Forrige uke samlet en stor del av verdens ledere seg i FN-bygningen i New York, der de i en sann stafettpinne-oppvisning fikk noen fattigslige minutter hver til å fortelle FN og verden hva de ville gjøre for å kutte verdens klimagassutslipp. Målet med møtet var å sette en offensiv tone foran klimaforhandlingene i Paris i 2015. I forkant av møtet marsjerte 400.000 mennesker i New York, og hundretusener av mennesker verden over, for å legge press på politikerne.

I Norges delegasjon var både Erna Solberg og klima- og miljøminister Tine Sundtoft tilstede. Begge deltok i klimamarsjen i New Yorks gater før møtestart. Her viste de sin tilsynelatende forståelse for kravene om handling fra de opp mot 600.000 menneskene som marsjerte verden over. Men hørte de virkelig etter?

Underordnet markedet
Den eneste handlingen Solberg lovet i sin tale dagen etter, var en litt større pengesjekk, etterfulgt av noen ord om regnskogen og planer for fremtidige løfter om utslippsreduksjon. Hun brukte også tid på å lovprise den siste rapporten fra den globale kommisjonen om økonomi og klima, The New Climate Economy, som lover at vekst og omstilling kan gå hånd i hånd, bare vi kutter subsidier og innfører en global pris på karbon. Tiltak der Norge kan gjøre en reell forskjell – kutt i norske utslipp og endringer i oljefondets investeringer – ble forbigått i stillhet. Hvorfor det?

Svaret ligger i den samme ideologien vi finner bak rapporten Solberg sverger til, en ideologi der markedet er overordnet både naturens og politikkens lover. Å ta politisk styring for å få kontroll over løpske utslipp er utenkelig innenfor en slik ramme, fordi det truer markedsøkonomien slik vi kjenner den i dag.

En reell omstilling er ikke mulig i en verden der markedet konstant får lov til å trumfe naturens grenser.

Naomi Klein har akkurat gitt ut en kraftsalve av en bok, kalt This Changes Everything: Capitalism vs the Climate. Der beskriver hun hvordan det er akkurat denne motviljen mot å gjøre noe med den uregulerte markedsøkonomien som er i ferd med å vippe oss utfor kanten. En reell omstilling er ikke mulig i en verden der markedet konstant får lov til å trumfe naturens grenser. En slik hybris kan ikke bære oss i lengden, og resultatet merker vi allerede: vingene våre har allerede begynt å ta fyr. Skal videre oppvarming begrenses, må politikken ta styring. Vil Solberg og Sundtoft lytte til stemmene som merker varmen, eller vil de fortsette å messe om at de samme kreftene som ledet oss ut i uføret plutselig skal sørge for at vi går inn for en trygg landing?

Statoil må styres
En reell klimadugnad krever innsats også fra selskapene og finansmusklene regjeringen rår over. Oljefondet kan spille en viktig rolle, men her er det lite å hente fra regjeringshold. Og tross støtte til det oppløftende kravet om en global pris på karbon som ble lagt frem under FN-møtet, later det ikke til at konsekvensene av en slik pris tas på alvor. Dersom Statoil, der staten eier to tredjedeler av aksjene, virkelig støtter en global karbonpris, hvor er forretningsplanen som retter seg etter en slik prising?

Vi er ett år unna forhandlingene i Paris. Når vi vet at nye prosjekter og utbygginger har en tidshorisont på flere tiår, viser satsningene og fremtidsanalysene fra Statoil at de slett ikke tror at forslaget om en global karbonskatt kan bli virkelighet.

Hvor er den politiske viljen til å bruke eiermakten til å styre Statoil mot en langsiktig og bærekraftig forretningsmodell?

Dessuten: kan virkelig ”forurenser betaler”-prinsippet, som dreier seg om økonomiske prinsipp, gjøre opp for inngrepene og forstyrrelsene langs havbunnen på kontinentalsokkelen, i borealskogen i Canada, eller langs kysten av Afrika? Jeg tror verken hvalene, fiskerne eller urfolkene som rammes av virksomheten vil si seg enige i det. Hvor er forretningsplanen som tar høyde for at temperaturen ikke skal stige mer enn to grader, og som møter verdens energibehov med rene energikilder? Hvor er den politiske viljen til å bruke eiermakten, og ansvaret som kommer med den, til å styre Statoil mot en langsiktig og bærekraftig forretningsmodell som ikke overutnytter klodens ressurser?

Det finnes løsninger
Å løse noe så komplekst som en global klimakrise, krever mer enn fine ord om regnskog og vage løfter om utslippskutt og omstilling. Det krever tydelige, politiske grep. Da må vi forvente at norske politikere evner å vise hvordan de tar ansvar på hjemmebane, slik flere andre land gjorde i FN sist uke. Hvor er planene om nedtrapping av norsk oljesektor, løftene om å la nye felt ligge uåpnet, og planene for en omstilling til en økonomi som ikke legger alle eggene sine i fossilkurven? Hvor er svarene på spørsmålene fra en samlet miljøbevegelse noen uker tilbake? Hvordan skal norsk industri møte en global karbonpris i 2015, og hvor er innsatsen for å utvikle en fornybarsektor som kan ansette alle de dyktige ingeniørene og fagfolkene vi utdanner i dag?

Det mangler ikke løsninger og gode forslag. Det er bare det at de ikke kommer fra regjeringshold. Et krav om 100.000 nye klimajobber ble lansert sist uke, av en kampanje som samler både fagbevegelse, forskere og klimabevegelse. De holdt flammende taler under åpningen, men talene var mer enn tomme ord: de var fylt med konkrete forslag og rotfestet i konstruktive planer og handlinger.

Dugnad handler om felles innsats, ikke bare ord fra en talerstol eller mynter på en sparegris.

I disse dager oppretter Christian Michelsen Research Greenstat, et selskap som utelukkende skal satse på grønn energi og bli det Statoil ikke klarer å være. Selskapet er støttet av tunge aktører som Bergen Næringsråd, som viser at det selv på det oljetunge Vestlandet tenkes mer fremadrettet enn i handlingslammede regjeringskorridorer. Omstillingen lar ikke vente på seg, og regjeringen må på banen: alle lovordene om klimadugnad må nå omsettes i handling. Dugnad handler om felles innsats, ikke bare ord fra en talerstol eller mynter på en sparegris.

Solberg må ta ansvar
Erna Solberg hadde en unik mulighet til å vise både lederskap og dugnadsånd i New York denne uken. Den brukte hun ikke, men det er aldri for sent å snu. Når folket samler seg i hundretusenvis, både i New York, globalt og her hjemme, er det stemmer Solberg bør lytte til. Er hun i tvil om at de mener alvor, burde hun høre ekstra godt på budskapet fra demonstrantene som ble igjen for å oversvømme og stenge ned Wall Street dagen etter klimamarsjen.

Havstigning er bare en av mange konsekvenser av klimaendringene, som akselereres av en forfeilet tro på et grådig og utnyttende økonomisk system. Systemet har blitt til som følge av politiske handlinger og grep som har oversett naturens lover i alt for lang tid. Som leder for et lite land med et stort klimaavtrykk, har Solberg et ansvar for å lede an i denne endringen, og la konkret handling følge bevingede ord. Hjemme så vel som ute.