På bøljan rød

Det er litt av en gjeng, de venstreorienterte lederne som har nådd presidentembetene i så mange latinamerikanske land, og som har utfordret så mange vedtatte politiske sannheter.

Nicolás Maduro gjør sitt ytterste for å fylle sin superkarismatiske forgjenger Hugo Chávez sine sko i Venezuela, og å skape en «sosialisme for det 21. århundret». Cristina Fernández i Argentina har siden 2007 renasjonalisert pensjonsfondene og oljefirmaet YPF, innført homoekteskap og gjort sitt beste for å knekke det private mediemonopolet Clarín. Andre går mer forsiktig frem, eller har ennå ikke fått prøvd seg skikkelig. Men hvilken bakgrunn de har! Dilma Rousseff i Brasil og Michelle Bachelet i Chile har deltatt i illegale motstandsbevegelser, sistnevnte flyktet til Øst-Tyskland hvor hun var fem år i eksil. Daniel Ortega i Nicaragua, Salvador Sánchez Ceren i El Salvador og José Mujica i Uruguay slåss alle i væpnede motstandsgrupper mot USA-støttede diktaturer. Sistnevnte, «Latin-Amerikas Nelson Mandela», satt 15 år i fengsel. I to og et halvt år befant han seg i en brønn, hvor han fikk tiden til å gå med å leke med insekter. På grunn av mørket der nede må han fortsatt bære solbriller når han er ute i sin slitne VW Boble.

José Mujica, «Latin-Amerikas Nelson Mandela», satt 15 år i fengsel. I to og et halvt år befant han seg i en brønn, hvor han fikk tiden til å gå med å leke med insekter.

Å fortolke nær historie er vanskelig. Når vi studerer eldre hendelser, hjelper avstanden oss å få perspektiv på ting. Tiden filtrerer bort uvesentlighetene, viser hva og hvem som virkelig satte spor. Den gir oss en følelse av oversikt. Men kanskje vil fremtidens historikere skrive at man i Latin-Amerika hadde en venstrebølge som startet i 1999, da Hugo Chávez ble president i Venezuela, eller rundt 2002-2003, hvor den samme Chávez var blitt radikalisert etter å ha overlevd et USA-støttet statskupp, og den tidligere fagforeningslederen «Lula» da Silva vant makten i det folkerike Brasil (senere ble kallenavnet «Lula» en del av hans offisielle navn). I årene som fulgte, skulle de to og deres allierte dominere politikken i Sør-Amerika, og ha betydelig innflytelse i Karibia og Sentral-Amerika.

Kuppet mot Manuel Zelaya i Honduras i 2009, en alliert av Venezuela, setter en symbolsk stopper for endringene, både i tid og geografisk. Lengre sør kom venstrenasjonalisten Ollanta Humala til makten i Peru i 2011, men da etter å ha inngått betydelige kompromisser med den tradisjonelle politiske klassen. Men med så mange venstreorienterte ledere ved makten, kan man egentlig si at bølgen er forbi? Og de siste valgresultatene i Chile, El Salvador og Costa Rica peker da vitterlig mot venstre? Jeg vil vende tilbake til fremtidsutsiktene, men vil først forsøke å besvare et helt grunnleggende spørsmål: Hva har disse bevegelsene egentlig utrettet gjennom de siste femten årene?

De nye velferdsstatene
La oss ta mitt svar først, som jeg etterpå vil underbygge: Latin-Amerika har gått mot økt velferd og mer inkluderende demokrati. En har delvis stoppet og noen steder skrudd tilbake den nyliberalistiske politikken. I forholdet til USA har det funnet sted en revolusjon.

Først vil jeg begrunne påstanden om velferd, selv om den ikke er den mest kontroversielle. De som har fulgt med på regionen det siste tiåret, vil være kjent med at det brasilianske regjeringspartiet PT har hatt stor suksess med Fome Zero, en plan for null sult. Den viktigste komponenten er Bolsa Familia, som skal ha løftet 36 millioner personer ut av ekstrem fattigdom. Dette programmet har egentlig eksistert siden 1995, men ble utvidet til nasjonalt nivå i 2003. Mottakerne får pengestøtte mot at barna går på skole og til helsesjekk.

Den viktigste komponenten er Bolsa Familia, som skal ha løftet 36 millioner personer ut av ekstrem fattigdom.

Som resultat av suksessen har liknende programmer blitt innført eller utvidet i mange naboland. Erfaringen fra Brasil har vært med på å endre forventningene til hva en moderne, latinamerikansk stat har for forpliktelser, den har presset politikken i regionen mot venstre.

Også andre velferdsordninger skal nevnes. Bolivia og Peru er eksempler på land som har innført minstepensjon for sine fattigste eldre. Begge landene, samt Ecuador, har innført eller utvidet eksisterende skolematprogrammer, for å bedre ernæringssituasjonen og gjøre det mer attraktivt å gå på skole. En medvirkende faktor til at programmene har vært mulige er at en har delnasjonalisert naturressurser, innført økte skatter for utenlandske selskaper (fra 13 prosent til 87 prosent i Ecuadors oljesektor), og/eller gjennomført tiltak for å hindre skatteunndragelse.

Venezuela har gått lengst i å bygge ut offentlig velferd. Som et resultat har en i følge FNs tall halvert prosentandelen av befolkningen som lever i fattigdom. Høye oljeinntekter har vært en forutsetning for mye av velferden og den økonomiske ekspansjonen – BNP er mer enn tredoblet siden 1999 – men kan ikke alene forklare resultatene. For det finnes saktens oljerike land hvor de fattige ikke har merket forskjell i sin livssituasjon de siste tiårene.

Venezuela har gått lengst i å bygge ut offentlig velferd. Som et resultat har en i følge FNs tall halvert prosentandelen av befolkningen som lever i fattigdom.

Men flere enn disse fem landene har styrket sine velferdsordninger. Nicaraguas president Daniel Ortega nevnes knapt av internasjonal venstreside, trolig mest på grunn av hans allianse med den katolske kirken, og ekstremt restriktive abortpolitikk. Men når han gikk fra 38 prosent i 2006 til 63 prosent oppslutning i 2011, er det fordi han har oppfylt sine valgløfter. I kampen mot sulten har fattige fått utdelt husdyr og utstyr til matproduksjon, gratis helsestell og utdanning. Det har blitt opprettet 120.000 barnehageplasser. Fra 2009 til 2013 klarte Nicaragua å redusere kronisk underernæring fra 22 prosent til 11,6 prosent.

FN-institusjonen CEPAL sier at det er et foregangsland i å redusere sosiale forskjeller, skjønt det kan sies om flere av de nevnte landene, som har liknende resultater. For mer om reduksjon av økonomiske skiller, se Benedicte Bulls artikkel «Mindre ulikhet i Latin-Amerika».

Viderefører den demokratiske revolusjonen
Venstrebølgen kan ses på som en videreføring av en demokratisk revolusjon som begynte med militærdiktaturenes fall på 1980-tallet.

USA støttet under den kalde krigen markedsvennlige, autoritære regimer i store deler av Latin-Amerika, for å demme opp mot kommunismen. Noen vil her se en parallell til hvordan Sovjetunionen tilsvarende innsatte og/eller støttet autoritære regimer i Øst-Europa.

Uten grunnleggende velferd og et minimum av sosial rettferdighet ble demokratiet ofte et «folkestyre for de få».

Det var selvsagt formidable fremskritt at det ble slutt på forfølgelsen av annerledestenkende i land som Argentina og Chile, at dødsskvadronene i Sentral-Amerika for det meste ble oppløst og at en fikk frie valg. Men uten grunnleggende velferd og et minimum av sosial rettferdighet ble demokratiet ofte et «folkestyre for de få». I Venezuela var det mange som ikke én gang hadde ID-kort og dermed ikke kunne stemme, eller som ikke så noe poeng idet fordi kandidatene representerte de samme idéene og den samme eliten. I Colombia og andre land har det vært klager på at fattigfolk ikke har tid eller råd til å ta seg frem til valglokalene. Det er vanskelig for en analfabet å lese en avis, og vanskeligere å forfatte et leserbrev. Den som er dårlig informert, som ikke forstår hvordan samfunnet henger sammen, blir lettere offer for såkalt bondefangeri fra skruppelløse politikere.

Den cubanske alfabetiseringsbrigaden Yo sí puedo er i så måte et viktig tiltak, den har alt bidratt til å gjøre Venezuela, Bolivia og Nicaragua teknisk frie for analfabetisme.

Skeivt fordelt ytringsmakt
Ytringsmakt er ofte svært ulikt fordelt i latinamerikanske samfunn. Situasjonen kan ikke helt sammenliknes med den vi har i Norge, med pressestøtte til alternative medier, en etablert praksis med tilsvarsrett hvis en blir feil gjengitt i media, Pressens Faglige Utvalg og statlige fjernsynskanaler som kan utgjøre en motvekt til de pengestyrte. Når et privateid mediekonsern kontrollerer 75 prosent av reklameinntektene og uten skrupler forsøker å fremme en bestemt politisk agenda, har den som måtte noe mene noe annet begrensede muligheter til å få frem sitt budskap [1]. Ofte gjelder det selv landets president: Lula da Silva hadde for eksempel, som fagforeningsmann og sosialist, de viktigste mediene mot seg frem til sin avgang i 2010. Det hadde også Chávez, og det har i stor grad også etterfølgeren Maduro.

Nettopp slike skjevforhold blir nå utfordret med en ny mediepolitikk som skal sikre økt mangfold i land som Argentina, Uruguay, Venezuela, Ecuador og Mexico (sistnevntes regjering regnes ofte som nyliberal, men reformene er nok et resultat av at venstresiden har satt monopolisering i mediesektoren på dagsorden). Også i Peru har presidenten antydet at noe vil bli gjort med eierkonsentrasjonen. Merk: Noen av disse lovene slår fast at en tredel av media skal være private, en tredel offentlige og en tredel eide av lokalsamfunnene.

Machokultur og rasisme har også vært hindre for inkluderende demokrati. Kvinnelige statsledere i land som Brasil, Chile, Jamaica og Costa Rica de siste årene reflekterer en tendens.

