I et intervju med Manifest Tidsskrift forteller Øyvind Østerud om hvordan venstresiden har sluttet å feste håp til revolusjon i den såkalte tredje verden.
Dette håpet forsvant, slik jeg leser Østerud, på grunn av skuffelse over at en rekke frigjøringshelter endte opp som brutale diktatorer eller på annet vis feilet. Jeg tviler ikke på at denne skuffelsen var avgjørende for at interessen for «den tredje verden» falmet i 1980-årene, men skal vi forstå hvorfor dagens venstreside viser mindre interesse for venstre- og frigjøringsbevegelser i Sør, tror jeg andre forklaringer er minst like viktige. Jeg vil vende tilbake til disse.
Nedvurderer venstrebølgen
Først vil jeg problematisere Østeruds omtale av det som gjerne kalles venstrevinden, eller venstrebølgen, i Latin-Amerika. Jeg opplever at han nokså kraftig nedtoner betydningen av de endringsprosessene som har funnet sted de siste 10-15 årene, selv om jeg her må ta forbehold om at jeg ikke vet hvordan intervjuet har blitt redigert.
Når intervjueren påpeker at Latin-Amerika fortsatt «til en viss grad» er en kilde til inspirasjon for venstresiden her hjemme, svarer Østerud kort at disse bevegelsene har klart å omfordele rikdom, før han raskt går videre til å snakke om deres usikre fremtid, med henvisning til råvaresituasjonen og en misfornøyd middelklasse i Venezuela. Ifølge Østerud er det «en hårfin balanse nå i Bolivia og Venezuela», og på Cuba skal situasjonen være «prekær».
Bolivias president Evo Morales ligger an til snarlig gjenvalg med solid margin.
Men hvor dekkende er beskrivelsen som blir gitt av Bolivia, Venezuela og Cuba? Kunne andre land være vel så naturlige å nevne? Finnes andre mulige fremtidsscenarier enn et sammenbrudd eller en gradvis forvitring av «bølgen»?
Ikke så prekært
For å ta de tre nevnte landene først: Bolivias president Evo Morales ligger an til snarlig gjenvalg med solid margin, og kan bli den presidenten som har sittet lengst sammenhengende i landets politisk turbulente historie. Nasjonaliseringen av landets store gassreserver har gitt kraftig økonomisk vekst og gjort det mulig å finansiere ny infrastruktur og velferdsordninger. En kan aldri utelukke muligheten for intervensjon eller statskupp, men det spørs om noen tør prøve seg når presidenten står så sterkt som nå. Jeg synes ikke at dette eksempelet er spesielt treffende.
Å trekke frem Venezuela, gir mer mening. Etter Hugo Chávez´ død for ett og et halvt år siden har landet gått gjennom en periode med økonomiske vansker og betydelig politisk uro. Men opposisjonen er splittet, og deler av den deltar i en dialog med myndighetene. Myndighetene har signalisert at de vil ta konkrete grep for å få den høye inflasjonen under kontroll og for å få orden på statsfinansene.
Blant tiltakene er en gradvis fjerning av de massive bensinsubsidiene (dersom befolkningen aksepterer dette i en rundspørring), tiltak mot smuglingen av subsidierte varer til Colombia, og planer om salg av Venezuelas oljeraffinerier og bensinstasjoner i USA, som kan skaffe 10 milliarder dollar i inntekter. President Maduro vil også kunne notere seg en viktig seier dersom han klarer å få bukt med volden i landet. Den økte både før og under Chávez´ tid ved makten, men nye tiltak har gitt en markant nedgang.
De fleste cubanere synes å slutte opp om Raúl Castros «oppdatering av modellen», selv om det er uenighet om tempoet og hvor langt reformene bør gå.
Med tanke på Cuba, er ikke «prekær» noe godt ord for å beskrive forholdene, selv om det finnes cubanere som for eksempel har en prekær boligsituasjon. Situasjonen på Cuba er langt bedre sammenliknet med kriseårene etter Sovjetunionens fall, da situasjonen virkelig var prekær. På mange måter er den også svært fordelaktig sammenliknet med enkelte naboland, som sliter med store fattigdoms- og voldsproblemer.
Usikkerhetsmomenter gjør det vanskelig å spå utviklingen. Det vil kunne føre til en ny økonomisk og kanskje politisk dynamikk dersom USA letter på blokaden. Den videre utviklingen i Venezuela, Cubas viktigste støttespiller, vil også ha mye å si. De fleste cubanere synes å slutte opp om Raúl Castros «oppdatering av modellen», selv om det er uenighet om tempoet og hvor langt reformene bør gå.
