Problemet med byråd Berg

Byråd for miljø og samferdsel i Oslo, Lan Marie Nguyen Berg, fører en polariserende retorikk som kan bli potensielt ødeleggende for klimakampen og en gave til FrP, mener artikkelforfatteren. Foto: Monica Løvdahl/ Miljøpartiet De Grønne/ Flickr

For kjernetroppene på valgvake er det kanskje stor stas når MDGs byråd Lan Marie Berg roper ut hvor mye hun «ELSKER» bomringen. For alle som ønsker et handlekraftig, rødgrønt flertall i klima- og industripolitikken, er den polariserende retorikken et problem.

Selv om dette ikke ble «det store klimavalget» noen håpet på, synes det store strategiske spørsmålet på rødgrønn side nå å være hvordan man skal forholde seg til MDGs framgang. Særlig i Ap.

Partiet er dypt splittet mellom industrifagbevegelsens kjernetropper og klimaaktivistene i AUF. Når motsetningen mellom disse polene kan bli en eksistensiell krise for Ap, er det fordi de symboliserer en eksistensiell krise for norsk økonomi. På den ene siden, må vi ta kraftfulle grep mot klimatrusselen. På den andre siden, må Norge ha noe å leve av.

For begge sider i striden mellom «klima» og «industri» står veldig mye på spill.

Dette blir satt på spissen hvis det sterke klimaengasjementet som (heldigvis) brer seg blant ungdommen får prege kampen om Stortinget også. Bompenger i lokalvalget er én ting. Nasjonens eksportinntekter og økonomiens industrigrunnlag er noe ganske annet. For begge sider i striden mellom «klima» og «industri» står veldig mye på spill.

Uten en politikk som forener, ikke polariserer, klimaengasjementet og industriarbeiderne, vil kløften som har åpnet seg internt i Ap kunne bli en skjebnesvanger revne i det rødgrønne velgergrunnlaget som må bære fram det grønne skiftet og et rettferdig Norge.

I denne situasjonen er MDG kanskje en del av løsningen, men også en del av problemet. Ved å spille en viktig rolle som pådriver med ensaksprofil, bidrar MDG til at stadig flere må ta Norges eksistensielle utfordring – som oljenasjon i klimakrisens tid – på alvor. Jo før jo heller, sier jeg. All ære til MDG for å gi jernet her.

Samtidig er MDGs retorikk potensielt ødeleggende for både klimakampen og det rødgrønne samfunnsprosjektet, og en gavepakke til miljøvernets erkefiende – Frp.

Én ting er å rope «Jeg ELSKER bomringen!» hvis du er eneforsørger i Groruddalen og sier det for å vise at du betaler din avgift med glede fordi ungene må få arve en beboelig klode. En annen ting er å rope det når du er byråd Lan Marie Berg med 1,3 millioner i årslønn, eller noe sånt, og sikkert sykler til jobben i Rådhuset.

Mens rødgrønne partier snakker om et «rettferdig» grønt skifte, og innrømmer at flate avgifter kan fungere usosialt, roper MDGs byråd at hun ̣«ELSKER» flate, usosiale avgifter. Det blir, som en bekjent av meg skriver på Facebook i dag, «å si rett ut at man driter i hvordan folk har det, så lenge man får gjennomslag for politikken sin».

MDGs retorikk er potensielt ødeleggende for både klimakampen og det rødgrønne samfunnsprosjektet.

Berg har fått så mye urettferdig hets at mange på rødgrønn side holder tilbake kritiske merknader for ikke å kunne tas til inntekt for de usmakelige typene som står hatkampanjen (og som kanskje snart bør innse at de forer monsteret de frykter, med det er en annen sak). Men MDG selv bygger altså politiske karrierer på denne polariseringen.

      Når Berg «ELSKER» bomringen er det ikke fordi hun synes det er et sterkt, saklig argument, men fordi hun vet det er en emosjonelt ladet provokasjon som gir henne oppmerksomhet. Bra for MDG og byråd Berg. Men er det bra for klimakampen å dyrke en emosjonell polarisering som splitter den velgerkoalisjonen som må samles for å bære fram det grønne skiftet i Norge?