Utdanning, bedre ressursfordeling og medielover altså. Men machokultur og rasisme har også vært hindre for inkluderende demokrati. Kvinnelige statsledere i land som Brasil, Chile, Jamaica og Costa Rica de siste årene reflekterer en tendens. Men mange land har også en urbefolkning som i praksis var ekskludert fra maktposisjoner. En reportasje i BBC Mundo (21. februar 2014), påpeker at mange cholitas, kvinner med urfolkbakgrunn, under den tidligere kokabonden Evo Morales, president siden 2006, har gått fra fattige hushjelper til å få reell innflytelse i samfunnet. De samme personene som for få tiår siden kunne bli nektet adgang til offentlige parker, taxier eller restauranter bare på grunn av sin klesdrakt og sitt utseende, kan i dag dukke opp som advokater eller programledere på fjernsyn, bemerker BBC.

Flere land har også prøvd å supplere det tradisjonelle, representative demokratiet med mekanismer for deltakende demokrati. Eksempler kan være forsøkene med deltakende budsjettering i Porto Alegre i Brasil, kommunerådene i Venezuela (som fungerer som en parallellstruktur til staten, og som en motvekt og et supplement til denne), eller tilbakekallingsvalgene i samme land som gjør det mulig for befolkningen å avsette politikere som gjør en dårlig jobb. Også under grunnlovsprosessene i Venezuela, Bolivia og Ecuador ble aktiv, folkelig deltakelse vektlagt. Denne ble ofte kanalisert gjennom sosiale bevegelser. Grunnlovsprosessene er symbolsk viktige fordi staten så og si gjenfødes som resultat av folkets deltakelse, og ikke bare fra en elite, som før har vært tilfelle.

Angriper nyliberalismen
De venstreorienterte regjeringene utfordrer ofte nyliberalismen eller «rovdyrkapitalismen» i ord. I varierende grad utfordrer de også denne formen for kapitalisme i handling.

Da Cristina Fernández nasjonaliserte spansk oljeutvinning i Argentina for noen år siden, gav det internasjonale nyhetsoppslag, men under forgjengeren og ektemannen Néstor Kirchner hadde en alt styrket statens stilling innen postvesen, jernbane, vanndistribusjon og luftfart.

Brasil har ikke gått så langt, og er på mange måter et motsetningsfullt tilfelle. Lula da Silva utfordret rådende økonomisk tenkning da han sa at en ikke lengre kan basere seg på å vokse for senere å omfordele, men at en snarere må omfordele for å vokse. Men han hadde ikke det største handlingsrommet, noe jeg kommer tilbake til senere. I følge sosiolog og statsviter Emir Saders fremstilling var mye av den økonomiske politikken i hans første periode (2002-2006) en videreføring av den som forgjengeren Fernando Henrique Cardoso førte. Cardoso var nyliberalist, men ikke hadde klart å presse gjennom alle reformene han ville, i et land med en betydelig venstreopposisjon. I andre perioden (2006-2010) begynner myndighetene å styrke statens kapasitet til å regulere økonomien og den styrker statlige investeringer.

Det skal sies at Lula videreførte høyrepolitikk på andre områder, for eksempel i det eksportrettede jordbruket hvor genmodifisert soya er en viktig vare. Dette har blitt kritisert av de jordløses bevegelse MST. Dilma Rousseff advarte i 2011 om at det fortsatt finnes 16 millioner brasilianere som lever i ekstrem fattigdom. Hennes regjering har møtt utfordringen med nye sosiale programmer, men i liten grad med dypere strukturelle reformer.

Så har man regjeringer med mer radikal retorikk, som sier de vil avskaffe selve kapitalismen.

Sosisalisme for det 21. århundret
Venezuela er selvsagt det landet som tydeligst eksemplifiserer denne tendensen. Hugo Chávez erklærte for ti år siden at en sosialisme for det 21. århundret er målet. Men også Rafael Correa leder det han kaller for en medborgerrevolusjon (Revolución Ciudadana), og har sosialisme for det 21. århundret som målsetning. I Nicaragua snakker Ortegas parti FSLN om revolusjon, sosialisme og kristendom. Sist ute er El Salvadors FMLN som lover en type sosialisme med lokale kjennetegn.

Et eller flere isolerte elementer av marked eller kapitalisme i økonomien betyr ikke i seg selv at økonomien på et overordnet eller helhetlig plan er kapitalistisk.

Nå skal det sies at ordet sosialisme kan brukes på mange vis. I USA betegner en gjerne Norge som sosialistisk. Kina kaller seg sosialistisk, det gjorde også østblokklandene. For Venezuelas del synes sosialisme på et økonomisk plan å innebære at fellesskapet skal ta over de strategiske virksomhetene i samfunnet. En aksepterer små og mellomstore private bedrifter, en aksepterer marked av et visst omfang. Et eller flere isolerte elementer av marked eller kapitalisme i økonomien betyr ikke i seg selv at økonomien på et overordnet eller helhetlig plan er kapitalistisk. Økonomen Rafael Correa sier at en av de store feilene til revolusjonære i det forrige århundret var nettopp avvisningen av markedet.

Venezuela har statliggjort en rekke bedrifter, for eksempel oljeraffinerier, deler av bankvesenet, viktige stål og sementfabrikker, landets største teleselskap, et stort elektrisitetsfirma og noen firmaer som driver med matproduksjon. Staten har også opprettet nye virksomheter, for eksempel 22.000 markeder og supermarkeder hvor varer selges til regulerte priser. Slik gjør en inntog i sektorer hvor private tradisjonelt har vært dominerende. I tillegg gikk Chávez for noen år siden inn for at 30 prosent av befolkningen skulle arbeide i private kooperativer hvor medeierne deler fortjenesten seg i mellom. Slike kooperativer så man på som en form for sosialistisk eiendom på lik linje med statsbedriftene. Dette prosjektet synes å ha stoppet noe opp. Den kapitalistiske sektoren dominerer fortsatt. For eksempel er de tre største tv-kanalene privateide (og alle kritiske til regjeringen). Men en har lagt om store deler av økonomien, og for få år siden sa Chávez at landet befant seg i en førsosialistisk fase.

Bolivias visepresident Álvaro García Linera sier også at målet er et sosialistisk samfunn. Men han mener at Bolivia ikke er klart for dette, det trengs nesten et halvt århundre til med kapitalistisk utvikling først. Han støtter seg således på en tradisjonell, noen vil si firkantet, fortolkning av marxismen hvor en moden kapitalisme ses på som en forutsetning for en overgang til sosialisme. Men i tillegg til å styrke statlig kontroll med naturressurser, har en alt tatt over et teleselskap, energiselskaper, jernbane, flyplasser, samt noen industriforetak.

Daniel Ortega, trass i sin antikapitalistiske retorikk, sier at tidspunktet ikke er det rette for å legge seg ut med internasjonal kapital ved å gjennomføre nasjonaliseringer, og har holdt på frihandelsavtalen med USA selv om en har gått inn i de radikale ALBA-samarbeidet. Vil han gå lengre nå som to av nabolandene – El Salvador og Costa Rica – går mot venstre?

Det skal understrekes tydelig at ekspropriering av privat eiendom ikke er eneste måte å styrke statens stilling i økonomien. En kan opprette nye statsforetak (som matmarkedene Mercal i Venezuela, en ny statlig tv-kanal og et jernbaneselskap i Ecuador, og de nye statlige flyselskapene i Bolivia og Venezuela) eller en kan rekapitalisere og gjenreise gamle. I Ecuador har økte skatteinntekter blitt brukt til å tredoble bevilgningene til helse og utdanning.

Uruguays president José Mujica kritiserte sin allierte og venn Hugo Chávez for det han mener er en for statssentrert sosialisme, som ville føre til byråkratisering. Om overdreven statliggjøring uttalte han i 2009 at «Den filmen har vi alt sett (…) Og det handler ikke om å gå over til å støtte kapitalismen. Det handler om å finne en annen vei til sosialismen». Hvordan skal så en postkapitalistisk økonomi organiseres? Vel, Mujica har for eksempel foreslått å innføre begrensninger på hvor mange hektar jord en kan eie, en politikk som minner om Jugoslavias markedssosialisme under Tito. Også Raúl Castro står for en liknende posisjon. På Cuba tillates nå marked og privatbedrifter i et visst omfang, men en legger begrensninger på deres størrelse og muligheter for kapitalakkumulasjon.

En kontinental revolusjon
Om så ingen land har fullført noen sosialistisk revolusjon, og bare ett land kan sier å ha kommet et godt stykke på vei, så har det funnet sted en annen revolusjon under disse årene.

Jeg tenker da på forholdet mellom Latin-Amerika og USA. Kina, Russland, India og andre aktører utenfor regionen sin styrkede posisjon har vært med på å gjøre dette mulig. Men skiftet i forholdet mellom Latin-Amerika og USA ville ikke ha blitt noe av om det ikke var for de initiativene for integrasjon og regional selvstendighet som har blitt tatt i Latin-Amerika.

Om så ingen land har fullført noen sosialistisk revolusjon, og bare ett land kan sier å ha kommet et godt stykke på vei, så har det funnet sted en annen revolusjon under disse årene.

Den bolivariske alliansen for folkene i vårt Amerika (ALBA) er et eksempel. Det er en integrasjonsmekanisme som ble etablert av Cuba og Venezuela i 2004, nå med ni medlemsland. De fem største er Venezuela, Cuba, Bolivia, Ecuador, Nicaragua. Utviklingsbanken Banco del ALBA, samt den større Banco del Sur – hvor også Mercosur-landene Brasil, Argentina og Uruguay er med – har begge en mer inkluderende tilnærming til utvikling enn Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette har skapt en ny situasjon for land som går mot venstre da de nye regjeringene slipper å forholde seg til IMFs privatiseringskrav. Snarere kan de forvente økonomisk støtte til å gjennomføre en «rød» politikk.

I 2005 senket en gruppe latinamerikanske regjeringer, herunder Venezuela og Brasil, det som skulle bli verdens største frihandelsavtale, ALCA.

