Nyliberalisme – en forklaring

Det ble gjort store endringer i Norge i nyliberal retning, og ofte var det ikke en gang Høyre, men Arbeiderpartiet som stod bak. Når man sier det i dag så svarer Arbeiderpartiet 1) Det var ikke oss, og 2) Vi hadde ikke noe valg. Her er daværende Ap-leder Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011. Foto: Arbeiderpartiet.

Det følgende er en muntlig innledning holdt i anledning lansering av rapporten «Nytt økonomisk system» på Kulturhuset i Oslo den 20. februar 2020. Oppdraget var å forklare det gjeldende økonomiske systemets historie på ti minutter. Hvis du leser inni deg går det mye fortere.

Nyliberalisme er et ord som brukes for å beskrive mange av endringene Norge og praktisk talt alle andre land har gått gjennom i min levetid. Det gjelder spesielt for land i nord, hvorav mange har en slags sosialdemokratisk etterkrigstid å sammenligne med, men også for mange såkalte utviklingsland. Grunnen til at nyliberalismen treffer så bredt, om enn på ulike måter på ulike steder, er nettopp fordi det handler om måten verdensøkonomien er organisert på og hvordan det påvirker nasjonalstater, lokalsamfunn og arbeidsplasser.

Det er hovedsakelig to måter å forstå nyliberalisme på. Den første er å se på nyliberalisme som en ideologi. Denne oppstod allerede i mellomkrigstida, blant en gruppe intellektuelle som en stund også kalte seg selv for nyliberalister, den mest kjente av dem er Friedrich Hayek. De definerte seg først og fremst imot sosialister. Tanken om å fjerne privat eiendomsrett til produksjonsmidler, og heller organisere samfunnet etter kollektive, prinsipper – det så de på som en utfordring mot hele den vestlige sivilisasjon. Og de mente at den her kollektivismen snek seg inn i alle mulige andre politiske prosjekter, siden økonomisk planlegging ble stadig mer populært.

Samtidig måtte nyliberalistene tilby et slags positivt eget prosjekt. De måtte ha egne svar på problemer knytta til: økonomisk sammenveving av stadig større deler av verden, teknologisk utvikling og selvfølgelig demokrati med allmenn stemmerett. Altså mange av de samme utfordringene vi har i dag. Sosialister ville ha kollektivisme, planlegging og demokratisering, men nyliberalistene hadde sitt eget svar: markeder. De mente at markeder var spontant utvikla mekanismer for koordinering, som fungerte mye bedre enn planlegging, som jo var et ekstremt komplisert og vanskelig prosjekt. Men for at markedsmekanismer skulle fungere, måtte de være drevet av kapitalisters søken etter profitt. Så det var på noen måter et reaksjonært prosjekt, til støtte for den gjeldende økonomiske orden, kapitalismen. Men det var også mer enn det, for nyliberalistene ville gjøre verden bedre ved hjelp av markeder. Og for å få til det var de tydelige på at staten måtte brukes aktivt for å sikre at markedsformen ble spredt og understøtta. Det handla altså ikke om å bekjempe staten, eller om 1800-talls laissez-faire-liberalisme som vil «sette markedet fri» osv. Nyliberalisme var helt fra starten et prosjekt som handla om å bruke stater, og ikke minst overstatlige strukturer, for å sikre en samfunnsorden basert på markedsmekanismer og markedets prinsipper.

Nyliberalisme var helt fra starten et prosjekt som handla om å bruke stater, og ikke minst overstatlige strukturer, for å sikre en samfunnsorden basert på markedsmekanismer og markedets prinsipper.

Hayek og de andre nyliberalistene danna en organisasjon kalt Mont Pelerin Society. Den ble finansiert av mange rike mennesker og bedrifter, og utover 60- og 70-tallet kom det til en lang rekke tenketanker. I dag finnes det nesten 500 sånne tenketanker, i 100 land verden over. En av dem er Civita, og det er ikke helt fjernt å tenke at disse intellektuelle og dette tenketanknettverket har hatt og ikke minst har, en viss betydning.

Samtidig finnes det en annen forklaring på nyliberalismen, som er mindre opptatt av ideer og intellektuelle, men som isteden peker på økonomien, på kapitalismen. Civita oppfant ikke kapitalismen, og de ble heller ikke stifta før i 2003. Det ble gjort store endringer i Norge før det, og ofte var det ikke en gang Høyre, men Arbeiderpartiet som stod bak. Når man sier det i dag så svarer Arbeiderpartiet 1) Det var ikke oss, og 2) Vi hadde ikke noe valg. Det første er ikke sant, men det andre utrykker i hvert fall hvordan det opplevdes for norske sosialdemokrater utover 70- 80- og 90-tallet. Systemet fungerte ikke, og måtte endres.

Det ble gjort store endringer i Norge før det, og ofte var det ikke en gang Høyre, men Arbeiderpartiet som stod bak.

