Det tok mindre enn et år mellom grekernes «Oxi» og britenes Brexit, hendelser som har rystet både EU og den europeiske venstresiden.
I frustrasjon over EUs autoritære styring og økonomiske nedgang, krever nå en gruppering i den europeiske venstresida et «brudd med EU». Deres mål er å mobilisere venstreorientert støtte for avstemninger om EU-utmelding over hele kontinentet. Forslaget deres har fått navnet «Lexit» – Left Exit.
Den transnasjonale bevegelsen Democracy in Europe Movement (DiEM25) avviser Lexit-tilhengernes resonnement til fordel for en alternativ, progressiv visjon for Europa. Venstresiden må utvilsomt bekjempe EUs depolitiserte tilnærming til politiske beslutninger, med all sin energi og kreativitet. Dessuten må flere enn bare den selverklærte venstresiden i Europa ta på seg dette oppdraget – også andre demokrater, miljøforkjempere og liberale må gjøre sitt. Selv om disse grupperingene ikke anser seg selv som en del av venstresiden, har de sammen med oss et felles ansvar for å stå imot Brussels autoritære inkompetanse.
I frustrasjon over EUs autoritære styring og økonomiske nedgang, krever nå en gruppering i den europeiske venstresida et «brudd med EU».
Spørsmålet er ikke hvorvidt progressive krefter må angripe EU-eliten og dets nåværende politikk. Spørsmålet er i hvilken kontekst og hvilket overordnede narrativ som bør være rammen for en slik konflikt. Det synes å være tre alternativer:
Alternativ 1: Mer Europa
Ordinær Euro-reformisme – typisk støttet av sosialdemokrater – ber om «mer demokrati», «mer Europa» og «reformerte institusjoner». Problemet med dette alternativet er at det er tuftet på en feilslutning: EU har aldri lidd av et demokratisk underskudd som er av en slik art at det kan fikses med mer demokrati og noen få reformer.
EU ble med vilje konstruert som en demokrati-fri sone som skulle holde folket utenfor beslutningstagning, til fordel for næringslivsinteresser og internasjonal finans. Å si at EU har et demokratisk underskudd er som å si at en astronaut på månen har et oksygen-underskudd.
EU ble med vilje konstruert som en demokrati-fri sone som skulle holde folket utenfor beslutningstagning.
Det er fåfengt å håpe at EUs institusjoner kan reformeres gjennom unionens vanlige prosesser; gjennom drøftinger mellom statsoverhoder og gradvise traktatendringer. Derfor er denne reformistiske tilnærmingen på feil spor: Med det nåværende regimet og de nåværende institusjonene kan en slik tilnærming kun føre til en union for europeisk kuttpolitikk.
Trolig hadde reformismens gjennomslag ledet til formaliseringen og legaliseringen av Schäuble-planen om å gi EU vetorett over medlemsstatenes nasjonale budsjetter. Dette ville begrenset demokratiet kraftig over hele unionen. Krisen som Europas svakeste borgere lider under ville blitt verre, den fremmedfiendtlige høyresiden hadde blitt sterkere, og EUs sammenbrudd hadde kommet enda raskere.
Med dette i mente har de pro-demokratiske og progressive intet annet valg enn å gå i front for en direkte konfrontasjon med eliten i EU. Da står vi overfor alternativ to og tre.
Alternativ 2: Lexit
Tariq Ali er en av flere som har argumentert for folkeavstemninger om utmelding ledet av venstresiden. Etter Brexit-resultatet oppsummerte den greske filosofen Stathis Kouvelakis dette standpunktet: «Vi må spille folkeavstemning-spillet, samtidig som vi ikke lar den fremmedfiendtlige og nasjonalistiske høyresiden få hegemoni og avlede det folkelige opprøret».
Kort sagt kan høyresidens misantropi bare beseires ved å støtte deres folkeavstemninger om utmelding fra EU.