De siste årene har de satt Organisasjonen av amerikanske stater (OEA) på sidelinjen gjennom opprettelsen av et nytt, latinamerikansk forum for multilateral dialog: CELAC. OEA har hovedsete i Washington D.C. og ble under den kalde krigen sett på som et redskap for amerikansk utenrikspolitikk i Latin-Amerika. Cuba ble ekskludert i 1962. I CELAC er situasjonen på en måte motsatt: Den har 33 medlemsland med 590 millioner innbyggere, herunder Cuba, men USA og Canada får ikke være med. Da medlemslandene var samlet på toppmøte i Havanna i januar, inneholdt slutterklæringen varm omtale av Hugo Chávez, «en utrettelig humanist og drivkraft for latinamerikansk og karibisk forening, som slåss mot sosial eksklusjon, fattigdom og fremmet helhetlig utvikling i regionen».

Luis Guillermo Solís, som er statsviter og Costa Ricas kommende president, vil trolig søke å plassere landet mellom det radikale ALBA på den ene siden, og frihandelsorganisasjonen Alianza del Pacífico[2] på den andre. Men han fremhever betydningen av å jobbe innenfor CELAC, og mer påfallende, han uttaler at unionen ble opprettet som resultat av den radikale ALBA-alliansens arbeid (El País, 5. februar 2014). David mot Goliat, altså: USA har prøvd å ta knekken på Cuba i femti år, og så blir de mer eller mindre sparket ut fra Latin-Amerika av Fidel Castro og hans disippel Hugo Chávez.

Et (delvis) felles prosjekt
Det har ofte blitt tegnet et bilde av Brasil som den ledende kraft i en «lyserød» blokk, mens ALBA-alliansen med Venezuela i spissen representerte en mer radikal venstreside i konflikt med førstnevnte. Mange av opplysningene her kan tolkes som en bekreftelse på dette bildet.

Men selv om det finnes ideologiske forskjeller og helt sikkert mange interessemotsetninger, vil de som skriver fremtidens historiebøker kanskje vurdere likhetene som like viktige som forskjellene. Regjeringspartiet PSUV i Venezuela er medlem av Foro de São Paulo, som Da Silva og Rousseffs parti PT etablerte i 1990, og som fungerer som et forum for ideologisk diskusjon og koordinering av politiske fremstøt. Lula da Silvas uttalelse til Der Spiegel i 2008 om at hans rival Hugo Chávez var den beste presidenten Venezuela har hatt på hundre år, bryter med de dominerende medienes bilde av to nærmest antagonistiske skikkelser. Som Eirik Vold påpeker i sin sterkt lesverdige bok Hugo Chávez. Revansjen, var de to lederne var i stor grad avhengige av hverandre. Chávez presset grensene for hva som var mulig, fungerte som en spydspiss som utvidet venstrepolitikkens mulighetsrom, mens Lula gav ALBA-landene legitimitet som seriøse aktører og fungerte som en slags buffer mot USA.

Lula da Silvas uttalelse til Der Spiegel i 2008 om at hans rival Hugo Chávez var den beste presidenten Venezuela har hatt på hundre år, bryter med de dominerende medienes bilde av to nærmest antagonistiske skikkelser.

Så langt synes denne relasjonen stort sett å ha blitt videreført under Nicolás Maduro og Dilma Rousseff. Chávez, Maduro, Lula da Silva og Rousseff representerer alle samme visjon, selv om metoder og retorikk varierer: Selvstendighet overfor nord, sosial fordeling og utvikling, og søken etter en ny modell hvor menneskets behov står i sentrum, ikke kapitalen.

Deler av europeisk venstreside kritiserer de to brasilianske presidentene. Disse analysene overser noen ganger de objektive betingelsene som bestemmer hvor høyt en faktisk har anledning til å reise den røde fanen. Brasils utgangspunkt var som nevnt ikke det samme som Argentina og Venezuela. Brasil har ikke Venezuelas oljeressurser. En fiendtlig kongress og høyrestyrte delstater med betydelig selvstyre begrenset handlingsrommet.

Europa som museum
For noen år satt jeg på en benk i Havanna og leste et intervju med den spanske visesangeren Luis Eduardo Aute i kulturavisen La Calle del Medio. «Europa er et museum», uttalte han, og jeg tenkte på reportasjer som beskriver nettopp landet jeg var i som et museum, med gamle amerikanske biler og en samfunnsmodell som har gått ut på dato. Men Aute trakk frem Latin-Amerika, om enn ikke Cuba spesifikt, som et nytt skapende sentrum.

Eduardo Galeano, forfatteren fra Uruguay, sier at vi europeere har vansker med å forstå at noe nytt kan komme fra det vi er vant til å tenke på som periferi. Gjennom århundrer har andre tatt etter Europa. Vi leser alt inn i egne forståelsesrammer, og går glipp av hele bildet.

Eduardo Galeano, forfatteren fra Uruguay, sier at vi europeere har vansker med å forstå at noe nytt kan komme fra det vi er vant til å tenke på som periferi.

For noen går Latin-Amerika i retning av sosialdemokrati. Men det er ikke uproblematisk å bruke slike europeiske begreper på politiske bevegelser i en annen verdensdel. «Sosialdemokrati» betyr dessuten noe helt annet enn den gangen Lenin kalte seg sosialdemokrat (!) eller i norsk etterkrigstid. Venstrebevegelsene i Latin-Amerika minner lite om dagens europeiske sosialdemokrati. Det finnes paralleller til både sosialdemokratiet i etterkrigstiden og til Lenins prosjekt, men også viktige forskjeller.

Venstrebevegelsene som denne teksten tar for seg har andre røtter, andre erfaringer, andre inspirasjonskilder. De viser til frigjøringshelter fra kampen mot koloniveldet og mot nordamerikansk nykolonialisme: Simón Bolívar, Francisco de Miranda, Túpac Katari, José Martí, Augusto César Sandino og mange flere. I noen land er en influert av latinamerikansk populisme i etterkrigstiden og senere, som Juan Perón eller Juan Velasco Alvarado i Peru. Hugo Chávez nevnte Bolívar, Rousseau, Trotskij, Mao, Lenin, «Che» Guevara, Allende, Fidel Castro, og så videre om hverandre, samtidig som han viste til frigjøringsteologi og til østlig, spirituelt fundert sosialisme (PROUT) ved én anledning. Neppe fordi han var ideologisk forvirret, som mange europeere trodde, men i et forsøk på å hente det beste fra ulike tradisjoner og samtidig knytte til seg ulike venstrebevegelser rundt om i verden. Det fikk han til.

I Bolivia bygger en videre på urfolkenes kollektivistiske tradisjoner, der og i Ecuador har en inkorporert begrepet Buen Vivir i grunnlovene, som vektlegger sosial, miljømessig og spirituell rikdom på linje med den materielle.

Det stiller målet om 1 prosent bistand fullstendig i skyggen, for eksempel når Venezuela gir olje til seksten land for førti dollar fatet, eller når Cuba behandler over to millioner latinamerikanere gratis for grå stær og andre øyesykdommer.

Motsatt vårt sosialdemokrati har disse venstreregjeringene en antikolonialistisk retorikk og går hardt ut mot europeisk og nordamerikansk imperialisme. De har også et annet syn på integrasjon og solidaritet. ALBA er en nyvinning som har lite til felles med for eksempel. EU. Det stiller målet om 1 prosent bistand fullstendig i skyggen, for eksempel når Venezuela gir olje til seksten land for førti dollar fatet, eller når Cuba behandler over to millioner latinamerikanere gratis for grå stær og andre øyesykdommer. Dette gir selvsagt også uttelling i form av innflytelse. Byttehandel blir brukt for å fremme komplementær utvikling, hvor en gjør seg mindre avhengig av den kapitalisme og dollar. Leger for olje er det mest kjente eksemplet.

Latin-Amerika har blitt et slags kreativt tyngdepunkt for internasjonal venstreside. Eksempler på nytenkning kan være Yasuni-initiativet om å la oljen i ecuadoriansk Amazonas ligge mot at de rike landene betaler det Ecuador taper på dette (selv om initiativet ble droppet grunnet manglende interesse fra land som Norge); Hugo Chávez videreutvikling av det tradisjonelle maktfordelingsprinsippets ved å tilføre to nye institusjoner, én av dem er såkalte kommuneråd som er tenkt som både et supplement til og en motvekt til staten, og slik hindre at den blir for altdominerende i et sosialistisk samfunn; Uruguays forsøk på å redusere organisert kriminalitet og narkotikamisbruk ved å sette i gang statlig produksjon av marihuana og å selge produktet i kontrollerte former; etableringen av empresas grannacionales eller flerstatlige selskaper i ALBA-landene som skal utfordre de multinasjonale gigantene og som for eksempel markedsfører medisiner til under markedspris. Det foregår også eksperimenter med andre, nye eierskaps- og driftsformer.

To scenarier
Det nye bevegelsene mistet en viktig ideologisk og politisk leder ved Chávez’ død i 2013. Det er sannsynlig at Maduro vil overleve turbulensen i Venezuela på kort sikt. Myndighetene har gitt etter for noen av opposisjonens mest fornuftige krav og fremstår for mange som den moderate part etter at deres motstandere avviser fremstøt om forhandlinger, og rettsvesenet har startet straffeforfølgelse av politifolk som har brukt vold mot demonstranter. Et nær samlet Latin-Amerika har støttet Venezuela, inkludert den nyvalgte Michelle Bachelet i Chile.

Problemene i Venezuela, kombinert med fjorårets protester mot Dilma Rousseff i Brasil, har imidlertid gjort det mulig å forespeile seg et scenario hvor venstresiden mister grepet om regionen. Brasil er en tungvekter og enhver høyredreining der betyr en innskrenkning av andre venstreorienterte regjeringers handlingsrom. Venezuela, på sin side, bidrar sterkt med olje til sine allierte og støtte til sosiale prosjekter i hele Latin-Amerika; de har for eksempel gitt mer utviklingshjelp til Haiti de siste årene enn USA. Venezuelanske oljepenger har i smurt integrasjonsprosessene i regionen. Det har også USA fått med seg, og investerer derfor 15 nye millioner dollar på undergravingsvirksomhet i Venezuela. Selv om det skal godt gjøres at de klarer å felle Maduro på kort sikt, kan videre uro svekke landets stilling i regionen.

