Den grønne kjempen

Er det mulig for den norske statens enorme finansmakt å gjøre grønne investeringer i havvind, solkraft og utslippsfri skipsfart globalt, på en måte som fremmer grønn industriutvikling lokalt og nasjonalt? Kan oljeformuen omforme norsk industri til en grønn kjempe? Foto: Scinece in HD/ Unsplash

Norsk eksport er dårligst i klassen. Siden 1997 har Norge tapt en større andel av verdens eksportvolum enn noe annet OECD-land. Industriens andel av norsk verdiskaping falt fra over 20 prosent rundt 1970 til rundt åtte prosent i 2018.

I en ny rapport på oppdrag fra Eksportkreditt dokumenterer Menon Economics at Høyre-styrte Norge har en passiv eksportpolitikk. Mens Danmark investerer 1,5 prosent av BNP i eksportfinansiering og Finland 1 prosent, er Norge nede i 0,1 prosent.

Det politiske lederskapets passivitet er ingen hemmelighet.

Det politiske lederskapets passivitet er ingen hemmelighet. Andre nordeuropeiske lands virkemidler for å fremme eksport får fra 4,1 og 4,8 i karakter, på en skala til 6, i en undersøkelse blant relevante aktører. Norge får jumboplass med 2,2.

At vårt borgerlige regime får «ikke bestått», kan ha sammenheng med at så mye av Høyres finansiering kommer fra aktører innen eiendom, ikke industri. Et avindustrialisert parti sliter med å se forskjell på produktivt næringsliv og ekstraktivt tæringsliv. Clemet og Røe Isaksen har velferdsprofitørenes ry som sin fanesak.

Gjennom å prioritere «The Takers» i økonomien framfor «The Makers», lager høyresiden åpent mål for de rødgrønne i næringspolitikken. Fortsatt full fart for oljeleting forsterker bare sårbarheten i en sterkt råvarebasert eksportøkonomi der én prosent av selskapene står for 70 prosent av eksporten.

Gjennom å prioritere «The Takers» i økonomien framfor «The Makers», lager høyresiden åpent mål for de rødgrønne i næringspolitikken.

Fordi Norge er spesialisert inn mot næringer som truer klodens klima, er norsk eksportpolitikk også klimapolitikk. Her finnes et felles prosjekt for de rødgrønne partiene i 2021.

På den ene siden trenger en stadig varmere klode storstilte utbygginger av havvind, solenergi, karbonfangst, hydrogenanlegg og skipsfart uten klimautslipp. På den andre siden haster det mer enn noen gang å få fart på det grønne industriskiftet her hjemme.

Dette forutsetter at vi klarer å vri investeringene fra petroleum til grønn industriutvikling. Dagens industrier, dominert av olje og gass, vil ikke makte dette alene. Staten må ta føringen.

Men hva skjer? Staten investerer vår oljeformue på 10.000 milliarder kroner kun i utlandet og uten henblikk på verdiskaping i Norge. I stedet for å bygge om norsk industri til «den grønne kjempen», lar vi Norge synke hen som en lat oljestat dominert av eiendom og finans.

I stedet for å bygge om norsk industri til «den grønne kjempen», lar vi Norge synke hen som en lat oljestat dominert av eiendom og finans.

Valget i 2021 må bli et veiskille. I stedet for en passiv, rent finansiell, strategi, trenger vi en aktiv, industriell strategi.

  • Invester i den grønne industrien som verden trenger. I stedet for eksport dominert av olje og gass, bør Norge bidra til verdens transformasjon gjennom eksport av grønn teknologi.
  • Vær ambisiøs og sett langsiktige, kvantitative mål for eksport. Skriv sektoravtaler med relevante sektorer om hvordan deres eksport skal skaleres og hvordan eksporten skal fremmes.
  • Vi trenger storstilte offentlige investeringer. Det er «helt absurd», som to Sintef-forskere nylig påpekte i DN, «at oljeindustrien får 115 milliarder kroner for å redde arbeidsplasser i en næring som til slutt vil avta, mens pakken for grønn omstilling får 3,6 milliarder kroner». Den brøken må snus på hodet.
  • Tenk stort: Er det mulig for den norske statens enorme finansmakt å gjøre grønne investeringer i havvind, solkraft og utslippsfri skipsfart globalt, på en måte som fremmer grønn industriutvikling lokalt og nasjonalt? Kan oljeformuen omforme norsk industri til en grønn kjempe?
  • Still krav: Offentlig støtte må følges av klare krav til at selskaper skal følge bærekraftige prinsipper for både klima, natur, den norske arbeidslivsmodellen og økonomisk rettferdighet.
  • Koordiner og konsolider: Slå sammen ansvaret for eksport til færre institusjoner med et tydeligere mandat. Og hva med å legge eksportinnsatsen under et nytt klima- og industridepartement, som koordinerer det grønne hamskiftet?

De rødgrønne partiene viser økende engasjement i klima- og industripolitikken. Spørsmålet er om de har politisk mot til å bryte lenkene som markedsliberalismen har surret rundt statens økonomiske muskler.

Det krever politisk mot å bryte dominansen til The Takers i norsk økonomi og forene The Makers: De som gjør noe nyttig for samfunnet, enten det er i privat eller offentlig sektor, som pleier eller som ingeniør. En koalisjon av The Makers vil vinne valget i 2021. Og 2025. Bryt lenkene! Og se den grønne kjempen reise seg.

Denne teksten sto også på trykk i Klassekampen 18. august 2020.