Men Lexit er hverken realistisk eller i tråd med venstresidens grunnleggende prinsipper. For det første er det usannsynlig at EU-avstemninger – som fra starten har vært et høyresideprosjekt – kan bistå venstresiden i å motvirke deres fienders politiske fremvekst. Dessuten står strategien i strid med noen av venstresidens dypeste overbevisninger om samfunnsendring.
Venstresiden pleide å være god på å skille statiske analyser fra dynamiske analyser. Siden Marx, under Hegels innflytelse, prioriterte prosess fremfor resultater, har vi tatt hensyn til forandringens retning, ikke bare verdens nåværende tilstand. Dette skillet er avgjørende for hvordan vi må forstå EU.
Venstresiden pleide å være god på å skille statiske analyser fra dynamiske analyser.
Det riktige standpunktet angående fellesmarkedet og eurosonen kan for eksempel ikke være det samme i dag som da disse institusjonene ble etablert. Det var derfor helt konsekvent å være mot gresk inntreden i det europeiske fellesmarkedet og eurosonen, og samtidig senere være mot Grexit.
Enda viktigere er det at vår strategi må avhenge av hvorvidt utgangspunktet er et grenseløst Europa der arbeidere beveger seg fritt, eller et 1950-tallets Europa der nasjonalstater kontrollerte sine grenser og brukte dem til å skape proletarkategorien Gastarbeiter (gjestearbeidere). Dette siste punktet trekker frem faren med Lexit. I en situasjon der EU har etablert fri bevegelse innebærer Lexit samtykke i – om ikke faktisk støtte til – å gjenopprette nasjonal grensekontroll, med piggtråd og bevæpnede vakter.
I en situasjon der EU har etablert fri bevegelse innebærer Lexit samtykke i å gjenopprette nasjonal grensekontroll med piggtråd og bevæpnede vakter.
Vi bør la oss veilede av historien. Venstresiden burde ha krevd felles minstelønn i bytte mot sin aksept for fellesmarkedet. I stedet håpet venstresiden på å få til slike tiltak etter fellesmarkedets etablering, og har mislyktes i å nå dette målet igjen og igjen. På bakgrunn av dette må vi spørre oss: Kan Lexit-tilhengere virkelig tro at venstresiden kan beseire den fremmedfiendtlige høyresiden ved å gå med på sistnevntes oppfordring til å bygge nye murer?
Videre ville Lexit ha gitt ringvirkninger. Det er for eksempel vanskelig å tro at venstresiden ville ha vunnet retoriske og politiske kriger mot oljeindustrien etter å ha støttet renasjonaliseringen av klimapolitikk. Dersom EU bryter sammen under disse betingelsene, vil venstresiden oppleve stor nedgang på begge fronter.
Venstresiden burde ha krevd felles minstelønn i bytte mot sin aksept for fellesmarkedet.
Alternativ 3: Ulydighet innenfor EU
Det tredje alternativet, som DiEM25 fremmer, avviser både euroreformistenes oppfordring til «mer Europa» og Lexit-tilhengernes støtte for å avskaffe EU i sin helhet. I stedet foreslår vi en pan-europeisk bevegelse av sivil ulydighet og ulydige regjeringer. Målet er å frembringe en bølge av demokratisk motstand mot måten EU-elitene oppfører seg på et lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.
Vi i DiEM25 tror ikke at EU kan reformeres gjennom de vanlige politiske kanalene, og i hvert fall ikke ved å tøye de nåværende reglene om budsjettunderskudd med små justeringer på 0,5 eller 1 prosent – som regjeringene i Frankrike, Italia, Spania og Portugal holder på å gjøre.
Vicenç Navarro skrev nylig at «parlamenter fortsatt har makt, inkludert makten til å stille spørsmålstegn ved kuttpolitikk». Teknisk sett er dette riktig, hvilket Syrizas første fem måneder med regjeringsmakt beviste. Men Navarro tar (dessverre) feil når han bruker den nye portugisiske regjeringen som et eksempel.