Likevel: Et tilbakefall for venstresiden er ikke det mest sannsynlige scenariet.

Samtidig, og dette er det andre som kan skrive mer presist om enn undertegnede, hjelper det neppe at veksten i latinamerikansk økonomi har begynt å avta. Likevel: Et tilbakefall for venstresiden er ikke det mest sannsynlige scenariet.

Motparten sliter med et imageproblem. Statene som fortsatt er styrt av mer eller mindre høyreorienterte regjeringer er Mexico, Guatemala, Honduras, Panama, Colombia og Paraguay. Alle forbindes i større eller mindre grad med brudd på menneskerettighetene, og mange av landene stikker seg ut som alt annet enn demokratiske foregangsland: I Mexico ble trolig venstrepartiet PRD holdt unna makten gjennom valgjuks i 2006 og narkokrigen truer med å underminere statens institusjoner, Colombia er på verdenstoppen i antall drap på fagorganiserte, i Honduras kom høyresiden til makten gjennom et militærkupp i 2009, og i Paraguay ved et «parlamentarisk kupp» i 2012.

En ny rød bølge
Og viktigere: De siste månedene har det funnet sted flere hendelser som kan markere en revitalisering av den røde bølgen, eventuelt en ny rød bølge. Vi har nylig vært vitne til innsettelsen av Michelle Bachelet i Chile, denne gang backet av en hakket mer radikal koalisjon, Nueva Mayoría, hvor blant andre kommunistpartiet inngår. Hun lover blant annet å innføre gratis høyere utdanning og endringer i Augusto Pinochets grunnlov. Samtidig vant Salvador Sánchez Ceren valget i El Salvador. Hans parti – den tidligere geriljaen FMLN – vant også forrige valg. Men den gang var det med en mindre radikal presidentkandidat, Mauricio Funes, som ikke var medlem av partiet og som var ment som en slags overgangsfigur i et land hvor revolusjonsfrykten fortsatt står sterkt bare vel to tiår etter borgerkrigens slutt. Sánchez Cerens seier, som knapt har fått noen oppmerksomhet i Norge, kan potensielt bety nytt liv for ALBA, som ble svekket med tapet av Honduras som medlemsland i 2009.

I Costa Rica, en tradisjonelt USA-vennlig bastion, vant nettopp Luis Guillermo Solís valget. Han engasjerte seg tidligere mot frihandelsavtale med USA, men sier nå at man må akseptere den som en realitet. Samfunnsviteren Amaru Barahona skriver at en likevel kan vente en litt mindre rå nyliberal politikk, strengere betingelser for utenlandsinvesteringer, og at Solís trolig vil være «litt mindre underdanig overfor gringoene» enn sine forgjengere.

Panamá, som ligger like sør for Costa Rica og har en av de mest høyreorienterte regjeringene i Latin-Amerika, har valg 6. mai. En kandidat fra regjeringspartiet kan bli valgt, men sentrumspartiet PRD ligger tett i hælene på ham. De ønsker et nøytralt Panama, en diplomatisk måte å si at de ønsker et Panama som er mer uavhengig fra USA.

I Colombia er det valg bare to uker etterpå. Det er et land som har bevegd seg fra høyre i retning sentrum og som har fått et noe bedre forhold til sine naboer.

Den som kjenner geografien vil kunne forestille seg hvordan Colombia, som er et stort land og en strategisk brikke i det storpolitiske spillet, snart kan bli innringet blant mer eller mindre venstreorienterte regjeringer. Sjakk. Men ikke sjakk matt helt ennå. I Colombia er det valg bare to uker etterpå. Det er et land som har bevegd seg fra høyre i retning sentrum og som har fått et noe bedre forhold til sine naboer under president Juan Manuel Santos. Han tar avstand fra forgjengeren Álvaro Uribes aggressive krigslinje, og har innledet en fredsprosess med geriljaen FARC. Og han vinner trolig gjenvalg.

Men både det grønne partiet, en ny venstrekoalisjon og uribistas synes å ha reelle muligheter. Selv om Uribes kandidat skulle vinne, er en tilbakevending til den militaristiske politikken som ble ført i perioden 2002-2010, usannsynlig: Verken situasjonen i landet eller opinionen i befolkningen er som i 2002. USA er svekket og har sagt at de må redusere militærstøtten, og Colombia er under press fra sine sosialistisk orienterte naboer. Et slikt utfall betyr imidlertid nesten helt sikkert slutt for fredsprosessen. På den annen side: Hvis en av de tre andre kandidatene vinner, og prosessen skulle lykkes, kan mye skje. I tillegg til å oppnå den lenge etterlengtede freden, vil en eventuell avtale med geriljaen «per definisjon» innebære et kompromiss for eksempel i jordspørsmålet, og dermed en forsiktig venstredreining.

Den vil også gjøre det vanskelig å forsvare amerikansk tilstedeværelse i landet, noe som kan være fordelaktig for nabolandene og da særlig Venezuela. Men det er et stykke igjen dit.


Fotnoter:

[1] Eksempelet viser til Comercio-gruppen i Peru, men en har liknende eierskapskonsentrasjoner i media i andre land.

[2]  Alianza del Pacífico er en frihandelsavtale opprettet av Chile, Peru, Colombia og Mexico i 2011. Medlemslandene står for cirka 35 prosent av Latin-Amerikas BNP. Alliansen har av blant andre Evo Morales blitt fremstilt som et forsøk på å splitte Latin-Amerika i to blokker. Chiles president Michelle Bachelet beklaget nylig at landet hennes de siste årene har satt seg selv på sidelinjen i forhold til resten av regionen, noe som kan tolkes som et tegn på at hun vil nedprioritere satsningen på Alianza del Pacífico noe.

  • ivarjordre

    Veldig bra og gjennomført om linjene i venstresida si utvikling i Latin-Amerika. På meg virkar det som du er nokolunde opptimistisk på vegne av kontinentet og dei ulike prosessane, men tenkjer likevel eg vil legge til ein liten del om kreftene i mot denne «venstrelenande» utviklinga, det ein brukar kalle kontraoffensiven. Litt generelt betrakta når det gjeld main stream media si rolle først:

    Det er symptomatisk at når det oppstår dramatikk i form av ulike protestar i eit land,
    så er forteljinga ofte einsidig, basert på lite djupgåande analysar. I Latin-Amerika har nyliberalismen sidan 1980-talet vore ramma for å forstå utviklinga. Når endringsprosessar vekk frå den nyliberale modellen byrja i fleire land på 2000-talet, vart det privateigde media verande i nyliberalismen. Eitkvart forsøk på endring av dogmet det individuelle over det kollektive, eliten framfor dei fattige, forrangen av marknaden over politikken og konsumenten over borgaren, vert svart med harde klager om maktmisbruk utført av dei nye demokratisk valde regjeringar. Forsøk på sosiale endringar og iverksetting av helse- utdannings- og fordelingsprogram vert møtt med eliten og den høgare middelklassen sin propaganda. Protestar med valdeleg innhald vert neste steg, ofte med økonomisk hjelp frå utlandet (les USA). Denne hetsen mot endringsforsøka vert formidla vidare av dei store globale media konserna.

    Vidare tenkjer eg at det som har hendt i Venezuela i den siste tida er av dei beste døma på forsøk på destabilisering av eit land. Sjølv om Maduro-regjeringa ser ut til å ri av stormen av no, er trugsmålet om attende til det tidlegare marknadsstyrte tyranniet lurande i bakgrunnen. Nyliberalisme-folka er som kjent «flinke» med å bruke det formelle demokratiet til pynt på kostnad av reell demokratisk deltaking og sosio-økonomisk fordeling. USA har opp gjennom tida har ei eineståande vilje til å destabilisera og fragmentera nasjonar som t.d. Jugoslavia, i godt samsvar med nyliberalismen sitt driv til å svekke styresmakter og nasjonalstat. I tilfelle som Syria og no Ukraina (der verken regjeringar eller opposisjonsgrupper er noko å skryte av) støttar Washington opposisjonsgrupper som prøver å styrte regjeringa. Denne analysa om USA sin politikk er kanskje endå meir anvendeleg i høve Venezuela. Men det er fleire viktige faktorar som gjer det mindre sannsynleg med regimeskifte i Venezuela: Regjeringspartiet PSUV har ein valoppslutning på omlag 54 prosent frå siste kommuneval i desember. Dei har solid støtte i militæret, også offiserane. Og ikkje minst har Venezuela sikker støtte frå eit eina Latin-Amerika, noko landa i regionen har uttalt også under desse siste hendingar.

    Likevel er det viktig at me er klar over desse motkreftene, dei er langt frå uvirksame og svake. Døma med kuppa i Honduras (2009) og Paraguay (2012) lyser som sterke varsellamper enno og no forsøka på destabilisering i Venezuela og litt i El Salvador, fortel meg om realitetane som er der, men samstundes er optimismen og viljen til endring for det latin-amerikanske folk sentral i kampen dei fører.

    Ivar Jørdre

    • Even

      Takk for innspill, Ivar.

      Jeg er enig i at det er viktig å studere motkreftene også. Noen steder er jeg også inne på det, f.eks. der jeg skriver om mediepolitikk. Essayet mitt var imidlertid begynt å bli ganske langt, og et sted måtte jeg sette punktum.

  • digi_owl

    Har lenge plundret med tanken om at eneste måten å få bukt med ett galopperende boligmarked må være at staten går inn på selgersiden som nullprofitt. Husbanken pr i dag gjør bare vondt verre. Noe på samme måte som kjøpesentrene med pristak som nevnes. Dette fordi det da legger ett slags lokk på prisene.

  • Peder Østring

    Jeg ville unnlatt å kategorisere Nicaragua og sandinistene sammen med andre venstreorienterte regjeringer. Ortegas allianse er ikke bare med kirka, men også med næringslivet. FSLN gir internasjonale næringsinteresser tilnærma fritt spillerom i landet, noe prosessen rundt nicaraguakanalen er ett godt eksempel på. Sandinistene har fortsatt en slags sosialistisk retorikk, men det er for meg ikke noe annet enn et tomt skall. Det er sant at fattigdom er blitt redusert gjennom sosiale program som Hambre Zero, men det har også en annen bieffekt, nemlig pasifisering. Da jeg var på solidaritetsbrigade til Mellom-Amerikai høst så vi mye mindre sosiale bevegelser og organisering i Nicaragua enn f. eks Mexico og Guatemala. FSLN-toppene har er jerngrep ved makta gjennom en autoritær partistruktur, uhellige allianser, statlig propaganda og sosiale program finansiert gjennom ALBA-samarbeidet.

