Om forskjellen på næringsliv og tæringsliv

Gode og dårlige løsninger finnes både i privat og offentlig sektor. Virksomheter blir verken mer produktive eller innovative eller samfunnsnyttige automatisk ved å være private og kommersielle, mener Magnus Marsdal.

Med den nye rapporten «Neste trekk – veikart for fremtidens næringsliv» har NHO gjort en solid innsats for å sette premisser for norsk politikk. På klima- og industriområdet går NHO i retning framtida, hvor en aktiv og retningsgivende politikk er forutsetningen for å lykkes.

Borte er besvergelsene som nesten bare Siv Jensen holder fast på, om at alt næringslivet trenger fra staten er lavere skatter og «stabile rammevilkår». I stedet har NHO satt store ressurser inn på å «kartlegge områder hvor næringslivet har særskilt potensial for å lykkes i fremtiden», så som havvind, hydrogen, kraftforedlende industri og utslippsfri transport til havs, med flere.

Det peker i retning en mer strategisk aktiv stat i klima- og industripolitikken, når NHO krever at systemet for forskning og utvikling «i større grad enn i dag [må] rettes mot store samfunnsutfordringer og målrettede samfunnsoppdrag (missions).» NHO skiller mellom uønsket og «ønsket næringsutvikling» og ber om at «ressursene må prioritere strategiske områder der vi har fortrinn og muligheter».

Det er positivt hvis NHO blir en pådriver for at landets ressurser i økende grad settes inn på innovasjon og produktiv virksomhet som bidrar til å løse viktige samfunnsoppdrag, i stedet for at kapital bindes opp på mindre produktive områder, som bobler innen fast eiendom og rent spekulativ virksomhet.

NHO sitter dessverre fast i fortida når organisasjonen skal skrive om offentlig sektor.

NHO sitter dessverre fast i fortida når organisasjonen skal skrive om offentlig sektor. Når rapporten konsekvent tegner skillelinjen mellom offentlig og privat sektor som den avgjørende skillelinjen i økonomien, er det et gufs fra Den kalde krigens utdaterte ideologi.

Side opp og side ned skriver NHO om å fremme det som er «privat». Men det avgjørende skillet går ikke mellom privat eid og offentlig eid virksomhet. Når man skal lage en økonomisk politikk som skal løse viktige samfunnsoppdrag (og skape et bedre samfunn), går det avgjørende skillet mellom virksomheter som bidrar til dette og virksomhet som er verken innovativ eller produktiv, men mer tærende enn nærende for samfunnsøkonomien.

NHO synes å leve i den tro at alt som eies privat er nærende, mens offentlig sektor er tærende. Dette er en fundamental misforståelse.

Oppfinnelsen av internett og touch-skjermen er ganske åpenbart innovasjoner med store virkninger for næringsliv over hele verden og en rekke effekter som fremmer effektivitet. Begge deler ble oppfunnet i og av offentlig sektor.

Å spekulere i eiendom kan gi økte leiepriser og berike de allerede rike, men produserer ikke en eneste arbeidsplass. Det gjør heller ikke ren spekulasjon i verdipapirer og råvarepriser. Det er forskjell på næringsliv og tæringsliv.

Hele NHOs ideologiske visjon, med oppdelingen i «privat» mot «offentlig» som omdreiningspunkt for det meste som tenkes, bygger på en nesten barnslig misforståelse.

Virksomheter blir verken mer produktive eller innovative eller samfunnsnyttige automatisk ved å være private og kommersielle.

Virksomheter blir verken mer produktive eller innovative eller samfunnsnyttige automatisk ved å være private og kommersielle. Gode og dårlige løsninger finnes både i privat og offentlig sektor.

Ta det mislykkede helsevesenet i USA, for eksempel. Det koster 70 prosent mer enn det norske, per innbygger, selv om millioner av amerikanere faller helt utenfor. Pengene forsvinner til finansfolk, advokater og legemiddelgiganter.

Det amerikanske systemet er privat. Det norske er offentlig. Skal vi ta NHOs retorikk på alvor, ville Norge være bedre tjent med et privat system. Men NHOs medlemsbedrifter bør prise seg lykkelig for at de ikke må bære helseutgifter på amerikansk nivå.

Det er åpenbart at barnehager og skoler gir nødvendige og produktive bidrag til å løse flere viktige samfunnsutfordringer. For eksempel å sikre den grunnleggende kompetansen som NHO-bedriftene er avhengige av. Men det finnes ikke noe åpenbart samfunnsnyttig ved at kommersielle eiere tapper milliarder av kroner ut av fellesskapets barnehager.

Å berike seg på allerede vedtatt og finansiert virksomhet, uten å skape en eneste ekstra arbeidsplass, ligner mer på tæringsliv enn på næringsliv.

Så lenge NHO holder fast ved å dele norsk økonomi opp i «privat eid» (bra) og «offentlig eid» (dårlig), vil organisasjonen være på ville veier. NHO-sjefene risikerer å stå på barrikadene for interesser som er mer tærende enn nærende for norsk økonomi, bare fordi eierne av de tærende virksomhetene er «private».

Omvendt, vil NHO komme i skade for å undergrave nyttig virksomhet som er avgjørende forutsetninger for den høye produktiviteten og sysselsettingen som sikrer oss en sterk samfunnsøkonomi og høyt velstandsnivå.

NHOs ideologiske skylapper gjør det vanskelig for organisasjonen å se at Norge har blitt et av verdens beste land å leve i på grunn av våre sterke fellesløsninger innen velferd og arbeidsliv, ikke på tross av dem.

Land som slipper løs kommersielle krefter i velferden mye mer enn Norge gjør, slik NHO vil, har ikke bedre resultater. De har bare flere kommersielle sugerør i fellesskapets kasser.

Denne teksten stod på trykk i Klassekampen, 1. september 2020.