For å få regjeringsmandat fra den troika-vennlige, høyreorienterte president Aníbal Cavaco Silva, måtte Portugals venstrepartier slutte seg til de tidligere regjeringenes «forpliktelser til Eurogruppen».
Han påstår at den sosialist-ledede koalisjonen «stoppet implementeringen av kuttpolitikken som EU-kommisjonen påla dem». Hvis bare det var sant. For å få regjeringsmandat fra den troika-vennlige, høyreorienterte president Aníbal Cavaco Silva, måtte Portugals venstrepartier slutte seg til de tidligere regjeringenes «forpliktelser til Eurogruppen». Det vil si at de gikk med på troikaens program før regjeringen var dannet, og dermed begrenset seg selv til kun å utsette en fersk runde med innstramninger.
Så ja, nasjonale parlamenter og regjeringer har fortsatt makt: Makten til å gjøre det som Syriza-regjeringen gjorde under den greske våren, før vi kapitulerte natten til folkeavstemningen.
Når Den europeiske sentralbanken står klar til å sette i gang en bankkrise – eller til og med å legge ned et lands banksystem – kan en progressiv nasjonal regjering kun bruke sin makt om den er forberedt på et brudd med troikaen. Her er DiEM25 enig med Lexit-tilhengerne: en konflikt med EU-eliten er uunngåelig. Vi er imidlertid uenige når det gjelder deres antagelse at en slik konflikt kan løses med en kampanje for å trekke seg ut av EU.
Her er DiEM25 enig med Lexit-tilhengerne: en konflikt med EU-eliten er uunngåelig.
Vi avviser dette helhjertet og foreslår istedenfor en kampanje for strategisk ulydighet rettet mot EUs uhåndhevbare regler på kommunale, regionale og nasjonale nivåer, uten å ta det minste skritt mot utmelding. EUs institusjoner kommer uten tvil til å true de opprørske regjeringene og finansministrene som forsøker seg på dette med utkastelse, panikk og bankstopp – akkurat slik de truet den greske regjeringen, og meg personlig, i 2015.
Når dette skjer er det avgjørende at man ikke bukker under for frykt, men heller ser dem inn i øynene og sier:
Kom med det! Det eneste vi er redde for er det dere tilbyr nå, nemlig at gjelds- og deflasjonsspiralen – som etterlater flere millioner europeere uten håp og som lett bytte for farlige høyrekrefter – fortsetter.
Hvis vi ikke gir oss, må enten de gi seg – i hvilket tilfelle EU vil forandres – eller så vil EUs egen styringselite rive unionen i stykker. Hvis EU-kommisjonen, den europeiske sentralbanken, Berlin og Paris lemlester EU for å straffe progressive regjeringer som nekter å følge deres linje, kommer det til å mobilisere progressive politiske krefter over hele Europa på en måte som Lexit aldri kan få til.
Hvis vi ikke gir oss, må enten de gi seg – i hvilket tilfelle EU vil forandres – eller så vil EUs egen styringselite rive unionen i stykker.
Se for deg den betydelige forskjellen mellom de følgende to situasjoner. I den første situasjonen truer EU-establishmentet progressive, demokratisk valgte regjeringer med utkastelse når de nekter å adlyde EUs autoritære inkompetanse. I den andre situasjonen kjemper progressive nasjonale partier for utmeldeling side om side med den fremmedfiendtlige høyresiden.
Dette er forskjellen mellom en konflikt med EU-establishmentet som bevarer internasjonalismens ånd, krever pan-europeisk aksjon og skiller oss tydelig fra den fremmedfiendtlige høyresiden, og en konfliktstilling hvor man står hånd i hånd med nasjonalistene – og dermed uunngåelig forsterker deres hegemoni – mens EU får fremstille venstresiden i høyrepopulistene Nigel Farage og Marine Le Pens bilde.