Kan gå begge veier
Større muligheter for snarlig kursskifte er det i Brasil og Argentina, der det snart er valg. Dersom Marina Silva vinner presidentvalget i Brasil, vil det trolig føre til en mer USA-vennlig politikk, som kan få ringvirkninger i regionen. Silva har blant annet kritisert sittende president Dilma Rouseff for sitt gode forhold til Cuba og Venezuela, og har lovet å styrke de økonomiske båndene til USA.
Blir president Dilma Rousseff gjenvalgt i Brasil, kan det muligens bane vei for en svak radikalisering.
Men utviklingen i Latin-Amerika kan også tenkes å gå andre veien. For akkurat som flere progressive regjeringer er sårbare, har flere av de gjenlevende høyre- og sentrum-høyre-regjeringene i Latin-Amerika store problemer å hanskes med. Mexico, Honduras, Guatemala, Colombia og Paraguay går på ingen måte fri for indre problemer og spenninger, og mange har sterke sosiale bevegelser som ønsker en ny politisk kurs. Trass i at høyresiden og USA forsøker seg på en motoffensiv, kan vi ikke utelukke at venstresiden klarer å forsvare seg og erobre nye skanser.
Blir president Dilma Rousseff gjenvalgt i Brasil, kan det muligens bane vei for en svak radikalisering. Hun har for eksempel lovet å innføre en mediepolitikk for å begrense de private monopolenes makt, noe som antakelig er nødvendig dersom hun ser for seg dypere samfunnsendringer. Liknende reformer har alt blitt gjennomført i Ecuador, Venezuela, Argentina og Uruguay.
Historisk venstresidehegemoni
Antakelser om fremtiden må uansett ikke få skygge for det faktum at venstresiden aldri før har sittet med regjeringsmakt i så mange land i Latin-Amerika. Under den kalde krigen var det primært Cuba, og i kortere tidsrom Chile (1970-1973) og Nicaragua (1979-1990) som fungerte som «fyrtårn», selv om det også finnes andre eksempler på progressive regjeringer.
Venstrevinden blåser i dag over langt flere land, og begrenser seg heller ikke til Bolivia, Venezuela og Cuba, som Østerud trekker frem som eksempler på land med en uviss fremtid. Brasil, Argentina, Ecuador og Uruguay er alle ledet av venstreorienterte regjeringer. Sosialisten Michelle Bachelet har vunnet tilbake regjeringsmakten i Chile. Denne gangen har hun en hakket rødere allianse bak seg enn i sin forrige presidentperiode.
Selv i flere av de landene som er styrt av mer konservative regjeringer, som Panama og Colombia, er endringer synlige.
Også i Sentral-Amerika virker det som venstresiden er i ferd med å feste grepet. Sandinistene har styrt i Nicaragua siden 2007, og har i år fått følge av den tidligere geriljalederen Salvador Sanchez Ceren i El Salvador. Jeg har tidligere skrevet på Manifest Tidsskrift om at vi også i Costa Rica kan forvente en lett venstredreining etter at landet fikk ny regjering tidligere i år.
Flytter politikken til venstre
Selv i flere av de landene som er styrt av mer konservative regjeringer, som Panama og Colombia, er endringer synlige. Ikke bare velger disse av pragmatiske grunner å nærme seg BRICS-landene, men de styrker også båndene til flere av de mest venstreorienterte regjeringene i Latin-Amerika.
For eksempel har den nye presidenten i Panama, Juan Carlos Varela, gjenopprettet relasjoner med Venezuela og invitert Cuba til Amerika-toppmøtet som de står som vertsland for i 2015, til USAs irritasjon. Kanskje vel så interessant er at han har innført priskontroll på basisvarer på hjemmebane, i strid med nyliberalistisk ortodoksi. I Colombia er fredsprosessen i gang, med Cuba som hovedsete for forhandlingene. Fredsprosessen kan bety at en inngår et kompromiss med FARC-geriljaen blant annet i spørsmålet om fordeling av jord, og vil også kunne legge grunnlaget for dypere sosiale endringer.
Også opposisjonskandidater i flere av landene hvor venstresiden styrer, som Marina Silva i Brasil og Henrique Capriles i Venezuela, er relativt tydelige på at de ikke vil fjerne velferdsordningene som har blitt opprettet de siste årene. De vet godt at selve spillereglene er endret, og at folk har andre forventninger nå. Venstresiden har altså ikke bare makten, men også i større grad hegemoniet i Latin-Amerika.
Endrer eiendomsforhold
Østeruds beskrivelse av endringsprosessene i Latin-Amerika kan gi inntrykk av at de kun handler om omfordeling, og lite annet. Intern omfordeling av rikdom er selvsagt en helt sentral oppgave for venstresiden, og flere land har gode resultater å vise til her, som Østerud påpeker. Men dette handler ikke bare om endringer i skattepolitikken eller nye velferdsordninger som økt minstelønn, pensjoner, studiestøtte og liknende.