Like iherdig som Berg avfeier kritikken av usosiale avgifter jobber hun med å skyve industriarbeiderne fra seg. Saklig sett, bør MDG vite at det blir verken økonomisk eller politisk mulig å fase ut petroleumsnæringen i Norge uten å en grønn omdanning av den eksisterende leverandørindustrien som også fagbevegelsen må slutte opp om. De som bygger plattform i dag skal bygge flytende vindmøller i morgen.

I stedet for mistillit mellom klimaaktivister og LOs industrifolk må vi bygge tillit og en felles handlekraft i klima- og industripolitikken som kan løse den eksistensielle krisa for norsk økonomi.

I denne situasjonen velger Lan Marie Berg i sin valgvaketale på TV å skjelle ut representantene for oljenæringa – som sikrer en betydelig den av grunnlaget for den norske velferden – som de som «tjener penger på å ødelegge fremtiden vår».

Er det bra for klimakampen å dyrke en emosjonell polarisering som splitter den velgerkoalisjonen som må samles for å bære fram det grønne skiftet i Norge?

Igjen: Sikkert bra for MDGs oppslutning i Oslo. Men hva slags polarisering skaper partiet? Noen tror den går mellom byfolk og bygdebilister. Men dette er mye mer et klassespørsmål enn det er by mot bygd.

Se på Oslo, for øvrig den eneste storbyen for MDG vokste mer enn den samlede framgangen for SV og Rødt. MDGs framgang er primært skapt i bydeler preget av høyere utdanning, rikdom og privilegier enn gjennomsnittet. I arbeiderklasseområder som Groruddalen og Holmlia går MDG mye mindre fram enn både SV og Rødt. I disse områdene, med mange nye landsmenn, har det store valgskredet gått til Folkeaksjonen nei til nye bompenger.

Hvorfor er MDG en drømmemotstander for Frp? I Frps verdensbilde, er rødgrønt engasjement uttrykk for den bedrevitende moralismen til en opphøyd elite som er blind for egne privilegier, mangler innsikt i hverdagen til vanlige folk og mener, som tante Sofie, at «hvis alle bare var som MEG, så ville alt bli bra».

Trygve Slagsvold Vedums folkelige parti for folk flest er dermed som kryptonitt for Frp. Dessuten har de før så studentradikale partiene SV og Rødt de siste årene blitt mindre og mindre sånn som Frp vil at de skal være. Disse partiene polariserer nå norsk politikk langs akser som bygger en rødgrønn flertallskoalisjon i folket og undergraver Frp strategi blant arbeidsfolk flest.

Listhaug sliter i duell mot Moxnes. MDG, derimot, er alt hun kan drømme om at venstresida skal være. Et moralistisk akademikerparti med tyngdepunkt i privilegerte deler av hovedstaden, som «elsker» usosiale avgifter og snakker om Norges viktigste næring som om den besto av onde mennesker – what’s not to love?

Det lyder som en god idé å orientere Ap i retning MDG, hvis man håper at norsk politikk ikke skal polariseres mellom motstridende økonomiske interesser, som fattig mot rik og arbeid mot kapital.

I dagens Klassekampen snakker flere stemmer i Ap om at partiet fram mot stortingsvalget må orientere seg i retning MDG. Det lyder som en god ide, hvis Ap vil vinke farvel til arbeiderklassen på Oslo Øst og heller kjempe om de mer privilegerte i inn mot sentrum og i Oslo Vest. Det lyder som en god ide hvis Ap vil prioritere akademikere i byene og vinke farvel til alt som smaker av industri på Vestlandet.

Det lyder som en god idé å orientere Ap i retning MDG, hvis man håper at norsk politikk ikke skal polariseres mellom motstridende økonomiske interesser, som fattig mot rik og arbeid mot kapital, men mellom motstridende livsstiler hvor venstresidas (privilegerte) ledere identifiserer seg med den opplyste globale godheten, mot de uutdannedes nasjonale egoisme.

En bedre idé er at MDG toner ned retorikken og konsentrerer seg om politikken. Partiet har helt rett i at det haster med omstillingen til et Norge etter oljen. Men dette må være et Norge med eksportinntekter og bærekraftig industri. Skal vi komme dit, må alle røde og grønne krefter før neste storingsperiode lære å jobbe sammen. Ikke bare for seg selv.