En stadig snillere melkeku?

Offentlig sektor blir en melkeku for deler av privat sektor med tvilsom nytte. Riksrevisjonen i 2017 viste at den norske statens bruk av konsulenttjenester utgjorde ca 12 milliarder kroner i 2015, skriver Jonas Algers, samfunnsøkonom i Manifest.

Høyre foreslo nylig å lage et “fast track” for privatisering og konkurranseutsetting av kommunal virksomhet, der private aktører hurtigere skal kunne etablere seg med en kortere kommunal utredningsprosess. Den ideologiske overbevisningen om at offentlig sektor er best når den fungerer som den private, risikerer å svekke det offentlige og gjøre offentlig sektor avhengig av kommersielle aktører. Høyresidens definisjonsmakt av hva som er en “effektiv” offentlig sektor kan ikke stå uimotsagt.

Høyresidens fortelling er omtrent sånn her: offentlig finansiering og ikke-kommersielle hensyn skaper en ikke-optimaliserende kultur hvor effektivitet nedprioriteres. Løsningen for offentlig sektor er en besk medisin av konkurranseutsetting, mål- og resultatstyring og målbarhet døpt til “New Public Management.” Effektivitet resulterer i lavere kostnader og dermed lavere skatt kombinert med bedre velferd. Det høres bra ut, ikke sant?

Høyresidens definisjonsmakt av hva som er en “effektiv” offentlig sektor kan ikke stå uimotsagt.

Men i praksis endrer denne politikken balansen mellom det private og det offentlige på to avgjørende punkter, og svekker dermed effektiviteten:

  • Offentlig sektor blir en melkeku for deler av privat sektor med tvilsom nytte, som vi kan kalle “tæringslivet.”
  • Offentlig sektor bli avhengig av privat sektor for å utføre oppgaver som er sentrale i en fungerende velferdsstat.

Gjennom å markedsorientere offentlig sektor har man skapt et nytt marked for kommersielle aktører. Entreprenører har blitt velferdsprofitører som presser kostnadene for å maksimere avkastningen.

I Sverige har Boston Consulting Group hentet ut en kvart milliard på å gi råd til Stockholm fylke om byggingen av sykehuset Nya Karolinska.

Dette er noe som gått langt i Sverige, og med tanke på resultatene der er høyresidens fascinasjon på de svenske tilstandene i helsevesen og omsorg, er høyresidens fascinasjon for kommersialiseringen av velferden vanskelig å forstå. Konsulenter som er “eksperter” på “effektivitet” kalles inn for å optimalisere offentlig sektor. I Sverige har Boston Consulting Group hentet ut en kvart milliard på å gi råd til Stockholm fylke om byggingen av sykehuset Nya Karolinska. Sykehusbygget kostet mer enn 900 millioner kroner kun i konsulentkostnader fra 2010 til 2016. Resultatet er at Nya Karolinska nå er et av de dyreste byggene i verden (noe som presset fylket til å kutte personalkostnader), og sykehuset lider fortsatt av store tekniske og arbeidsmiljømessige problemer.

Nya Karolinska nå er et av de dyreste byggene i verden og sykehuset lider fortsatt av store tekniske og arbeidsmiljømessige problemer.

Outsourcing av arbeidsoppgaver og kompetanse har sammen med en økende administrativ byrde gjort at kompetanseutviklingen i offentlig sektor nedprioriteres. Dette svekker effektiviteten og kapasiteten.

Avhengigheten av kompetanse i privat sektor er noe som øker også i Norge. En undersøkelse gjort av Riksrevisjonen i 2017 viste at den norske statens bruk av konsulenttjenester utgjorde ca 12 milliarder kroner i 2015. I 2019 brukte Oslo kommune alene 2,3 milliarder kroner på eksterne konsulenter.

Hvorfor syns vi ikke lengre det er viktig å investere i å bygge kompetanse og kapasitet i offentlig sektor?

I 2017 hentet Justisdepartementet inn en gruppe eksterne konsulenter for å utrede hva som gått galt i prosessen med de nye nasjonale ID-kortene. Disse hadde blitt kraftig forsinket og fordyret på grunn av anbudsprosessen og det finske selskapet Gemalto. De siste dagene har Aftenposten avslørt hvordan konsulentfirmaet PwC sikret seg en kontrakt for det offentlige journalprosjektet Akson, der en av deleierne i PwC også kommet med innspill til kravene i kontrakten. Kan de offentlige institusjonene ikke gjøre noe selve lengre? Hvorfor syns vi ikke lengre det er viktig å investere i å bygge kompetanse og kapasitet i offentlig sektor?

Økonomene Mariana Mazzucato og Rainer Kattel viser i en ny artikkel at statene som har investerer i egen kapasitet har håndtert koronakrisen bedre enn de statene som har outsourcet kompetanse til privat sektor. Koronaviruset har vært en test på verdens staters evne og kapasitet til å håndtere en krise. Flere aspekter går inn i krisehåndteringen, slik som forsyning av helseutstyr, smittesporing, samt den administrative evnen til  å igangsette demokratiske avgjørelser.

USA og Storbritannia er to skrekkeksempler. I USA tvinges stater til å konkurrere med hverandre om helseutstyr. I Storbritannia ble karaktersettingen av skoleelevene løst gjennom å bruke en algoritme, som resulterte i at mange ikke fikk tilgang til universitetsutdannelse. Men også i Norge har vi hatt problemer med håndteringen av korona. FHIs smittesporingsapp ble stoppet av Datatilsynet, og man vurderer nå på å la Google og Apple utvikle en ny app. Dette kommer i kjølvannet av at FHI har hatt flere år med dramatiske nedskjæringer og store oppsigelser de siste årene, på grunn av den sittende regjeringens ostehøvelkutt, den såkalte Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen (ja, den heter faktisk det).

Høyresidens angrep på offentlig sektor gir muligens mening på Unge Høyre-seminar, men støter på problemer når det skal tilpasses virkeligheten. For en effektiv offentlig sektor trenger vi ikke mere av Høyres privatiserings- og konkurranseiver, men investeringer i de offentlige institusjonene.

Teksten stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 21. september 2020.