Naturligvis må DiEM25 utvikle strategier som tillater våre byer, distrikter og nasjoner til å gjøre opprør mot EUs trusler. Vår agenda må også inkludere planer for å håndtere EUs kollaps dersom de som styrer er dumme nok til å gjennomføre sine trusler mot ulydige nasjonale regjeringer. Men disse strategiene og planene er grunnleggende annerledes enn å sette i gang EUs sammenbrudd som venstresidens eget mål.
Disse strategiene og planene er grunnleggende annerledes enn å sette i gang EUs sammenbrudd som venstresidens eget mål.
Kort fortalt nekter DiEM25 å støtte utmelding som et mål i seg selv eller til og med som en trussel. På den annen side skal vi ikke la trusler om tvangsutkastelse avskrekke oss fra ulydighet.
En ny internasjonal
Grunnlaget til DiEM25 er venstresidens tradisjonelle internasjonalisme: Vårt standpunkt overfor EU gjenspeiler dette.
Jeg håper mine kamerater vil tillate meg å minne dem på at Marx og Engels’ slagord, «Arbeidere i alle land: foren dere!», ikke var ment som en fornektelse av nasjonale kulturers eller nasjonalstaters betydning. De mente snarere å avvise forestillingen om nasjonale interesser og ideen om at kampen på det nasjonalstatlige plan bør prioriteres.
Opprøret som DiEM25 foreslår kan tilby ekte demokrati til regionale styrer, nasjonale regjeringer og EU. Vi prioriterer hverken EU fremfor det nasjonale nivået – som reformistene gjør – eller det nasjonale nivået fremfor det regionale eller kommunale nivået.
Opprøret som DiEM25 foreslår kan tilby ekte demokrati til regionale styrer, nasjonale regjeringer og EU.
Dessverre insisterer flere på venstresiden i Europa på det motsatte: å prioritere det nasjonale fremfor det internasjonale. For eksempel kritiserer Stefano Fassina DiEM25 ved å argumentere – via Ralf Dahrendorf – at demokrati på EU-nivå «ikke er mulig … ettersom et ‘europeisk folk’, en europeisk demos for et europeisk demokrati, ikke finnes». Så fortsetter han: «Noen blant idealistene og euro-fanatikere tror ennå at Den europeiske union kan forvandle seg selv til en slags nasjonalstat, bare større: Europas forente stater».
Denne venstreorienterte innvendingen mot en pan-europeisk bevegelse er ikke til å tro. I praksis argumenterer den at overnasjonalt demokrati ikke kan eksistere ettersom en demos må være nasjonalt og kulturelt homogen. Forestill deg Marx’ vrede hadde han fått høre dette argumentet! Eller hvordan det hadde forbauset venstreinternasjonalistene som drømte om – og kjempet for – en transnasjonal republikk.
Forestill deg Marx’ vrede hadde han fått høre dette argumentet!
Venstresiden har – i tilfelle vi skulle glemme det – tradisjonelt stilt seg imot den borgerlige forestillingen om at et suverent parlament må knyttes til en nasjon. Venstresidens svar har vært at identitet bygges gjennom politisk kamp, enten klassekamp, kampen mot kolonialismen, kampen mot patriarkatet, kampen for å bryte ned faste kjønnskategorier og -stereotypier, og så videre.
DiEM25 er derfor i tråd med venstresidens tradisjonelle tilnærming når vi oppfordrer til en pan-europeisk kampanje av ulydighet mot transnasjonale eliter – en kampanje som skal bygge en europeiske demos som kan sikre demokrati i Europa. Fassina med flere angriper denne tilnærmingen, og argumenterer for at vi bør vende oss tilbake til en politikk basert på én nasjon-ett parlament-én suverenitet, der internasjonalismen reduseres til samarbeid mellom nasjonalstater.
Fassina påkaller Antonio Gramsci til støtte for hans prioritering av det nasjonale nivået. Han skriver at Gramsci argumenterte for kategorien «nasjonal-folkelig», som skulle gi både folkelige røtter og hegemonisk kraft til Det italienske kommunistpartiet, hvis symbol var et rødt flagg med hammer og sigd som hvilte på Italias flagg.