    Det finnes nok fortsatt reell idealisme igjen innad i FSLN, men det er dessverre ikke disse som sitter med hånda på roret for øyeblikket, ei heller i all overskuelig framtid.

    Forøvrig en bra og utfyllende artikkel!

    Mvh Peder Ressem Østring, exbrigadist for Latinamerikagruppene i Norge

    • Even

      Takk Peder, for et viktig innspill.

      Først av alt: Venstresidebegrepet er i seg selv upresist, og jeg har her brukt det som en ganske rommelig samlebetegnelse på veldig mange ulike og innbyrdes motsetningsfulle politiske prosjekter.

      Jeg vet at det er ulike syn på FSLN sin karakter i dag, og det er andre som kan si mer om dette enn meg. Det spørs vel mye hva en vektlegger. Utenrikspolitisk står FSLN de mest radikale regjeringene i Latin-Amerika nær. Sosialpolitisk har jeg inntrykk av at de er blant landene som har gjort mye på relativt kort tid. I allefall ble det gjort ganske mye i perioden 2006-2010.

      Det er vanskelig å si FSLN vil gå i økonomisk politikk på sikt, men de står muligens overfor mye av samme dilemmaet som FMLN i El Salvador, at de trenger investeringer for utvikling, og at det er vanskelig å nasjonalisere så mye, for hva skal en egentlig nasjonalisere? To venstreorienterte forskere skrev nylig at det i det i El Salvador ikke er så mye annet å nasjonalisere enn las pupuserias (små utsalg for lokale matretter)* og jeg mistenker at situasjonen i Nicaragua ikke er så veldig annerledes uten at jeg har så mye detaljkunnskap om denne.

      Samtidig ser jeg at Ortega kan finne det fristende å satse på en interoseansk kanal, noe som vil kreve omfattende garantier, troverdighet som et trygt land å investere i, og en solid allianse med minst én privat partner i utlandet. Det finnes jo neppe kapital til å gjennomføre et slikt prosjekt -i- landet. Prosjektet ville utvilsomt innebære store inngrep i miljøet, men Nicaragua ville ha vært praktisk talt garantert en strøm av penger inn i landet som kunne brukes til andre utviklingstiltak, og de storpolitiske konsekvensene ville ikke ha vært små.

      I tillegg til begrensninger på det materielle plan, tror jeg at alliansen med kirken og internasjonal kapital ikke først og fremst (!) er uttrykk for et ideologisk skifte, men for strategiske vurderinger. På grunn av bevegelsens historie regner jeg med at de stod på USAs radar da Ortega ble valgt inn i 2006. I første valgperioden hadde de ikke et så sterkt mandat, og en kan lure på om kuppet i Honduras er et symptom på at forutsetningene for venstrepolitikk er dårligere i Sentral-Amerika enn lengre sør.

      Spørsmålet blir da om de vil fortsette langs den linjen de har lagt seg på nå, eller om de ser for seg en radikalisering når forholdene ligger mer til rette for det.

      Igjen tar jeg forbehold om begrenset detaljkunnskap om det politiske spillet som pågår internt i landet.

      * http://www.elfaro.net/es/201404/academico/15070/

      • Peder Østring

        Jeg skjønner at man har et begrenset spillerom mtp nasjonaliseringer og radikale reformer, men likefullt mener jeg det hadde vært mulig å gjort mer om Ortega ikke hadde vært så opptatt av å begrense makta i sin nærmeste krets. Utenlandske selskaper som driver med palmeoljeproduksjon og ikke minst gruveutvinning kunne fått stilt større krav til en demokratisk etableringsprosess, og større avgiftsandel til staten, uten at de hadde gått mistet lønnsomheten av den grunn.

        Når det gjelder kanalen skrev jeg en kommentar til Klassekampen om svakheten ved avtalen Nicaragua idag har med de kinesiske investorene.
        http://www.latin-amerikagruppene.no/Artikler/14441.html

        • Even

          Synes du har gode argumenter mot kanalprosjektet i kommentaren din i Klassekampen.

          Samtidig synes jeg slike diskusjoner om miljøvern kontra økonomisk utvikling blir ekstra vanskelige når det er snakk om et relativt fattig land som Nicaragua. Jeg har ikke fulgt debatten så tett som deg. Finnes det alternativer til de nåværende byggeplanene, som i større grad skåner mennesker og miljø? Skal ikke den nicaraguanske staten gjøre veldig mye galt hvis den ikke uansett får mye penger ut av dette, hvis prosjektet blir gjennomført altså? Vil økningen i verdens skipsfart uansett skape økt press for utbygging av et alternativ til Panama-kanalen på sikt? Eller er det realistisk at behovet for maritim transport kan reduseres, på mellomlang sikt, i en verden hvor nærhetsprinsippet og selvforsyning står sterkere?

          Kunne tog være et alternativ (lasting på vest- og østkysten)? Jeg mener å huske at kineserne var interesserte i å legge en toglinje gjennom Colombia med tanke på å flytte skipskontainere fra stillehavskysten til Det karibiske hav. Men kanskje jeg har drømt.

          • Peder Østring

            Miljøet vil nok rammes i større eller mindre grad uansett, men avtalen som den står i dag, kunne vært mye bedre på å sikre Nicaraguas interesser, slik at det kan kompenseres for all den ødelagte naturen. Dessverre er ikke dette tilfellet i dag. Jeg ser at kravet om en ny kanal nok vil bli mer og mer relevant i tida framover, men mitt hovedpoeng er at Nicaragua krever for lite av kaka som det er i dag.

            Når det gjelder et skinnelagt alternativ, eller tørrkanal som man gjerne kaller det, har det vært planer om dette gjennom Nicaragua også, men de har blitt skrinlagt for en del år siden.

          • Even

            Hvis du har gode tips til videre lesing om dette temaet, tar jeg gjerne imot. Takk igjen for gode innspill.

          • Peder Østring

            Jeg (beklager snevert utvalg av forfattere om temaet) skriver i 1. 2014 utgave av LatinAmerikatidsskriftet mer utdypende om kanalen, hvor jeg bygger videre på poengene fra kommentaren til KK. Nummeret skal komme ut i nærmeste framtid.
            http://www.latin-amerikagruppene.no/Om_LAG/Tidsskriftet/index.html

  • Pepsigro

    Her glemmer du nærmest helt å nevne at sosialistiske reformer og motstand mot globalisering og frihandel har gitt store økonomiske tilbakeslag i Venezuela, Argentina og Brasil. Det er ikke tilfeldig at land på stillehavskysten som Chile, Peru, Colombia og Mexico kan vise til en langt sterkere økonomisk utvikling. Over tid er det økonomisk vekst som gir velstand. Redistribusjon i seg selv er ikke nok.

    • Even

      Har Venezuela, Argentina og Brasil opplevd store økonomiske tilbakeslag siden 2002-2003? Det er nytt for meg. Savner kilder på dette. Argentina opplevde en dyp krise på begynnelsen av 2000-tallet, men denne har vel snarere blitt tilskrevet nyliberalistisk politikk, og en klarte å snu nedgang til ny fremgang under Nestor Kirchner (hans måte å møte krisen på har også blitt anbefalt som et alternativ for kriserammede land i Europa, f.eks. Hellas). Venezuela har som jeg skrev i artikkelen gjennomgått en stor økonomisk ekspansjon, med en tredobling av BNP. Brasiliansk økonomi trekkes vel ofte frem som en suksesshistorie, selv om veksten nå ser ut til å avta. Men det skyldes nok først og fremst andre faktorer enn den politikken som føres internt. Og så har en jo spørsmålet om veksten kommer allminnelige folk til gode, og det har den definitivt gjort i disse tre landene.

      • Pepsigro

        Venezuela og Argentina sliter igjen med hyperinflasjon er er nær ved å misligholde sin statsgjeld. Brasil sliter med store budsjettunderskudd og stagnerende vekst. Om dette er nytt for deg har du virkelig ikke mye peiling på det du skriver om.

        • PeeWeeMadman

          Hvilke «sosialistiske reformer» er det forresten du snakker om i Brazil?

          • Pepsigro

            BNP-veksten i Brasil har falt fra ca 10% i 2010 til 2-3% nå. Samtidig øker budsjettunderskuddet, og er nå beregnet til ca 4% av BNP for 2014. Statens utgifter vokser 2-3x raskere enn økonomien. En utgiftsvekst som ikke går til vekstfremmende tiltak, men bl.a. økt sysselsetting og lønninger i offentlig sektor. Her er det en klar parallell til Argentina og Venezuela.Brasil er dog langt bedre stilt enn Argentina og Venezuela siden landet har store valutareserver som kan holde valutakurs og inflasjon i sjakk. Men, med dagens moderate vekst har myndighetene intet annet valg enn å kutte offentlig forbruk, og det er vanskelig for populistiske politikere som baserer seg på å kjøpe folkets stemmer.

          • PeeWeeMadman

            Ja, det å sørge for at fattige ikke sulter ihjel, har akseptable arbeidsforhold og har tilgang til utdannelse og helsevesen er å «kjøpe folks stemmer»….

          • Pepsigro

            Å love almisser fra det offentlige for å vinne valg er i praksis å kjøpe stemmer, ja.

          • PeeWeeMadman

            Slik sett kan man hevde at det å love middeklassen og overklassen lavere skatter og billigere arbeidskraft også er å kjøpe stemmer… I bunn og grunn så er jo all politikk å kjøpe stemmer, da all politikk fører til at en god del av velgerne vil få det bedre og får mer penger enn de hadde fått med de andre kandidatene sin politikk.

            Så du er en slik nattvekterstatsliberalist som mener at staten kun skal ta seg av forsvar, politi og rettsvesen?

          • Even

            Veksten er vel ikke spesielt høy i Europa heller?

