Fellesprogram 2021, hvorfor ikke?

Kan den radikale venstresida i Norge, her ved SVs Audun Lysbakken og Rødts Bjørnar Moxnes, samarbeide før stortingsvalget i 2021? Foto: Åsmund Holien Mo for SV og André Løyning for Rødt.

De grønne og de røde partienes framgang i kommunevalget vitner om at breie velgergrupper ønsker reelle endringer. Velgerne vil bort fra en tilstand der politikken artikuleres og bestemmes i det klaustrofobisk trange rommet mellom Høyres hus, Ap på Youngstorget, avistantene i Akersgata, og NHO og NRK oppe på Majorstuen og Marienlyst. Likevel er det to forhold som taler mot en reell politisk venstredreining og en styrket klimapolitikk. Det ene er at det overhodet ikke er påbegynt noen diskusjon om hva en felles politikk for de fem opposisjonspartiene i Stortinget skal gå ut på. Det andre er at hundre års politisk historie gir oss få eksempler på at breie venstreallianser har maktet å utforme et felles politisk program, vinne valg og deretter få politikken gjennomført. Kanskje kan stortingsvalget i 2021 bli gjennombruddet mange har ventet så lenge på?

Spørsmålet om et klart skifte til venstre har vært grundig luftet andre steder, til andre tider, i vesteuropeisk politikk. Etter min mening er det begivenhetene knyttet til venstreunionen i fransk politikk (1972-77) som er det klassiske samtidshistoriske eksempelet her. I juni 1972 undertegnet Sosialistpartiet og Kommunistpartiet et felles program, Programme commun. Det vektla særlig to forhold; overgangen til et sosialistisk samfunn og styrking av Frankrike som industrinasjon.

Kanskje kan stortingsvalget i 2021 bli gjennombruddet mange har ventet så lenge på?

I motsetning til nær samtlige europeiske venstrepartier i dag, hadde PS (sosialistene) og PCF (kommunistene) en uttalt målsetning om sosialistisk samfunnsendring. Dette brakte en klar nerve inn i det franske politiske ordskiftet i 1970-årene. Sterke krefter, også på venstresiden, var imot å få det store og godt organiserte kommunistpartiet inn med kontroll over deler av statsapparatet.

Ved siden av spørsmålet om sosialisme, var fordelingen mellom statlig og privat eierskap i næringslivet viktig i Fellesprogrammet til de to partiene. ‘Nasjonaliseringene’ av viktige deler av industrien, bankene og næringslivet sto på dagsorden. Sosialistpartiet og Kommunistpartiet hadde begge offentlig eierskap over nøkkelsektorer i Frankrike som utgangspunkt. For PCF var statlig eierskap mer grunnleggende som maktstrategi enn hos Sosialistpartiet. Den enkelte nasjonaliserte bedrift var et virkemiddel for å sikre implementeringen av et politisk program som skulle lede fram til en egen fransk sosialismemodell.

Med Fellesprogrammet var en sosialistisk samfunnsomlegging med ett blitt et forholdsvis realistisk scenario. I de fem årene venstreunionen varte, gjorde venstrepartiene samlet framgang i flere valg. Samtidig endret det interne styrkeforholdet seg, ved at Sosialistpartiet halte innpå og til slutt gikk forbi Kommunistpartiet i oppslutning. Bakgrunnen for dette var blant annet et massivt ideologisk nederlag for de franske kommunistene, knyttet til den franske utgivelsen av Gulag-arkipelet (Alexandr Solsjenitsyn) og eksponeringen av PCFs historiske lojalitet til Sovjetunionen. Kommunistpartiets gradvise svekkelse var utslagsgivende for at partiet i 1977 trakk seg ut venstreunionen. Fellesprogrammet ble lagt til side, og ble heller ikke funnet fram igjen da Francois Mitterrand og Sosialistpartiet vant sin store valgseier noen få år seinere, i 1981. Frigjort fra forpliktelsene overfor Kommunistpartiet, hadde ikke industrisosialismen i Fellesprogrammet lenger noen rolle i Mitterrands politiske strategi.

Tida vi går inn i åpner rom for deltakelse og engasjement der det tidligere har stått tunge, lukkede dører.

På et vis kaster skjebnen til venstreunionen og Fellesprogrammet i 1970-årene fremdeles skygger inn i vår tid.  Også før ‘de gule vestene’ dukket opp seint i fjor høst, har Frankrike i årevis vært de sosiale bevegelsenes fremste oppmarsjområde i den vestlige verden. Men til tross for at protestene har tatt enkelte stikk mot makthaverne, så har fraværet av et konkret og alternativt politisk prosjekt, slik Fellesprogrammet faktisk var på 1970-tallet, vært et stadig tydeligere svakhetstegn for bevegelsene og venstresida i Frankrike.

Forskjellene mellom den franske venstreoffentligheten for snart femti år siden, og de røde og grønne fløyene i norsk politikk høsten 2019, er sjølsagt enorme. Sp, MDG, SV og Rødt opplever til sammen en oppsiktsvekkende framgang. Samtidig er et Ap i stadig tilbakegang fortsatt stort nok til at den rødgrønne opposisjonen kan få et klart velgerflertall i ryggen i stortingsvalget om to år. Selv om den politiske langsjakkturneringen på rødgrønn side så vidt er i gang fram mot 2021, er det så langt vrient å få øye på saker og resonnementer som forener og kan legge grunnlaget for ny, progressiv og offensiv politikk.

Hva skal til for å skape et fellesprogram for norsk venstreside og en ny, rødgrønn blokk snart fem tiår etter den franske originalen? Hva er potensialet for et den gang fransk, nå norsk, politisk fellesgrunnlag som også kan bli til inspirasjon for det europeiske venstre, som så mange steder ligger nede for telling? Hva som kan bli til et omforent politisk innhold bør det arbeides grundig med, men noen av de sentrale feltene peker seg ut: Klima og naturvern, industri og næring, bolig og arbeidsliv, regioner og lokalsamfunn, utenriks og forholdet til verden omkring oss. Tida vi går inn i åpner rom for deltakelse og engasjement der det tidligere har stått tunge, lukkede dører.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen lørdag 21. september.