DiEM25 er i tråd med venstresidens tradisjonelle tilnærming når vi oppfordrer til en pan-europeisk kampanje av ulydighet mot transnasjonale eliter.
Det stemmer nok at Gramsci argumenterte for at venstresiden måtte skape lokale og nasjonale progressive bevegelser for å gjøre fremskritt internasjonalt. Men han hverken prioriterte det nasjonale fremfor det transnasjonale eller argumenterte for at transnasjonale demokratiske institusjoner er uoppnåelige eller ikke ønskelige.
I Gramscis sanne ånd insisterer DiEM25 på at vårt europeiske opprør bør finne sted overalt – i byer, i distriktene, i nasjonale hovedstader og i Brussel – uten å prioritere ett nivå fremfor et annet. Kun gjennom et slikt nettverk av opprørske byer, regioner og nasjonale regjeringer kan en progressiv bevegelse bli hegemonisk i Italia, Hellas, England – eller hvor som helst.
Noen vil kanskje være så bråkjekk å spørre: «Hvorfor gi seg på EU-nivå? Som internasjonalister, bør ikke dere kjempe for globalt demokrati?» Vårt svar er at vi faktisk kjemper for globalt demokrati fra et internasjonalistisk synspunkt. DiEM25 bygger sterke bånd til Bernie Sanders’ bevegelse i USA og rekrutterer medlemmer i Latin-Amerika, Australia og Asia.
I Gramscis sanne ånd insisterer DiEM25 på at vårt europeiske opprør bør finne sted overalt – i byer, i distriktene, i nasjonale hovedstader og i Brussel – uten å prioritere ett nivå fremfor et annet.
På godt og vondt har imidlertid historien gitt oss et grenseløst EU, med noen programmer det er verdt å bevare. Venstresiden må forsvare denne grenseløsheten, disse tiltakene mot klimaendring – til og med Erasmus-programmet, som tilbyr unge europeere muligheten til å delta i et grenseløst utdanningssystem.
Å vende oss mot disse storartede resultatene av denne ellers reaksjonære unionen er å motsi seg venstresidens kjerneprinsipper.
DiEM25s progressive agenda for Europa
Progressive krefter må kjempe for å repolitisere og redemokratisere beslutningstagningen. Både Donald Trump i USA, høyrevendte Brexit-forkjempere i Storbritannia og Le Pen i Frankrike kom frem i kjølvannet av en økonomisk krise som i sin tur var forårsaket av to sammenbundne kriser: katastrofen som kalles for finansialisering, og liberaldemokratiets nedgang.
Spørsmålet som den europeiske venstresiden må svare på, som også progressive liberalere, miljøvernere, feminister og så videre må svare på, er hvorvidt denne kampen kan vinnes gjennom reformer, gjennom EU-utmeldinger eller – som DiEM25 mener – gjennom en ulydighetskampanje innenfor, men også mot, EU. DiEM25 ble grunnlagt for å bygge et reelt alternativ: en grenseløs bølge av sammenbindende politikk på tvers av Europa – både i EU og ikke-EU-land – basert på en allianse mellom demokrater fra ulike politiske tradisjoner på alle nivå (småbyer og storbyer, regioner og stater).
Transnasjonalt demokrati forblir et legitimt, realistisk og langsiktig mål, et mål som resonerer med venstresidens hevdvunne internasjonalisme.
Slik svarer vi de som avfeier vår oppfordring til en pan-europeisk demokratisk bevegelse som utopisk: Transnasjonalt demokrati forblir et legitimt, realistisk og langsiktig mål, et mål som resonerer med venstresidens hevdvunne internasjonalisme. Men det må komme med en konkret plan for umiddelbar handling.
For det første, motarbeid all prat om «mer Europa». Under nåværende omstendigheter betyr reform den institusjonaliserte innstrammingspolitikkens jernbur. For det andre, fremstill for den europeiske befolkningen en plan for å omstille eksisterende institusjoner slik at vi kan stoppe den økonomiske krisen, snu ulikhetsutviklingen og gi dem et nytt håp. For det tredje, sikre at denne planen tar i betraktning hvordan internasjonalisme skal opprettholdes dersom EU-elitenes inkompetente autoritarisme skulle forårsake unionens oppløsning.