            Med hensyn til det med å kutte i offentlig forbruk i krisetider: I Venezuelas tilfelle regner jeg med at det første en vil gjøre, dersom situasjonen blir virkelig kritisk og en må redusere pengeforbruket, vil være å redusere leveransene av olje til redusert pris til 16 naboland. Men jeg tror ikke en er der helt ennå og det er vel ikke sikkert at en vil havne der heller.

          • Pepsigro

            Den globale økonomiske veksten har kommet betydelig ned de siste årene, og dårligst stilt er nå de landene som ikke har klart å tilpasse seg dette. I mange europeiske land har det tross alt vært tatt grep; budsjettunderskuddene reduseres og man får lett refinansiert statsgjelden. Portugal, som for få år siden var i en dyp krise, er nå det raskest voksende landet i EU. I en del Latin Amerikanske land styrt av sosialister er situasjonen imidlertid en annen. Dette bunner nok i at regionen preges av populister som vil miste den politiske makten om staten må kutte i overføringer, og i denne regionen betyr politisk makt muligheter for stor personlig økonomisk vinning.

        • Even

          I artikkelen min tar jeg utgangspunkt i perioden 1999-2014. Ser en perioden under ett har det vært stor økonomisk vekst og fremgang i alle de tre nevnte landene.

          Jeg er selvsagt klar over at landene sliter med en rekke økonomiske utfordringer nå, som kan bli til store problemer dersom de ikke håndteres rett. Disse problemene henger sammen med intern politikk, men også med krisen i den internasjonale kapitalismen som verken Argentina, Venezuela eller Brasil går fri for. I Venezuelas tilfelle har en medvirkende faktor vært sabotasje fra sektorer av det private næringsliv (jamfør razziaer mot lagre som viste seg å være fulle av varer) og «las guarimbas» (veiblokader osv.), uten at Maduro-regjeringen av den grunn går fri for skyld. Hyperinflasjon er vel forresten å ta vel sterkt i, og høy inflasjon var et problem lenge før Chávez, for eksempel passerte den hundre prosent i 2006. En litt gammel artikkel om temaet her:

          http://venezuelanalysis.com/analysis/6528

          • Pepsigro

            Poenget er at disse landene har ekspandert statens forpliktelser i de gode årene (hvor bl.a. statens inntekter fra råvareeksport steg kraftig) til formål som ikke fremmer vekst (les: sosiale programmer og ekspanderende offentlig sektor). Det er ikke bærekarftig, og smellen kommer nå som veksten har kommet kraftig ned i form av økende statsgjeld og økt inflasjon. Dette er strengt tatt enkle sammenhenger; man har levd over evne i de gode årene, og siden sittende politisk makt er avhengig av å kjøpe folkets stemmer evner de ikke å kutte raskt nok idet økonomien snur.

          • Even

            Så ville mange si at disse landene (i allefall Argentina og Venezuela) også har styrket det offentliges redskaper for styring over økonomien, og dermed er i en bedre posisjon til å gjennomføre mottiltak når internasjonal økonomi havner i ulage.

            Men jeg er ikke økonom – jeg bare konstaterer at forskjellene har blitt mindre, at fattigdommen har rast. Mitt tips er at Venezuela mest sannsynlig vil riste av seg de nåværende problemene, slik en klarte det i 2002-2003, men det kan strengt tatt bare tiden vise.

          • Pepsigro

            Jaha? Disse landene få nå knapt finansiert seg i obligasjonsmarkedet. Valutareservene går mot null, inflasjonen er på 30-50%. Folket marsjerer i gatene. I Venezuela er butikkhyllene tomme. Hvor er disse styringsredskapene du snakker om?

            Du skal imidlertid ha rett i at inntektsforskjellene har blitt mindre, men kostnaden ved det er altså skakkjørte statsfinanser. Hva betyr det for kommende generasjoner, mon tro?

          • Even

            Hvem er det som marsjerer i gatene, egentlig? Først og fremst er det representanter for den rikeste delen av befolkningen, derav uttrykket «toalettpapirrevolusjonen». Noen av deres bekymringer er legitime, men faktum er at den fattigste halvdelen av befolkningen i Venezuela lever langt bedre nå enn for femten år siden. Derfor er det heller ikke mange fra fattigstrøkene som deltar i demonstrasjonene. Hvis en ser på hva folk faktisk kan kjøpe for en minstelønn er det mer enn den gang. Jeg vet ikke hvordan kommende generasjoner vil få det, men sikkert er det at slumbeboerne og folk i perifære strøk alt har merket forbedringer som neppe vil forsvinne over natten selv om økonomien skulle få en nedtur: Tilgang til rent drikkevann, til bredbånd, nye boliger (400.000 gjennom Gran Misión Vivienda de siste årene), og ikke minst har en nå antakelig den høyest utdannede generasjonen venezuelanere noen sinne. Under Chávez ble landet teknisk fritt for analfabetisme, en gjorde en kjempeinnsats for skole-«dropouts» og en tredoblet antall studieplasser i høyere utdanning. Det er gode investeringer uansett, spør du meg.

          • Pepsigro

            Ingen tvil om at sosiale programmer har gitt positive resultater, men problemet er at staten ikke evner å betjene forpliktelsene den har tatt på seg. Butikkhyllene er tomme; derfor tar folk til gatene. For et land som har verdens nest største oljeressurser så er det ikke mye å skryte av.

          • Even

            Vel, folk har det grunnleggende. En har redusert underernæring til et minimum.

            Det er mangel på visse varer, men årsakene til dette kan være flere. I dag leste jeg f.eks. i Ultimas Noticias, en avis som regnes som relativt «nøytral» i den pågående konflikten, om hvordan det private næringsliv er i ferd med å bryte sammen i kommunen Libertador de Mérida grunnet «las guarimbas», altså protestaksjonene som 85% av befolkningen fordømmer i følge en nylig måling. Mange butikker har ikke holdt åpent på to måneder, blant annet som en følge av at veiene dit er sperret, andre har blitt plyndret eller utsatt for hærverk. Det skal understrekes at dette neppe er representativt for hele landet.

            http://www.ultimasnoticias.com.ve/noticias/actualidad/economia/economia-meridena-a-punto-de-quebrar-por-guarimbas.aspx

            En annen årsak er at deler av det private næringsliv bevisst har holdt tilbake varer. En tredje årsak til varemangelen er at private medier blåser opp problemet og dermed skaper panikk og indirekte oppfordrer til hamstring av varer.

          • Pepsigro

            Du unngår den naturlige forklaringen på problemet; hyperinflasjon og et prisregime som gjør det praktisk talt umulig for bedriftene å få tak i importvarer å tilby kundene til de prisene myndighetene har fastsatt. Å tro at det er noen «onde krefter» som forsøker å sabotere er bare tåpelig. Dette dreier seg om enkle økonomiske sammenhenger. Det er akkurat det samme som skjedde da landene i østblokken kollapset.

          • Even

            Veiblokadene, tilbakeholding av varer og massehysteri godt hjulpet av media er alle realiteter og medvirkende årsaker, ikke fiksjon. Det betyr ikke at jeg fratar regjering eller økonomisk politikk ansvar for situasjonen.

            Her er det flere faktorer som virker inn.

            Du har likevel helt rett i at sosialistiske land historisk har hatt problemer med tomme butikkhyller. Nå husker jeg ikke akkurat hvem som sa det, men det var en episode på Cuba på 1970- eller 80-tallet hvor en utenlandsk journalist besøkte landet og spurte en representant for myndighetene hvorfor det ikke var sko i butikkene (noe som forresten ikke er et problem i dag). Da svarte representanten for myndighetene: Fordi barna har sko på beina.

            Hun kunne ha sagt det samme om tv-apparater, som ikke ble solgt fritt der på 80-tallet. Likevel var landet det som hadde flest tv-apparater i bruk per innbygger i Latin-Amerika, nest etter Argentina.

            Selv om Venezuela ennå ikke er et sosialistisk land – og en strengt tatt kan diskutere om Cuba noensinne var det – er det mulig at noen av de samme problemene gjør seg gjeldende. Se på tallene for underernæring for eksempel. Det kan hende at det synlige vareutvalget er noe dårligere enn før (jeg vet strengt tatt ikke, har ikke vært der siden 2007), men landets fattigste har et langt høyere konsum enn for femten år siden.

            Kanskje er det med andre ord ikke tørrmelk i hyllene, fordi den befinner seg i magene til folk, og i kjøkkenhyllene deres.

          • Pepsigro

            Det er nok noe mer alvorlig enn som så. El Universal melder nå om 47% varemangel i matbutikkene. Sykehusene melder om mangel på kreftmedisiner. Utenlandske bilprodusenter stenger ned på grunn av mangel på reservedeler. Importen ved de viktigste havnene og flyplassene er ned 40-80% på ett år. Dette fordi landet opplever en knapphet på utenlandsk valuta som trengs for å betale for importen. At folket tar til gatene i protest burde i seg selv være bevis for at situasjonen er alvorlig.

          • Even

            Så var det dette med hønen og egget da. Protestene og usikkerheten som de skaper gjør det vel ikke akkurat mer attraktivt for det private næringsliv å ruste opp produksjon, å produsere, og å importere. Når det gjelder den 47% varemangelen i matbutikkene som du viser til, så vet jeg ikke hvilke butikker som er med i regnestykket (tar en også med de 22.000 Mercal-markedene som selger subsidierte varer og for mange har blitt et viktig alternativ til de private), og hvordan de har regnet ut dette. En hver troverdig forklaring vil måtte se på mange faktorer: Myndighetenes politikk, situasjonen i verdensøkonomien, men også de tre faktorene overfor, i tillegg til flere som jeg kunne ha tatt med, f.eks. grensesmugling til Colombia av subsidierte varer. Økt kjøpekraft i fattige land av befolkningen kombinert med at produksjonsøkningen ikke holder tritt kan også være en faktor. I det hele tatt er dette et komplisert bilde. Jeg tror at situasjonen vil stabilisere seg dersom pasifiseringsprosessen går bra, og nye systemer for valutaveksling og for kontroll med salg av basisvarer viser seg å fungere. Og det finnes det noen indisier på at de vil gjøre.

