hindrer produktivitetsutviklingen, skriver artikkelforfatteren. Her fra Wes Andersons film «The Grand Budapest Hotel».

Hvorfor har vi ikke manuelle heisoperatører lengre? En hyggelig fyr i en artig uniform som tar oss i mot i heisen, spør oss til hvilken etasje vi skal, trykker på knappen og drar i spaken for oss? Vi hadde jo det før. Er service som dette forbeholdt fortiden?

Det føles kanskje paradoksalt at det ikke er plass til personlig service som manuelle heisoperatører i dagens forbrukersamfunn, all den tid større kjøpekraft gjør at vi stiller strengere krav til service når vi bruker pengene våre. Men at vi har mer penger er også hovedgrunnen til at heisoperatørene forsvant. Over en periode steg det allmenne lønns- og prisnivået i samfunnet, inntil kostnadene ved å lønne manuelle heisoperatører ble høyere enn kostnadene ved å utvikle automatiske heiser. Da ble det mer lønnsomt å investere i nye heiser, og overlate til oss å trykke på knappene selv. Den manuelle arbeidskraften som inntil da ble brukt på å styre heisen, kunne brukes på andre, mer produktive oppgaver. Et høyt lønnsnivå brakte fram innovasjon og utvikling, økt effektivitet og produktivitet. På denne måten har lønnsvekst og omstilling alltid vært tett knyttet sammen.

Et høyt lønnsnivå brakte fram innovasjon og utvikling, økt effektivitet og produktivitet.

Men noen mekanismer forrykker balansen mellom lønnsvekst og omstilling. For det har vokst frem en hel bemanningsbransje som livnærer seg på at prisen på arbeid holdes nede, samtidig som kostnadene ved å ha egne ansatte øker. I denne bransjen tegner selskapene kontrakter med folk som søker arbeid, og leier disse ut til andre arbeidsplasser etter behov og etterspørsel.

Hard konkurranse og mange aktører i markedet, gjør at bedrifter møter strenge krav til effektivitet for å opprettholde lønnsomhet. Kostnader må kuttes, samtidig som flere oppgaver må løses. En løsning på dette er å sette bort kostnadskrevende forpliktelser som går utenfor den konkrete tjenesten eller produktet bedriften skal levere. Et nærliggende eksempel kan være at et entreprenørfirma som vil spesialisere seg på bygg og mur, setter bort arbeidsgiveransvaret til noen som spesialiserer seg på nettopp bemanning, og heller leier inn arbeidskraft etter hvor mange og hvor store oppdrag de har til enhver tid. På denne måten kan en byggentreprenør redusere sin risiko forbundet med høye kostnader i dårlige økonomiske tider. Faste lønnsmottakere utgjør slike høye kostnader. Det å være arbeidsgiver skilles dermed ut fra det å bygge, og bygg og bemanning utvikler seg som to, separate bransjer.

Dette høres kanskje rasjonelt ut i en samfunnsøkonomisk språkdrakt. Og kanskje derfor har bemanningsbransjen fått utvikle seg og vokse seg stor. Men denne veksten fører også med seg alvorlige konsekvenser.

Det å være arbeidsgiver skilles ut fra det å bygge, og bygg og bemanning utvikler seg som to, separate bransjer.

For det første tvinger det flere over fra fast arbeid til midlertidig arbeid, og gjør at mange ungdom ikke kjenner annen tilhørighet i arbeidslivet enn midlertidige kontrakter. En stor bemanningsbransje er avhengig av at flere blir vikarer, og vil eksistere så lenge det er mer lønnsomt for store bedrifter å leie inn arbeidskraft enn å tilby fast arbeid.

Effekten av dette forsterkes når arbeidsgiverorganisasjonene som representerer bemanningsbyråene har større innflytelse på myndighetene, enn arbeidstakerorganisasjonene som representerer de som jobber for bemanningsbyråene. I dag representeres bemanningsbyråene av blant annet NHO Service, mens de ansatte i stadig mindre grad er representert av noen hovedorganisasjon fordi midlertidige ansatte sjeldnere og sjeldnere er organiserte. Likevel fremmes de uorganiserte arbeidstakernes interesser av ulike LO-forbund, fordi LO-forbundenes egne medlemmer deler arbeidsplass og arbeidsvilkår med uorganiserte arbeidstakere.

I dag representeres bemanningsbyråene av blant annet NHO Service, mens de ansatte i stadig mindre grad er representert av noen hovedorganisasjon.

For det andre gjør framveksten av bemanningsbransjen at vi får færre lærebedrifter. For å utdanne morgendagens fagarbeidere er vi avhengige av grunnskolering i videregående skole og læretid i bedrift. Dette er vår modell for fagopplæring. For å ta inn lærlinger må bedriften være godkjent som lærebedrift. Dette forutsetter fagleder og instruktører som kan følge opp lærlingen på en pedagogisk god måte. Per i dag finnes det ikke ett eneste bemanningsbyrå som er godkjent lærebedrift. Om flere store bedrifter nedbemanner og heller leier inn etter behov, står færre igjen med muligheten til å utdanne lærlingene. Så jo større andel bemanningsbransjen tar av arbeidsmarkedet, jo vanskeligere blir det å sikre god fagopplæring. Da vil vi på sikt få en stor mangel på fagarbeidere, og dette underskuddet må vi enten erstatte med ufaglært arbeidskraft eller importert, utenlandsk arbeidskraft.