«EU skal demokratiseres, eller den skal oppløses!» Dette forblir den styrende uttalelsen til DiEM25. Vi kan ikke forespeile hvilket av disse utfallene som vil finne sted. Derfor kjemper vi for det førstnevnte mens vi forbereder oss på det sistnevnte. Dette gjør vi ved å jobbe etter en progressiv agenda som engasjerer både grasrota og progressive eksperter.
«EU skal demokratiseres, eller den skal oppløses!» Dette forblir den styrende uttalelsen til DiEM25.
Hva er denne agendaens formål? Dens formål er å overvinne europeisk demokratis verste fiende: euro-TINA, det reaksjonære dogmet om at «There Is No Alternative» til dagens politikk, annet enn at EU går i oppløsning.
Motgiften til DiEM25 er altså denne progressive agendaen, som vi skal realisere i samråd med lokale, regionale og nasjonale aktører i løpet av de neste 18 månedene. Dette felles prosjektet skal vise nedslåtte og desillusjonerte europeere at det finnes – forbausende nok – et alternativ.
Vår agenda er pragmatisk, radikal og omfattende.
Vår agenda er pragmatisk, radikal og omfattende. Den skal fremme en politikk som kan implementeres med én gang for å stabilisere Europas sosiale økonomi. Samtidig skal den gi større suverenitet til kommuner, distrikter og nasjonale parlamenter, foreslå institusjonelle inngrep som vil redusere den menneskelige kostnaden om euroen skulle kollapse og EU falle sammen, samt utforme en prosess som lar europeere skape en felles identitet som kan styrke fornyede nasjonale kulturer, parlamenter og lokale myndigheter.
DiEM25s progressive agenda for Europa skal forene en progressiv internasjonal for å bekjempe den nasjonalistiske internasjonalen vi ser vokse fram i alle verdens hjørner.
Veien videre
Den europeiske union har nådd en avansert oppløsningsfase og har nå kun to mulig fremtider: Enten kan den ennå demokratiseres, stabiliseres, rasjonaliseres og menneskeliggjøres. Hvis ikke er oppløsning uunngåelig.
Hvis det ennå er mulig å skape et demokratisk EU – en mulighet som virker mindre og mindre sannsynlig – hadde det vært synd å ikke gjøre et forsøk.
DiEM25 tror at å gi opp en demokratiseringskampanje vil være feil i begge tilfeller. Hvis det ennå er mulig å skape et demokratisk EU – en mulighet som virker mindre og mindre sannsynlig – hadde det vært synd å ikke gjøre et forsøk. Selv om man tror at EU ikke kan demokratiseres, bør vi ikke forlate kampen og gjøre utmeldeling til et mål i seg selv. En slik strategi er nemlig kun til fordel for den urokkelige, fremmedfiendtlige høyresiden.
Hva bør de progressive da gjøre? DiEM25 svarer som følger:
- Kjemp aktivt langs internasjonalistiske linjer for et demokratisk EU – selv om vi ikke tror EU kan, eller bør, overleve i sin nåværende form
- Avdekk EUs autoritære inkompetanse
- Samkjør sivil og borgerlig ulydighet, og ulydige regjeringer i hele Europa
- Vis gjennom DiEM25s egen transnasjonale struktur hvordan et pan-europeisk demokrati kan fungere på alle nivåer og i alle jurisdiksjoner
- Foreslå en omfattende progressiv agenda for Europa som vil inkludere fornuftige, moderate og overbevisende tiltak for å fikse Den europeiske unionen og for å sikre at EU og euroens oppløsning skjer på progressive premisser om og når EU-elitene selv frembringer dette.
Denne teksten er oversatt av David J. Allen og har tidligere stått på trykk i det amerikanske tidsskriftet Jacobin.