I flere av landene har en tatt grep for å nasjonalisere naturressurser, infrastruktur og produksjonsmidler.
Man skal være forsiktig med å generalisere når det er snakk om så mange land, men det ser det til at eiendomsforholdene i flere av disse landene sakte, men sikkert er i endring, selv om alle land i Latin-Amerika – unntatt Cuba – fortsatt må sies å ha overveiende kapitalistiske økonomier. I flere av landene har en tatt grep for å nasjonalisere naturressurser, infrastruktur og produksjonsmidler. Det skjer ikke i det omfang og tempo som på Cuba etter 1959, men det forekommer.
I mange tilfeller styrker staten sin stilling på bekostning av private aktører på en «diplomatisk» måte, en tar ikke over fabrikker med tanks og soldater, for å si det slik. Snarere velger en gjerne å gjenopplive gamle statlige foretak, eller å etablere nye som gradvis kan ta over for private aktører. I tillegg legger en til rette for en gradvis sosialisering av økonomien gjennom å opprette støtteordninger og utviklingsbanker som stimulerer til en mer demokratisk økonomisk vekst.
Sosialistisk nytenkning
Hvor langt denne utviklingen vil gå, vet vi ikke, men minst fire land har nå regjeringer som eksplisitt sier at deres mål er et brudd med kapitalismen og innføring av sosialisme. Dette målet er ikke bare bortgjemt i partiprogram. Flere lokker med en overgang til sosialisme som valgkampløfte, nå senest Evo Morales. Selv om ordet sosialisme i Latin-Amerika kan vise til alt fra den nordiske til den cubanske modellen, må en vel kunne si at dette er oppsiktsvekkende, mer enn tjue år etter nyliberalismens tilsynelatende seier og den mye omtalte historiens slutt.
I Latin-Amerika skjer det også betydelig nytenkning innen sosialistisk teori og praksis. En skulle tro at disse diskusjonene var av større interesse for norsk venstreside, ettersom den står overfor mange av de samme utfordringene.
Marked må en ha, men målet er fortsatt at produksjonsmidlene som hovedprinsipp skal eies av fellesskapet.
Hugo Chávez viste absurditeten i den radikale venstresidens hang til å dele seg opp i lukkede grupper, gjerne oppkalt etter en kjent leder og/eller teoretiker som «trotskister», «maoister», «cheguevarister», og liknende. Chávez erklærte seg like godt som tilhenger av alle disse forbildene, og mange flere, i tillegg til å slutte seg til tankene til diverse latinamerikanske frigjøringshelter og kristendommen. Dette utgjorde en effektiv strategi for å samle ulike grupper og tendenser på venstresiden i en bred og slagkraftig koalisjon, og stimulerte til et brudd med inngrodde tenkemåter. Han la vekt på revolusjonens gradvise karakter, og bidro til å rive ned den for venstresidens del kontraproduktive forestillingen om et absolutt skille mellom reform og revolusjon.
Rom for sivilsamfunn
De nye sosialismene er ikke helt som de gamle. Sosialisme er ikke lengre inkompatibelt med flerpartisystem, og sivilsamfunn har sluttet å være et skjellsord. Marked må en ha, men målet er fortsatt at produksjonsmidlene som hovedprinsipp skal eies av fellesskapet. I Venezuela har en aldri tatt utgangspunkt i en ferdig modell som sier hvordan sosialismen skal bli, men vært klar fra første stund på at en ikke besitter noen oppskrift på hvordan det nye samfunnet skal se ut.
De venstreorienterte latinamerikanske lederne arbeider for en mer desentralisert modell, med et mangfold av ikke-kapitalistiske eierskapsformer.
Likevel har en i «sosialismen for det 21. århundret» tilsynelatende forsøkt å skape en motmakt til staten for å hindre at sistnevnte blir for dominerende. Jeg har forstått det slik at de såkalte kommunerådene (consejos comunales) i Venezuela (hvor grunnloven skiller mellom fem, ikke tre makter) er tenkt både som et supplement og en motvekt til tradisjonelle statlige styringsorganer. En forsøker å dra lærdom fra Sovjetunionen, hvor de såkalte sovjetrådene, som skulle være det viktigste utgangspunkt for demokratisk deltakelse, mistet sin autonomi og ble underlagt staten og partiet.
For mange er likevel den største oppnåelsen til latinamerikansk venstreside den revolusjonen som de siste 10-15 årene har funnet sted i forholdet til USA, delvis som et resultat av integrasjonsprosesser (gjennom for eksempel ALBA, Mercosur, Unasur, CELAC); selv om Russland og Kinas styrkede stilling i samme periode neppe har vært til ulempe.