Det norske sosialdemokratiet var et kompromiss mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og slike fantes i hele Vesten. Det var fortsatt en form for kapitalisme, men man hadde tidenes høyeste skattesatser, sterke innslag av statlig styring, og omfattende velferdssystemer i offentlig regi. Ikke minst så var alle disse ulike nasjonale kompromissene forankra internasjonalt i det som het Bretton Woods-systemet. Det var en avtale om faste valutakurser for verdenshandelen som tillot kapitalkontroll. Det ordet forteller mye av det man trenger å vite: Nasjonalstater hadde en viss kontroll over kapitalismen. Vi kan diskutere hvor demokratisk det her var, det var mange dresskledde menn i røykfylte rom som tok beslutninger, men det var beslutninger med forankring i politiske og demokratiske prosesser, snarere enn i kapitalistiske markedsprosesser. Det er den store forskjellen.

Det var nettopp dette de nyliberalistiske ideologene var så redde for, og det varte heller ikke. Bretton Woods-systemet falt sammen tidlig på 1970-tallet. Det skyldtes mange faktorer, men særlig at den høye økonomiske veksten fra etterkrigsåra flata ut. Det ble sterkere konkurranse og mindre overskudd å dele på, så bedrifter måtte presse på for mer fordelaktige reguleringer, lavere skatter og lønnsandeler. Dette har i korte trekk nå pågått siden slutten av 70-tallet. Absolutt alt har ikke gått i samme retning, men utviklinga over 40 år er nokså tydelig, og denne nyliberalismen har ganske lite med ideologi og gjøre.

Det ble sterkere konkurranse og mindre overskudd å dele på, så bedrifter måtte presse på for mer fordelaktige reguleringer, lavere skatter og lønnsandeler.

Likevel er ideologi og økonomi uløselig knytta sammen. Måten politikere i Norge og i resten av verden har respondert på en endra verdensøkonomi, har vært prega av ideer om at dette presset ikke bare var uunngåelig, men en god ting. At det fører til effektivitet og rasjonell koordinering av samfunnet. Dette er ideer de blant annet har fått fra tenketanker og ikke minst fra økonomifaget. Noe av det som aller tydeligst binder sammen økonomi og ideologi i dette tilfellet er konkurranse. For konkurranse er en veldig sentral del av hvordan kapitalismen fungerer, rent strukturelt. Hvis én bedrift finner en lur måte å kutte kostnader på, så vil andre bedrifter forsøke å gjøre det samme og så videre. Det er en helt reell funksjon av at private interesser konkurrerer mot hverandre i markeder. Og det er nettopp den her mekanismen som løftes fram ideologisk av nyliberalister som det mest sentrale for å koordinere sammenvevde, moderne samfunn – hvor ikke alle kan sette seg ned å diskutere alle beslutninger med hverandre.

Helt siden 70-tallet har norske økonomer og politikere vært ekstremt opptatte av dette. At norske bedrifter må være mer konkurransedyktige, at staten må være mer som næringslivet, og at staten må skape markeder med konkurranse. Konkurranse om å levere strøm, konkurranse innad i staten, konkurranse om jernbane, barnevern, barnehager, pleiehjem osv. Det er jo ideologi i det her, helt åpenbart, samtidig som det er en utvikling som presses fram av at norske bedrifter må konkurrere i et kapitalistisk verdensmarked. Det fører i seg selv til press på arbeidsvilkår i privat sektor, mens lavere skatteinntak og frykt for inflasjon fører til press på offentlig sektor.

Helt siden 70-tallet har norske økonomer og politikere vært ekstremt opptatte av dette. At norske bedrifter må være mer konkurransedyktige, at staten må være mer som næringslivet, og at staten må skape markeder med konkurranse.

Så nyliberalisme handler både om konkrete økonomiske forhold, men også om ideer om at konkurranse og markedsmekanismer er den beste måten å løse problemene man står overfor på. Det handler om kutt og omorganisering i velferdsstaten, men også om den makroøkonomiske politikken som har ført til nesten kontinuerlig press på statsfinansene i 40 år, selv i verdens rikeste land. Resultatet er bla. økende sosial ulikhet, men enda mer overordna så er evnen til demokratisk styring av samfunnet blir drastisk redusert. Noe som gjør kampen mot sosial ulikhet og ikke minst klimaendringer veldig vanskelig.

Bonusspor:
Når vi nå skal endre på dette er det viktig å huske en ting: Selv om motstanden, sinnet og endringsviljen kanskje må komme fra nasjonale og ulike lokale nivåer, helt ned til den enkelte arbeidsplass, så er ikke dette noe som ett land kan løse for seg selv. Selv om f.eks. EU er udemokratisk, så kan ikke én nasjonalstat demokratisere hele verdensøkonomien alene. Og vi er en del av verdensøkonomien, det kan vi ikke gjøre noe med. Internasjonalt samarbeid gjennom varige institusjoner er helt sentralt for å lage et nytt økonomisk system, for muligheten for demokrati – muligheten for å ta styringa over samfunnet. Vi kan godt skylde på utlandet, for det at verden er så stor og kapitalismen er global er noe av det som gjør demokratiseringsprosjektet mye vanskeligere. Men det er ingen vei utenom verden.