Jo større andel bemanningsbransjen tar av arbeidsmarkedet, jo vanskeligere blir det å sikre god fagopplæring.

For det tredje får næringslivet færre insentiver til å omstille seg, fordi bemanningsbransjen holder prisen på arbeidskraft nede. Mens lønnsvekst presser fram nye løsninger, forer bemanningsbransjen i dag byggeplassene med billig arbeidskraft, og bidrar med dét til å holde igjen både omstillingsbehov- og evnen i bedriftene. Konkurransen i markedet er ofte så hard at små og mellomstore bedrifter er nødt til å vektlegge lønnsomhet på kort sikt, framfor å investere langsiktig. For å bruke eksempelet med manuelle heiser; om det ble dyrere å betale en fast heisoperatør for å styre heisen enn å gjøre en langsiktig investering i en automatisk heis, ville man heller leie inn folk som trengte jobb på dagen, og tilby dem en lønn under kostnaden av en ny heis.

Norske håndtverkere får valget mellom å konkurrere med utenlandsk arbeidskraft på å være billigst mulig, eller finne seg noe annet å gjøre.

Oversatt til dagens arbeidsliv: Når norske håndtverkere blir for dyre og kravstore, forer bemanningsbransjen byggeplassene med arbeidskraft fra andre land, hvor lønnsnivået er lavere og arbeidsløsheten større. Norske håndtverkere får da valget mellom å konkurrere med utenlandsk arbeidskraft på å være billigst mulig, eller finne seg noe annet å gjøre.

For det fjerde, fremvoksende bruk av innleid og midlertidig arbeidskraft, selve produktet bemanningsbyråene tilbyr, går også utover faglig stolthet og kvalitet. I sykehussektoren ser vi sammenheng mellom bruken av midlertidig arbeidskraft og økt avviksfrekvens. I byggebransjen ser vi den samme koblingen mellom midlertidig arbeidskraft og byggefeil. Kvaliteten går ned når det er mindre kontinuitet blant de som jobber, uansett om det jobbes med å reise et nytt bygg eller for å sørge for helse- og omsorgstjenester.

Kvaliteten på arbeidskraften er med å avgjøre om investeringene er gode eller dårlige, lønnsomme eller ikke.

For det femte, jo større andel av arbeidsmarkedet som domineres av bemanningsbransjen, jo skarpere skille blir det mellom de som er fast ansatt og resten som er midlertidig ansatte. Om bemanningsbransjen befester seg i visse bransjer framfor andre, som for eksempel bygg og anlegg, helse og omsorg, hotell og restaurant, vil det vokse fram systematiske sammenhenger mellom fast – eller midlertidig arbeidstilhørighet og utdanningsvalg, lønnsutvikling og kjønn. På den måten vil utbredelse av midlertidig arbeidstilhørighet kunne skape og forsterke nye klasseskiller og økonomiske og sosial ulikhet.

Disse fem overordnede konsekvensene er selvforsterkende og skaper en løsere tilhørighet mellom arbeidstakerne og arbeidsplassene. Og jo flere folk som får en løsere tilknytning til arbeidsplassen, jo færre står samlet igjen bak krav om å opprettholde og utvikle lønns- og arbeidsvilkår. Denne jobben er det fagforeningene som utfører, og deres makt og forhandlingsstyrke ligger i antall medlemmer de representerer. Der hvor flere jobber midlertidig, er færre organiserte.

Kvaliteten går ned når det er mindre kontinuitet blant de som jobber.

Noen hevder at det eneste avgjørende for omstilling i nye næringer er tilgang til kapital. Disse vil gjerne kutte skatter og redusere prisen på arbeidskraft for å frigjøre mer penger til reinvesteringer, men glemmer at penger ikke produserer i seg selv. Penger belønner arbeidskraft, og det er arbeidskraft som produserer og omstiller. Kvaliteten på arbeidskraften er dermed med å avgjøre om investeringene er gode eller dårlige, lønnsomme eller ikke. Derfor må vi fremme faglig kvalitet, og demme opp for de faktorene som hindrer oss å utvikle faglig kvalitet. Og i dag hindres dette der hvor det er mer lønnsomt å leie inn arbeidskraft enn å ha faste ansatte.

De aktørene som livnærer seg av at flest mulig er midlertidig ansatt står på sett og vis i veien for utvikling og omstilling. Satt på spissen står bemanningsbransjen i bresjen for å bevare manuelle heiser. Men bør vi ikke kunne styre heisen selv, om kostnaden er at vi får litt høyere lønn, en skikkelig utdanning og gode arbeidsvilkår?