            Mange av disse problemene er vel typiske overgangsproblemer i en fase mellom kapitalisme og sosialisme, og til en viss grad også i motsatte overgangsprosesser, når en har «gamle makter» og «nye makter» som slåss mot hverandre og bruker krefter på å sabotere hverandre gjensidig.

          • Pepsigro

            Dersom ikke reformene, som ikke Venezuela har statsfinanser til å bære, reverseres så er ikke dette overgangsproblemer. Da er det bare et skritt på veien til at landet misligholder sin statsgjeld og settes under administrasjon under sine kreditorer.

          • Even

            Jeg vet ikke hvor du har det fra at Venezuela ikke har statsfinanser til å bære reformene og de nye velferdsordningene. For en av verdens største oljeeksportører skulle ikke det være så vrient. Skulle situasjonen bli for vanskelig er det mulig å kutte i leveransene til de 16 landene som mottar olje for 40 dollar fatet og å heller selge noe av denne til markedspris. Men jeg tror en venter til det siste med dette, for å unngå å miste innflytelse i regionen.

            Den nåværende situasjonen kan imidlertid ikke vare. I følge Maduro har landet tapt 15 milliarder dollar på protestene. Om så det reelle tallet skulle være halvparten er det mye penger som har gått tapt på noen få måneder.

          • Pepsigro

            Bl.a. grunnet mangel på internasjonale investeringer er oljeproduksjonen i Venezuela fallende, samtidig som innenlands forbruk (bl.a. grunnet subsidier) har steget kraftig. Samtidig ser vi nå en situasjon hvor USA/Canada/Mexico er iferd med å bli selvforsynt av energi. Det finnes altså en rekke utfordringer knyttet til Venezuelas eksportinntekter.

            Når det gjelder subsidiert oljeeksport, så gjelder dette i hovedsak Cuba (120.000 bpd), men husk at Venezuela mottar en rekke motytelser for dette, bl.a. medisinsk utstyr, så man kan ikke bare regne på den ene siden av regnestykket. Eksporten til Kina gjøres til markedspriser, med unntak at noe av eksporten finansierer renter på lån Kina har gitt. For land som Nicaragua og Dominikanske Republikk snakker vi små tall.

            PS. Venezuela betaler nå 12-13% rente på lengre statslån, i seg selv viser dette at landet sliter med å gjeldsfinansiere seg. De internasjonale kredittratingbyråene karakteriserer Venezuelas statsgjeld som av lav kvalitet og «svært risikofylt».

          • Even

            Du kan legge til 122.000 bpd til 14 andre stater i Petrocaribe, som en meg bekjent mottar lite eller ingen økonomiske motytelser for, i følge den samme avisen du nettopp siterte.

            http://www.eluniversal.com/economia/140411/pdvsa-elevo-21-volumen-de-despachos-a-petrocaribe

            Ellers har Venezuela de siste femten åren finansiert en motorvei i Jamaica og nettkafeer på Haiti, fabrikker i Bolivia, enorme bistandsprosjekter i regionen i samarbeid med Cuba, en hjalp Argentina å betale ned sin gjeld til IMF, en bygger boliger i flere afrikanske land, en har gitt subsidiert gass til fattige nordamerikanere, opposisjonen sier at regjeringen planlagte å bruke seks milliarder dollar på oljeinfrastruktur i Nicaragua f.o.m. 2012 (ble det gjort?), etc.

            Det er snakk om veldig mange milliarder dollar til sammen, som forsåvidt har gitt Venezuela mye god pr og viktige støttespillere for å kunne stå imot presset fra nord, men her er det nok et stort rom for å knipe inn dersom det skulle bli nødvendig.

          • Pepsigro

            Vi snakker altså om ca $4 mrd under dette programmet. Det tilsvarer ca 1% av BNP. Til sammenligning er budsjettunderskuddet nå på ca 10% av BNP.

          • Even

            Jeg foretrekker å ikke gå inn i en diskusjon om økonomi, et emne jeg ikke behersker tilstrekkelig, men regner med at underskuddet i år er nært knyttet til uroen i landet og problemene den har medført for økonomien. Hvor vidt situasjonen blir den samme neste år, er blant annet avhengig av hvordan dialogen mellom regjering og opposisjon går. Det er selvsagt stor forskjell på å gå med et stort underskudd ett år og å gjøre det mange år på rad.

            Og så har en altså mange andre utgifter enn Petrocaribe, som de store investeringene i naboland jeg nevner overfor. Det finnes også ambisiøse innenlands prosjekter, som Gran Mision Vivienda, som skal gi 3 millioner nye boliger, som kan reduseres i omfang uten at det rammer noen på kort sikt.
            Akkurat hvordan regnestykket blir, vet jeg ikke.

            Hvis du gjør det, må du gjerne redegjøre for det i detalj, jeg lar meg nemlig ikke helt overbevise av en oppsummering av Venezuelas økonomiske situasjon fra et anonymt Disqus-medlem som er på lengde med en Twitter-melding.

          • Pepsigro

            Selvsagt kan staten kutte sine utgifter; det er nettopp det som må gjøres. Problemet er imidlertid at det ikke gjøres. Budsjettunderskuddet er ventet å stige fra 8,5% av BNP i 2013 til ca 10% i år. Dette er ikke bærekraftig for et land som sliter med å finansiere seg i kredittmarkedet, selv om staten i dag i praksis finansierer seg gjennom gjeldsopptak i statsoljeselskapet. Det er her kjernen i problemet ligger; det sittende regimet er avhengig av at statens pengebruk økes for å beholde makten. Det er et regnestykke som ikke går opp.

          • Even

            Jeg vil tro at en vil kutte først i investeringer i utlandet og i langsiktige innenlands investeringer. Da trenger ikke det å påvirke Maduros popularitet. Tvert imot kan det tenkes at det vil bli tatt i mot som noe positivt av opinionen dersom myndighetene bestemmer seg for å bruke mindre penger utenlands.

            En kan også se for seg at myndighetene har andre trumfkort i ermet. For eksempel ville det antakelig ha bidratt til å konsolidere Maduros støtte om han klarte å gjøre noe med de store voldsproblemene i landet, noe hans forgjenger ikke klarte. Han kan muligens også score poenger på en mer dialogorientert linje overfor opposisjonen, hvis han velger å legge seg på en slik kurs. En enkel formel av typen høy pengebruk = høy popularitet tror jeg ikke på. Det er mye annet som spiller inn også.

            Ellers er vel bensinsubsidiene en slags stor stygg ulv i venezuelansk økonomi. Spørs imidlertid om myndighetene tør røre ved dem. Men jeg tror ikke det ville bli noen ny Caracazo om de gjorde det heller. Maduro har en kjernevelgerbase som antakelig er ganske stor, som blir satt på prøve nå og vil bli det igjen i fremtiden, men hvor lojaliteten til prosjektet er så stor at en kan leve med noen upopulære tiltak.

          • Even

            Jeg foretrekker å ikke gå inn i en diskusjon om økonomi, et emne jeg ikke behersker tilstrekkelig, men regner med at underskuddet i år er nært knyttet til uroen i landet og problemene den har medført for økonomien. Hvor vidt situasjonen blir den samme neste år, er blant annet avhengig av hvordan dialogen mellom regjering og opposisjon går. Det er selvsagt stor forskjell på å gå med et stort underskudd ett år og å gjøre det mange år på rad.

            Og så har en altså mange andre utgifter enn Petrocaribe, som de store investeringene i naboland jeg nevner overfor. Det finnes også ambisiøse innenlands prosjekter, som Gran Mision Vivienda, som skal gi 3 millioner nye boliger, som kan reduseres i omfang uten at det rammer noen på kort sikt. Akkurat hvordan regnestykket blir, vet jeg ikke.

          • Even

            Strengt tatt vet vel ingen hva som vil skje i Venezuela.

            Jeg har ikke oversikt over statsfinansene til landet, men vet at en under Chávez betalte ned store deler av utenlandsgjelden. Jeg vet også at man under slutten av Chávez-epoken budsjetterte med en oljepris på 65 dollar fatet, og som kjent er oljeprisen langt høyere enn det i dag. Venezuela har store oljereserver, og har med den nye oljeforvaltningspolitikken under Chávez økt sin andel av inntektene fra denne sektoren. Det er et land som uten problemer kan ta seg råd til gode velferdsordninger.

            Det du kaller for å «kjøpe folkets stemmer» vil jeg heller kalle for representativt demokrati på sitt beste: Du stemmer på en kandidat som lover å gjøre x, og kandidaten oppfyller disse løftene.

          • PeeWeeMadman

            På den annen side så skaper sosiale programmer bedre livskvalitet og at veksten får mer nytte. Det er jo også verdt å merke seg at i perioder hvor økonomien har vært mindre globalisert, så har det heller vært slik at land som har bygget ut sine sosiale programmer også har hatt sterk økonomisk vekst, slik som etterkrigstiden. Det er jo også verdt å merke seg at de sosiale programmene til Bismarck ikke ødela for den tyske økonomiske veksten under den andre industrialiseringen.

          • Pepsigro

            Poenget er å sørge for at staten kan finansiere forpliktelsene den tar på seg. Det har ikke regimene i Venezuela og Argentina (og delvis Brasil) gjort.

          • PeeWeeMadman

            På den annen side er de sosiale problemene i Brazil såpass store at de i seg selv truet den økonomiske veksten.

      • Pepsigro

        Hvem anbefaler egentlig Kirchners økonomiske politikk? Argentina har nå, som en følge av ekspansiv pengepolitikk for å finansiere sosiale programmer samtidig som økonomien knapt vokser, en inflasjon på nærmere 40%. Landets valutareserver er snart borte, og landet tvinges stadig til å devaluere dets valuta. At offentlig sektor i tillegg har blitt gjennomsyret av korrupsjon under Kirchner har ikke akkurat gjort situasjonen bedre.

    • PeeWeeMadman

      Ja, så har vi denne frihandelsdebatten du egentlig ikke er villig til å ta… Nå var jo den økonomiske veksten i store deler av verden, og deler av Sør Amerika og Asia høyere før den økonomiske globaliseringen enn den har vært etter 1980. Når det gjelder Argentina, så har jo de hatt mange sterke økonomiske tilbakeslag i etterkrigstiden, blant annet et veldig sterkt et like før de begynte med anti globaliseringspolitikk. Det er jo nettopp siden frihandelspolitikken og liberalismen endte i en skikkelig tilbakeslag at dagens politikk begynte å vinne igjennom.