Åpne samfunn
Mange av bevegelsene norsk venstreside festet sin lit til på 1960- og 70-tallet, viste seg, som Østerud sier, å representere noe helt annet enn frigjøring og sosial rettferdighet. Det er i prinsippet mulig at noen av de nye, progressive regjeringene i Latin-Amerika utvikler seg i en autoritær retning. Men etter udemokratiske motangrep fra høyresiden i Venezuela (2002), Honduras (2009) og Paraguay (2011), er det knapt venstreorienterte statsledere som fremstår som den mest åpenbare trusselen.
I det hele tatt arbeider de progressive regjeringene innenfor på alle måter åpne samfunn med en stor grad av politisk pluralisme. På tross av svakheter og enkelte overtramp, kan vi trekke den konklusjon at de så langt har bidratt til mer inkluderende og deltakende demokratier. Det er ikke så rart, med tanke på at mange av de politiske lederne har sin bakgrunn fra kampen mot USA-støttede autoritære regimer.
Det er mye som tyder på at endringsprosessene i Latin-Amerika vil gi varig endring, uavhengig av hvem som måtte vinne valg de kommende årene.
Mange kommer fra sosiale bevegelser og/eller fagbevegelse, og er vant til å forholde seg til politisk tautrekning. De vet at de aldri vil kunne oppnå noe tilnærmet total makt. De arbeider heller ikke i retning av en tradisjonell planøkonomi hvor staten eier nesten alt, som har vist seg å gi politikere og byråkrati store muligheter til politikere og byråkrati til å detaljkontrollere folks liv, og å straffe politisk opposisjonelle. I stedet arbeider de for en mer desentralisert modell, med et mangfold av ikke-kapitalistiske eierskapsformer.
Stor betydning internasjonalt
Når det ikke synes å være noen overhengende fare for at en får en latinamerikansk «Mobutu» eller «Pol Pot», hvorfor engasjerer ikke venstresiden i Norge seg mer i den tredje verden generelt, og i Latin-Amerika mer spesifikt? Den historiske erfaringen kan selvsagt være en årsak: Brent barn skyr ilden, og så videre. Men dette er neppe eneste forklaring.
Det er mulig, som Østerud sier, at en ikke har tro på at de nye, fredelige endringsprosessene i Latin-Amerika vil gi varig endring. Jeg mener at denne troen baserer seg på feil premiss. Det er mye som tyder på at endringsprosessene i Latin-Amerika vil gi varig endring, uavhengig av hvem som måtte vinne valg de kommende årene.
Informasjonen som når oss er ofte mangelfull, tendensiøs og tatt ut av sin kontekst.
Kanskje tenker mange at denne utviklingen neppe vil få noen betydning for resten av verden. Men det har den allerede fått. I Spania snakkes det mye om et nytt parti, Podemos, som henter inspirasjon fra Latin-Amerika. Så sent som for et par dager siden var det oppslag i spanske nettaviser om hvordan en delegasjon fra Podemos var på studietur til Bolivia, Ecuador og Uruguay for å møte ledende politikere og lære om alternativer til kuttpolitikken som rår i Spania.
Talspersonen for Podemos, Pablo Iglesias, blir i spanske medier fremstilt som en tilhenger av Chávez´ «sosialisme for det 21. århundret». Andre har beskyldt partiet for å være finansiert fra Venezuela, uten at det er fremlagt noe bevis på dette. Folk som står venezuelanske myndigheter nær beskylder Iglesias derimot for opportunistisk stemmefiske ved å spille på Chávez’ popularitet. Sikkert er det i alle fall at Podemos, i løpet av få måneder, har fått 20 % oppslutning, og er landets nest største parti på noen målinger.
Får ikke vite
Hvordan kan vi så forklare den relativt labre interessen for endringsprosessene i Latin-Amerika på norsk venstreside? Jeg tror at endringer i det norske samfunnet er vel så viktige som endringer i utviklingslandene, selv om disse ikke alltid kan isoleres fra hverandre. Det politiske engasjementet er ikke det samme i Norge som når 68-erne herjet i gatene. Venstresiden er svekket. Og så er det engang slik at vi tenker og handler på bakgrunn av den informasjon vi faktisk har, som ikke nødvendigvis reflekterer alt som skjer der ute.
Forhold i Latin-Amerika og i det som før het «den tredje verden» dekkes i liten grad av media. Informasjonen som når oss er ofte mangelfull, tendensiøs og tatt ut av sin kontekst. Noen ganger kreves en betydelig innsats for å bryte gjennom mediemuren og få et helhetlig bilde av hva som foregår. Som det heter i sangen fra 1970 av Gil Scott-Heron: «Revolusjonen vil ikke bli tv-overført».