      Uansett mener jeg at disse landene tar feil på et viktig punkt. Det man må gjøre er ikke å stenge resten av verden uten. Kun stenge ut de landene som veldig aktivt konkurrerer på pris og skatter. Slik sett ønsker jeg ikke frihandel med Kina eller Sør Korea, men ønsker det med Brazil for eksempel.

      Når det gjelder det «chileanske mirakelet», så var Chile relaivt sett mer velstående i 1970 enn det var i 1990!

      • Pepsigro

        Det du skriver om Chile er direkte feil.

        • PeeWeeMadman

          Det er slettes ikke direkte feil. Ifølge Verdensbankens tall var Chile verdens 26 rikeste land per capita i 1960 og det 38 rikeste landet i 1970. I 1992 var derimot Chile på 62 plass men var oppe på 52 plass igjen i år 2010. Noe mirakel har det derimot ikke vært snakk om, om man ser på statistikken på den måten. I 1960 var Chile det tfjerde rikeste landet i Amerika sør for USA. Idag er de det syvende rikeste, men dette er fordi flere små øyer har blitt finanssentrum. Utenom det er situasjon idag og 1960 helt lik. Chile er det tredje rikeste landet per capita i regionen etter Venezuela og Puerto Rico. Så hvor er mirakelet deres?

          • Pepsigro

            Her er det

          • Pepsigro

            Her er bildet

          • PeeWeeMadman

            Det kan jo være enkelte land som trekker veksten ned, men ser man på toppen, så har ikke Chile vokst noe mer enn de andre rikestel andene i regionen. De hadde Puerto Rico og Venezuela foran seg i 1960 og det har de fortsatt. Ellers var forholdet mellom Uruguay og Chile det samme i 1960 som det var idag, og Brazil har heller tatt litt inn på Chile i velstand i samme periode. Tilogmed din egen graf viser jo at Chile også før Allende og Pinochet var blant regionens aller rikeste land…

            Selv om Chile har hatt god vekst er det fortsatt ganske mange land der nede so har hatt tilsvarende vekst. Et annet moment er jo at veksten er så ujevnt fordelt i Chile, at mange av de fattigere nok har sett lite til godene fra denne veksten. Det er jo gjort mye mer for de fattige i Brazil enn i Chile. Chile har jo noen av verdens aller største forskjeller, og når et land ikke er rikere enn Chile betyr relativ fattigdom også absolutt fattigdom i praksis.

          • Pepsigro

            Du må gjerne forsøke å bortforklare, men du kommer ikke unna det ubestridelige faktum at Chiles utvikling i BNP/capita siden 1970 har vært langt bedre enn resten av Latin Amerika. Hvordan tror du utviklingen hadde sett ut om Allende hadde fått implementere sine kommunistike reformer?

          • PeeWeeMadman

            Jeg viser til at Chile i hele perioden har vært det tredje rikeste landet i regionen, at Uruguay i hele perioden har beholdt sin relative posisjon til Chile og at Brazil heller har tatt innpå Chile i samme periode. I 1960 var Chile dobbelt så rikt som Brazil, mens idag er de bare en tredjedel rikere.

            Problemet er jo at når du sammenligner Chile med alle de andre, så dras alle de andre ned av alle de kronisk fatige landene i regionen. Ja, Chile har gjort det bedre enn land som Nicaragua, Haiti og Honduras. Derimot, så er det en rekke andre land som Uruguay, Puerto Rico, Brazil, Peru med flere som har enten beholdt sin relativt posisjon i forhold til Chile eller endog økt noe.

          • Pepsigro

            Hvilke land sikter du til som er rikere i regionen i dag? Ser du på du større økonomiene i Latin Amerika, så er det vel kun Brasil, Colombia og Uruguay som kan vise til en sterkere vekst i BNP/capita fra 1970 til i dag, og disse landene lå godt bak Chile i 1970.

          • PeeWeeMadman

            Mitt poeng var egentlig ikke at noen land var rikere. Mitt poeng var heller at Chile allerede før 1970 var det rikeste «skikkelige landet» i området. De landene som har vært rikere enn Chile har siden femtitallet vært oljelandet Venezuela og det lille stabile landet Costa Rica i tillegg til noen små øystater.

          • Pepsigro

            Chile var et av regionens rikeste land også i 1970, men de kommuniske reformene var iferd med å strupe enhver vekst, og landet gikk inn i en depresjon i 1972. Allendes medisin mot kapitalflukt og depresjon var pengetrykking og en ekspanderede offentlig sektor for å holde arbeidsledigheten i sjakk. Med andre ord oppskriften på en økonomisk ruin. Pinochets reformer reverserte denne galskapen og førte Chile inn i en økonomisk oppgangsperiode som strengt tatt har vart helt frem til i dag.

          • PeeWeeMadman

            Dette endrer dog ikke det grunnleggende faktum. Nemlig at Chile så godt som alltid i landets eksistens har vært en av de sterkeste økonomiene i området!

          • Pepsigro

            Sant, ikke minst takket være at landet unngikk tiår med kommunisme.

          • PeeWeeMadman

            Nå er vel historien om hva som skjedde tidlig på syttitallet litt mer kompleks enn det. Blant annet er det jo påvist at CIA bevist støtte sabotasjeaksjoner av den chilenske økonomien mens Allende satt med makten. Nå skal det jo også nevnes at grunnen til at Allende ble valgt var at de andre politiske partiene nektet å innføre sosiale refomer de hadde lovt når de først fikk makten. Valget av Allende er nettopp en slik ting som skjer i denne delen av verden når man kjører mørkeblå høyrepolitikk for lenge.

          • Pepsigro

            Er det noe historien har lært oss så er det at reformer av det slaget Allende innførte fører til sosial og økonomisk ruin. Uten unntak.

          • Even

            Kanskje. Det ville likevel vært interessant om vi noensinne fikk se om det du sier er tilfelle. Så langt har meg bekjent alle forsøk på en frihetlig form for sosialisme blitt motarbeidet på alle tenkelige måter, enten av sosialismens fiender eller av krefter som hevder å være sosialistiske selv. Hvordan hadde Sovjetunionen sett ut dersom det ikke var for vestens intervensjonskriger og senere de tyske nazistenes innmarsj, i allianse med det private næringsliv, som la store deler av landet øde? Hvordan ville Tsjekkoslovakia ha sett ut dersom det ikke var for sovjeternes innmarsj? Hvordan ville Cuba ha sett ut dersom det ikke var for blokaden? Eller Chile uten næringslivets sabotasje og det USA-støttede kuppet?

            Kan hende ville ikke disse politiske prosjektene vart lenge uten en samlende ytre fiende, men jeg er ganske sikker på at en ikke ville ha havnet i et så stort økonomisk uføre som en typisk gjorde. Og det ville kanskje ha blitt politisk umulig å holde på ettpartisystem og alskens autoritære forordninger over tid, ettersom disse i stor grad ble begrunnet med den ytre trusselen.

          • PeeWeeMadman

            Veldig mange av problemene med økonomien skyldes ikke Allende sin politikk, men generelt kaos forårsaket av en kombinasjon av den radikale venstresiden og høyreopposisjonen. Når det gjelder landreformer, så har de der de har blitt gjennomført over tid garantert politisk stabilitet. Det har jo f.eks. blitt påvist at store landeiere er en nødvendigvis forutsetning for nazisme og fascisme.

          • Pepsigro

            Chile gikk inn i en resesjon gunnet bl.a. kapitalflukt etter massive nasjonaliseringsprogrammer. Statsfinansene ble blåst opp for å holde sysselsettingen i sjakk, noe som førte til ytterligere kapitalflukt og inflasjon. At totalitære regimer har en viss form for det du kaller «politisk stabilitet» er i denne sammenhengen uinteressant.

          • PeeWeeMadman

            Så du mener at Sør Korea og Taiwan er totalitære regimer? De gjennomførte jo landreformer helt på slutten av 40-tallet nettopp for å slippe de problemene man har i Latin Amerika. Det fungerte også svært godt da knapt noen i Sør støttet kommunistene under borgerkrigen, veldig ulikt Vietnam som ikke gjennomførte noen landreformer.

            Når det gjelder redistrubusjon av land og nasjonalisering av kobbergruver er dette etter min mening helt legitim politikk, da eiendomsrett til landområder og naturressurser ikke er på langt nær like legitimt som eiendomsrett til produksjonsmidler. Når det gjelder «nasjonalisering» av andre deler av næringslivet, så var det heller mobb som handlet uavhengig av regjeringen som sto for det.

          • Pepsigro

            Det er da liten tvil om at Syngman Rhee-regimet før Korea-krigen hadde totalitære trekk. Han massakrerte sågar politiske opponenter. Landreformen i Taiwan dreide seg i hovedsak om å redistribuere eiendom tidligere eiet av Japanere som hadde flyktet etter krigen. Likefullt; regimet på Taiwan var totalitært i den forstand at det ikke tolererte politisk opposisjon. Landet var en ettpartistat.

          • PeeWeeMadman

            Allikevel har disse landene senere utviklet demokrati, og de jordreformene blir holdt frem som en viktig årsak til at det var mulig. Problemet med store landeiere er jo at deres familier fikk jorden gjennom tidligere erobringskriger eller ordninger rundt adelen, og er derfor svært lite legitime. Det er nok også derfor det lettere oppstår radikale bevegelser i land som Chile, Argentina og Brazil enn i Sør Korea, Taiwan eller lignende.

    • Ulf H. Stokke

      Men: Velstand for hvem? Økonomisk utvikling? Slik står det til med Gini-koeffisienten for landene du nevner:

      Venezuela: 39.0 Argentina: 45.8 Brasil: 50.8

      Chile: 52.1 Peru: 46.0 Colombia: 58.5 Mexico: 51.7

      (siste tall fra CIA http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_income_equality).

  • Jan Olav Gjelten

    Dette var en grundig og flott gjennomgang.